Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Har minoritetspersoner blitt den nye mest intolerante og fordømmende gruppen i Norge?

Jeg spør fordi jeg oftere og oftere leser og hører folk som er skeive eller som har innvandrerbakgrunn, som opptrer mer fordømmende overfor mennesker med andre meninger enn dem selv enn vi er vant til i vår offentlighet.

I Nettavisen kan vi lese følgende: «På tide å la dette gamle partiet dø ut! KrF er et parti som later som de står for kjærlighet, men sprer usikkerhet og fordommer», skrev TV-profil Victor Sotberg (33) i en Instagram-historie. Og komiker Martin Lepperød (32) skriver i sosiale medier at man bør heller forby «det ræva opplegget» til KrF.

Det er ganske grove påstander å mene at et politisk parti bør dø og at politikken deres bør forbys. Skeive og transepersoner er jo de fremste til å kreve toleranse for seg selv, men så svarer de med å være de kanskje de groveste til å fordømme og vise intoleranse mot andre?

Det er nesten så jeg spør: Har samfunnet støttet og løftet dem opp i så stor grad at de synes de nå er i sin rett til å opptre med fordømmelse, intoleranse og rop om å forby andre meninger enn deres egne?

«Farmen»-paret Tonje Garvik (34) og Lene Sleperud (34) står ikke langt tilbake for disse intolerante personene: – Selvmordsratene vil øke, skammen vil øke, folk vil bli dyttet tilbake igjen i skapet, og da blir det OK å hate på de som er skeive. Hvilket samfunn ønsker vi å ha? Vil vi ha et samfunn som er åpent, der du kan elske den du vil og føle deg trygg på den du er – eller et samfunn som tar bort rettigheter som allerede eksisterer, spør Garvik.

Dette er jo voldsomme påstander som er både spekulative og, mange vil si usannsynlige, og er utelukkende egnet til å sette motstandere av pride-flagget i skolegårdene i et maksimalt nagativt lys. Hver gang en skeiv eller en transe tar livet av seg heretter, kan vi altså påstå at det er KrF sin skyld.

Dette er jo meningsløst.

Jeg tror ingen mennesker med vanlig sunn fornuft tror at noen vil ta livet av seg selv fordi det ikke henger et pride-flagg i skolegården. Og hvor sannsynlig er det at homofile slutter å kalle seg homofile fordi pride-flagget forsvinner fra skolene? Unnskyld meg, men det virker helt absurd å påstå noe slikt.

Å fjerne pride-flagget handler heller ikke på noen måte å fjerne rettigheter for noen som helst. Alle rettigheter fortsetter å være akkurat de samme som før!

Det disse menneskene ikke evner å forstå er at flagglovene ikke kun gjelder dem, men lovfester et prinsipp for hva som er tillatt å flagge med på offentlige norske flaggstenger. Om de ikke hadde vært så ensidig opptatt av seg selv, ville de ha visst at det faktisk er ganske få år siden det var forbudt å flagge med annet enn norske og samiske flagg på skoler og offentlige bygninger.

Når noen er for at den norske flaggloven bør tilbakestilles til å kun gi tillatelse til å flagge med det norske, samiske og kvenske flagget, så er det et prinsipielt standpunkt som i utgangspunktet ikke har noe som helst med homofile eller transer å gjøre. Det synes jeg de bør klare å innse. Men selvopptattheten har visst tatt helt over og gjør at prinsipielle synspunkter ikke nå inn.

En lignende intoleranse som denne holdningen fra homofile, skinner åpenbart gjennom i en kronikk offentliggjort i Aftenposten. Norsk-marokkanske Jonas Benyoub har vært på Theaterkaféen og har fått publisert en kronikk med følgende påstander:

-Mens jeg nyter atmosfæren, merker jeg også noe som skurrer. Veggene er hvite.

-Symboler har makt. Hvem som får henge på veggen, signaliserer hvem vi som samfunn anerkjenner og feirer.

-Veggene her inne (…) forteller en historie der mangfoldet glimrer med sitt fravær.

-Veggene speiler ikke den sammensatte virkeligheten vi lever i.

-Her inne føles det (…) ganske fastfrosset.

Dette skriver altså en halvt norsk, halvt marokkaner som har blitt løftet frem i Norge, fått priser, fått hovedroller og masse publisitet. Og hva svarer han det norske samfunnet med? Sutring over at det var nordmenn som skapte det norske samfunnet, og derfor dominerer historien om norsk kulturhistorie. Hva forventer han? At innvandrer som ikke eksisterte her før på 1980-tallet skal være avbildet og laget statuer av på sammen måte som norske kulturpersonligheter tilbake til tidlig 1900?

Theaterkaféen har som forutsetning for å få tegnet et portrett som skal henges på veggen i deres lokaler, at personen skal være en kunst- eller kulturpersonlighet og at vedkommende skal ha vært stamgjest på kaféen. Så kan man jo spørre hvor mange pakistanere, somaliere, afghanistanere eller marokkanere som oppfyller disse kriteriene? Kanskje ingen? Neivel, nei.

Men for en selvopptatt innvandrer er visst dette umulig å innse. Og hva blir det neste? Krav om at Theaterkaféen skal ha portretter av 50% norske og 50% innvandrere på veggen? Og hvorfor ikke kreve det samme for alle offentlige portretter og statuer i hele Norge?

Og så lurer jeg litt på: Har vi som samfunn innpodet våre minoriteter alt for høy selvtillit med den følgen at de nå føler at det nå er de som har rett til å regjere over flertallssamfunnet, og kreve hva som skal være tillatt og hva som skal forbys?

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

HASTEPOD: – NRK desinformerte om JD Vances tale