Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

I Frankrike har det i mange uker vært stridigheter mellom president Emmanuel Macron og hans regjering på den ene siden, og fagforeningene, folkeflertallet og den partipolitiske opposisjonen på den andre siden. Stridsspørsmålene er en pensjonsreform og etter hvert også Macrons akrobatiske framgangsmåte for å forankre reformen i en lov.

At det har gått hardt for seg så vel i Nasjonalforsamlingen som i gatene, må også ses i lys av stadig vanskeligere økonomiske tider, samt at folk og folkevalgte generelt er lei av usannheter, skandaler og autoritær opptreden fra Macron-regimet.

PENSJONSREFORMEN

Frankrike har allerede hatt flere pensjonsreformer siden 1980-tallet. Den forrige reformen av 2014 er fortsatt under gjennomføring. Den innebærer en gradvis økning av opptjeningstiden for å kunne heve full pensjon, med en alminnelig opptjeningstid på 43 år fra og med 2035, mot tidligere 40 år.

I sin nye reform har Macron bl.a. hatt som mål å framskynde gjennomføringen av 2014-reformen, slik at 43 opptjeningsår blir det vanlige f.o.m. 2027. Og pensjonsalderen skal øke fra 62 til 64 år.

Med en opptjeningstid på 43 år vil folk flest (som tar en del utdanning) i praksis måtte jobbe lenger enn til 64 år, for å få full opptjening. Imidlertid vil man altså ha mulighet til å «hoppe av» og gå av med pensjon «allerede» fra 64 år selv uten full opptjening, men da selvsagt med en tilsvarende reduksjon i pensjonen.

Pensjonsreformen vil innebære at levestandarden svekkes for en rekke lønnsmottakere. Flere vil dø, før de når pensjonsalder, og antall leveår som pensjonist i god helsetilstand vil bli redusert.

Utbyttingen av eldre arbeidstakere forventes å tilta. For aldersgruppene over 50 år fins det knapt et fungerende arbeidsmarked. Dermed har få eldre arbeidstakere mulighet til å skifte jobb. De som ikke allerede er arbeidsløse, vil være sårbare og bundet til sin arbeidsgiver, og vil måtte tåle det meste som pålegges dem, og ikke være i posisjon til å forhandle om høyere lønn eller bedre arbeidsvilkår.

I dette systemet vil trolig de færreste ha mulighet til å oppnå full pensjon, iallfall om arbeidsmarkedet og sysselsettingen av eldre arbeidstakere forblir omtrent som i dag. Dermed vil pensjonsutbetalingene bli redusert og pensjonskassene realisere «besparelser», som er hovedhensikten med reformen.

Imidlertid vil vesentlige deler av disse «besparelsene» bli kompensert av økte utbetalinger gjennom andre trygde- og sosiale støtteordninger, til de mange eldre arbeidstakere som vil være uten arbeid fra de er 62 år til de fyller 64 år. Hovedproblemet er jo at mange eldre arbeidstakere ikke er sysselsatt enten fordi de ikke får seg jobb eller fordi de ikke har god nok helse til å fortsette i arbeidslivet.

Macron er en bankmann med gode kontakter til nasjonale og internasjonale finansielle eliter. Mye av poenget med reformen, i tillegg til å redusere pensjonsutbetalingene og øke utbyttingen av eldre arbeidstakere, er nok å få flere til å inngå personlige pensjonsavtaler med banker og forsikringsselskaper. Når folk vet at de neppe vil klare å tjene opp til full pensjon i løpet av sitt yrkesliv, vil flere søke å sikre sin alderdom ved individuell pensjonssparing. Dette vil gi store inntekter til selskapene som forvalter pensjonskapital.

Franskmenns vrede retter seg også mot Macrons løgner og uhøfligheter, manglende vilje til dialog med fagforeningene, og overkjøringen av den lovgivende statsmakt. En stund «markedsførte» regjeringen sitt reformforslag med at dersom reformen ble vedtatt, ville de aller fleste pensjonister med full opptjening få en månedspensjon på minimum 1.200 euro. Etter hvert viste det seg at dette ikke stemte, og forskeren Michaël Zemmour ved Sorbonne-universitetet og Sciences Po i Paris (som ikke må forveksles med politikeren Eric Zemmour) beregnet at langt under 10 % av pensjonistene kan forventes å nå opp i 1.200 euro.

INSTITUSJONSVRIDNING

Den franske grunnloven av 1958, som i sin tid ble skreddersydd for president Charles De Gaulle, gir rom for at den utøvende statsmakt i visse situasjoner kan orientere og avgrense behandlingen av lovforslag i Parlamentet. Dette sammen med Parlamentets interne regler har Macrons regjering tøyd maksimalt, for å unngå at de folkevalgte kan gjennomføre en normal saksbehandling av pensjonsloven.

