Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Norsk innvandringspolitikk har blitt et kostnadsløp uten bremser: Syrere i 30 % “sysselsetting” definert som en time arbeid i uka, somaliere fastlåst i lavinntekt og kommuner som får langt mindre i statlige overføringer enn det integreringen faktisk koster. Danmark har strammet kraftig inn. Norge later som tallene ikke gjelder oss.
Når SSB skriver at rundt 30 % av syriske overføringsflyktninger er sysselsatt, presenteres det som en suksess. Men hva betyr «sysselsatt» i norsk statistikk? Det betyr i realiteten en time sysselsatt i løpet av en uke. Det kan være praksis, tiltak, løs vikarjobb, småplukk. Det betyr ikke selvforsørgelse, ikke stabil inntekt, ikke økonomisk bærekraft.
Det betyr at den reelle andelen som faktisk klarer seg uten offentlige ytelser er langt lavere enn det som presenteres og dette gjelder alle flyktninger som kommer til Norge.
For somaliske innvandrere ligger sysselsettingen typisk mellom 35 og 40 %, igjen målt etter samme definisjon (1 time i uken). SSB viser til at en stor andel befinner seg i lavinntekt over lang tid. Men man kan så spørre seg om tallene er til å stole på når definisjonene er som de er. Kommunene ser dette i sosialbudsjetter, barnevern, NAV og grunnskole.
Politikerne ser det ikke, fordi det ikke passer inn i narrative de ønsker å fremstille. De reelle og totale tallene for hva dette koster Norge pr år er aldri lagt frem. Det finnes anslag som, peker mot kostnader opp mot 250 mrd. kroner i året. Det er usikkert, men det illustrerer størrelsesorden når lave sysselsettingstall og livslang offentlig finansiering legges til grunn.
Når en person får opphold, og regelverket åpner for å hente syke foreldre, voksne slektninger og store barnekull, øker antallet mennesker som trenger bolig, helse, NAV, skole og oppfølging – uten tilsvarende økning i arbeidsdeltakelse. Dette er ikke ekstrem påstand, det er dokumentert sysselsettingsstatistikk. Og vi later som dette er bærekraftig. Når de samme politikerne som heier på mer innvandring og mer i bistand er de som vil kutte av den grenen de henter penger fra (oljen) så er det ikke mye omløp i toppetasjen.
Kommunene står igjen med regningen for statens politikk. Integreringstilskuddet dekker ikke de faktiske utgiftene – det sier KS selv. Voksenopplæring, norskopplæring, helseoppfølging, bolig, NAV-tiltak, SFO, barnevern. Alt øker i pris, men overføringene gjør det ikke.
De siste årene har mange kommuner gått rett mot ROBEK. Ikke fordi de er dårlig styrt, men fordi utgiftene øker raskere enn inntektene. Dette gjelder særlig kommuner som har fått tilsendt store bosettingskvoter.
Etter fem år skal flyktninger og innvandrere fritt kunne flytte mellom kommuner – med utgifter, oppfølging og behov som følger med. Staten kaller det en rettighet. Kommunene kaller det umulig. Mens Norge diskuterer symboler, har Danmark gjort noe så enkelt som å koble statistikk til politikk.
Danmark definerer flyktningstatus som midlertidig, ikke permanent. Opphold skal vurderes fortløpende etter sikkerhetssituasjonen i hjemlandet. Dersom det blir trygt, skal flyktninger returneres. Det er logikk. Derfor har Danmark trukket tilbake oppholdstillatelser for enkelte grupper fra områder som anses som sikre nok til retur. Det betyr ikke at alle sendes ut. Det betyr at systemet evaluerer om beskyttelsesbehovet fortsatt gjelder.
Norge gjør det motsatte. Vi åpner for økte kvoter, mykere kriterier og fri flytting – uten at tallgrunnlaget tilsier at dette er bærekraftig. Det finnes grupper i Norge som i liten grad kommer i fullt arbeid, som i stor grad havner i varig lavinntekt, og som dermed blir en langsiktig kostnad for kommuner og stat. Det er statistikk. Det finnes også situasjoner der mennesker reiser tilbake til områder som omtales som farlige, ofte i lange perioder, uten at det får konsekvenser for oppholdet i Norge. Flykter de fra et land grunnet sin egen sikkerhet, men reiser hjem på «ferie» har de ikke lenger rett på opphold i Norge.
Når sysselsetting, flyktninger og integrering er blitt politikeres valgkamp mens kommunene blør penger og returpolitikken er fraværende, da er det ikke Norge som mangler hjerte – det er politikken som mangler hjerne. En velferdsstat kollapser når den later som kapasitet ikke betyr noe. Og én ting må være klinkende klart. Kan du reise hjem på ferie, leve trygt der i månedsvis og komme tilbake på trygd, da har du ikke krav på beskyttelse i Norge. Da har du krav på en returbillett.