Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
En må være blind, eller i det minste se en helt annen vei en der hvor trærne utgjør en skog, hvis en er overrasket over at lærere og rektorer forteller om mer vold, trakassering, trusler og stygt språk enn det var for bare få år siden.
Disse tingene har ligget i kortene i mange år, faktisk lenge før folkeinnvandringen fra andre land og kulturer fikk sette sitt preg på Norge. Vi har selv styrt og styrer mot samfunnskollaps, kaos, og sviktende tiltro til fellesskapsløsninger.
Hvis vi skal være ærlige, og det bør en kanskje være, så er det åpenbart mange destruktive krefter som virker i det norske samfunnet, helt uavhengig av om vi har innvandring eller ikke.
«Alternative» medier peker på innvandringskultur, spesielt fra Midtøsten, knyttet til islam som en viktig forklaringsfaktor for negativ samfunnsutvikling, hvor blant annet klankultur der vold, det å stå opp for seg selv, også fysisk, som en del av forklaringsmodellen på de utfordringene som samfunnet og enkeltmennesker møter i sin norske hverdag i dag.
En hevder gjerne, og det stemmer sikkert, at barn som blir oppdratt med vold hjemme, bruker denne ute også.
Det er nok lett å la seg rive med i enkle analyser om det vi oppfatter som muslimers negative innflytelse inn i majoritetskulturen.
Den norske folkesjelen er vel ikke kjent for å være særlig god til selvrefleksjon. Det er jo typisk norsk å være selvgod.
Nordmenn synes å ha en destruktiv tro på at eget opphøyet selvbilde skal gjøre verden til et bedre sted for alle mennesker.
Hvis bare disse andre kunne lære seg å bli som oss.
Hvis innvandrere og muslimer bare kunne bli som oss nordmenn, at de selv ble gode og snille, omsorgsfulle, og likestillingsivrige, slike som oss.
Hvis bare innvandrere og muslimer kunne velge kvinnekamp og kjønnskvotering, kjønn og evnen til å uttrykke følelser på adekvat og godkjent vis, i stedet for mestring og kompetanse, da hadde alt blitt bra.
Hvis bare innvandrere og muslimer kunne flokke seg om alle de destruktive norske mekanismene som gjør det stadig vanskeligere for enkeltmenneskers å kunne oppleve og ha verdifulle nære relasjoner, da ville alt blitt bra.
Hvis bare disse menneskene med fremmed kultur heller valgte å stå skulder ved skulder sammen med oss i den norske og vestlige verdens kamp om å destruere enkeltmenneskers muligheter til å ha en intakt familie, da hadde nok alt blitt bra.
Ikke for det, etter å ha snakket med en del muslimer, så sitter jeg igjen med et inntrykk av at vi nordmenn ikke er alene om å ha høye og kanskje urealistiske tanker om oss selv.
Det jeg ofte hører fra muslimer, er at de ser på seg selv som gode, snille, omsorgsfulle, de som er opptatt av nære ting i livet, og at hvis vi i vesten bare kunne blir som dem, da hadde alt blitt bra.
Hvis vi bare hadde blitt som dem, da hadde hver og en av oss hatt mulighet til å kunne oppleve trygghet og omsorg sammen med de menneskene som i utgangspunktet er oss nær, uten at statsmakten med dets ideologiske soldater hadde fått ødelegge for både barn og voksne.
Enn så ubehagelig det oppleves, og selv om jeg som god nordmann kjenner at det stritter imot, så kan jeg ikke fri meg fra at de har mye rett disse fremmedkulturelle, når de peker på at det er vi selv som er vår største fiende.
Vi har jo i flere 10-år selv styrt mot destruktiv ubalanse i Norge og den vestlige veden.
De fleste ser at pasienten ikke har det bra, og mange peker på symptomene, men de færreste våger å peke på årsakene, som kan finnes ved å svare sannferdig og ærlig på følgende spørsmål:
Hvorfor skal innvandrere gi avkall på sitt ønske om nære verdier, til fordel for ødelagte familier, hvor enkeltmennesker står alene mot en meget inngripende statsmakt?
At også stadig flere tradisjonelt norske mennesker også velger å ikke innrette seg den norske statsmakten og dets indoktrineringer vil kanskje noe synes er et bra tegn.