Blant teknikkene som har vært brukt, er å definere pensjonsloven ikke som en ordinær lov men som en endringslov til finansloven (altså til statsbudsjettet), slik at ekspressbestemmelser kan benyttes og dermed hindre at Parlamentet kan gi seg tilstrekkelig tid til lovbehandlingen. Videre ble det lagt opp til en prosedyre for å foreta et samlet lovvedtak, dvs. at vedtak må tas over hele loven og ikke stykkevis og delt for enkeltparagrafer.

Macron har blitt aller mest kritisert for å anvende den beryktete paragraf 49-3 i grunnloven, som gjør det mulig for regjeringen selv å vedta en lov, og dermed unngå en votering i Parlamentet. Denne prosedyren innebærer at loven forutsettes å være godkjent, med mindre Nasjonalforsamlingen vedtar mistillit mot regjeringen.

Det hører med til dette institusjonelle sirkus at da Nasjonalforsamlingen 16. mars forberedte seg på å votere over lovforslaget etter «normal» prosedyre, ga regjeringen beskjed om at den ville gjøre bruk av paragraf 49-3, under en halvtime før saken skulle behandles i Nasjonalforsamlingen!

Det endte med at regjeringen så vidt ble reddet. Et mistillitsforslag ble framsatt, men dette manglet 9 stemmer for å bli vedtatt. Fra følgende partier stemte samtlige representanter for mistillit: Nasjonal samling, Sosialistpartiet, Kommunistpartiet, De grønne og det venstreradikale LFI. Videre fikk mistillitsforslaget 19 av 61 stemmer fra det konservative partiet Republikanerne, samt 22 av 25 stemmer fra «diverse» representanter (mindre allianser og uavhengige). På sett og vis ble det altså Republikanerne som reddet Macrons mindretallsregjering, som støttes av en allianse bestående av tre partier fra det ekstreme sentrum.

Den særegne franske grunnloven har vært ment å utgjøre mye mer enn et rent fasadeverk for demokratiet, og de franske utøvende og lovgivende institusjoner er i sin ånd selvfølgelig ikke beregnet på å fungere på den måten som Macron-regimet står for. Den form for politikk og atferd som vi nå ser av Macron-regimet, har jeg kalt for institusjonsvridning, inspirert av et par franske politikere som har uttrykt at Macron er i ferd med å «vri» det institusjonelle og politiske systemet i Frankrike.

VARSELLAMPENE

Til tross for betydelig sosial og institusjonell brutalitet, er det ifølge en meningsmåling publisert i uke 12 fortsatt 15 % av respondentene som anser at Macron vil være i stand til å virke samlende for befolkningen. Og hele 24 % mener at Macron er en god president. Dette kan synes å være overraskende, og det står iallfall i kontrast til dem som betrakter at Macron er den dårligste franske presidenten siden 1870-tallet. Men det vil alltid være noen som har egeninteresse av Macrons politikk. Og det vil alltid være noen som bare følger med på de mest regjeringsvennlige mediekanalene, og som derfor – selv etter snart seks år med Macron-styre – ikke lett klarer å gjennomskue propagandaen fra presidenten og regjeringen.

Noen vil kunne ha oppfatningen at franskmenn får litt som fortjent. Det var høyrisiko å velge en umoden og uerfaren Macron som president i 2017, og før gjenvalget i 2022 hadde varsellampene rødglødet i flere år, både i dagsmedia og i bokhandlernes hyller. Men noen faller for forførernes kunst, og andre føler avmakt og holder seg borte fra stemmelokalene. Derfor måtte det gå slik som det denne gangen gikk. Historien har dessverre lært oss at det forutsigbare ofte blir et uunngåelig utfall.

Man ser klare tendenser til nedbygging av demokratiene i Europa, der eliter styrer mot sitt eget folk. Nasjonenes selvstyre skrumper også inn. Folket blir i stadig mindre grad lyttet til, og makten til de folkevalgte representantene flyttes over til autoritære presidenter, oligarker, klaner (eliter), EU-regimet og diverse «internasjonale» og ofte utenomeuropeiske aktører.

Man sitter igjen med et inntrykk av at folkefiender er i frammarsj, og at moderne former for føydalisme er i ferd med å vinne fram. Trenger vi en ny opplysningstid?

Norsk studie om vaksine og overdødelighet vekker oppsikt internasjonalt (+)