Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Norske politikere og norske massemedia er et underlig skue for tiden. Man har ikke lenger noe offentlig ordskifte, bare en slags skyttergravskrig hvor meningsmotstandere enten ignoreres eller utskjelles.

Sist ut her om dagen var det nye minipartiet FOR ved sine representanter Leraand og Diesen som ble utsatt for skittslenging i statskanalen i et program som, pussig nok, kalles Debatten. Lenger vekk fra hensikten med en debatt er det vanskelig å komme. Diesen ga etterpå uttrykk for en viss overraskelse over behandlingen de hadde fått. Har ikke Diesen fått med seg hvor usaklige NRK og media generelt er?

Ytringsforbud

Statskanalen opererer nemlig med det totale ytringsforbud. Det er ikke snakk om å tillate andre ytringer enn de politisk korrekte. Om nå slike ytringer skal få slippe til, så er det bare for at ytrerne skal bli kastet skitt på, til fryd for seerne. Dette kan sees på som en mild avart av den praksis keiser Nero hadde med å kaste de kristne til løvene i Colosseum, slik at tilskuerne kunne fryde seg over at løvene rev dem i filler. Slik kan man gjerne benevne NRK som en tradisjonsrik bastion; de har sine forgjengere og idealer de ikke ønsker å gjøre skam på.

Men dessverre kan ikke NRK bringe inn løver i debatten, selv om det for det første hadde vært virkningsfullt og for det andre hadde vært et tydeligere signal på hva man ikke skal få lov til å mene i Norge. De er nok litt for redde for at MDG og likesinnede ville blitt rasende over behandlingen av løvene. Dyrebeskyttelsen skal så visst ha et ord med i laget i disse dager.

I stedet begrenser NRK seg til å fremstille det offentlige Norges meningsmotstandere som idioter, forrædere, landssvikere og andre hyggelige epiteter. Ikke under noen omstendighet skal slike folk bli fremstilt som om de kunne ha et poeng eller to. Ikke under noen omstendighet skal deres poenger bli tatt opp til rasjonell diskusjon. Og dette er det ikke NRK som har bestemt. Det er det politikerne som har bestemt.

Ikke-eksisterende debatt

Mangelen på rasjonell tankegang i de såkalte hovedstrømsmedia er det lenge siden jeg ble klar over. For noen år siden ble Klimarealistene innbudt til å være med i et program som, merkverdig nok, ble kalt Folkeopplysningen. Et par representanter fra KR stilte opp og de fikk legge frem klimarealistiske bidrag til debatten, i opptak som visstnok hadde vart i over en halv time. Stor var overraskelsen deres da ikke bare det meste var blitt klippet vekk, men at det lille som var tatt med, var redigert slik at Klimarealistene ble fremstilt som fjollete halvtomsinger. Rasjonell behandling av deres argumenter var, selvsagt, helt fraværende.

Jeg var imidlertid ikke overrasket. Massemedia har ingen ting å stille opp med mot klimarealistenes argumenter. Det vet de, eller i det minste noen av dem. Resten er ikke interessert; de avviser fullstendig argumentene rett og slett fordi de ikke passer med de politisk korrekte meningene. Media foretrekker skrekk-historier med syltynn forbindelse til virkeligheten fordi det er clickbait, og politikere foretrekker at dette fremkaller panikk i almuen, slik at de kan fremstå slik Gahr Støre så elegant formulerte det: «Vi skal leve av å redde klimaet!»

Med slike hjernedøde utsagn ledes altså den norske politikkpropagandaen.

Dette absurde fokus på «klimamål» som ikke har det minste med virkeligheten å gjøre, fører selvsagt kun til elendighet på sikt når det gjelder energiforbruk og infrastruktur, slik vi fikk se i Spania nylig. Såkalt fornybar energi er kun ødeleggende for naturen, vannkraftverk og overføringsnett, og vi som løfter blikket, kan se det enorme søppelberget vokse i horisonten. Avgiftene i klimaets navn ødelegger både privatøkonomi, bedriftsøkonomi og nasjonaløkonomi. Klimamål fører kun til korrupsjon gjennom lettvinte løsningsløfter uten praktisk gjennomførbarhetsevne som utløser subsidier i milliardklassen, og til fascisme, som er definert som et sterkt samarbeid mellom et lands ledende politikere og store korporasjoner.

Så lenge stortingets politikere får holde på, og så lenge de har oljefondets milliarder tilgjengelig, kan de kaste vekk subsidier på de mest absurde «klimatiltak». De, og bedriftslederne som taper milliarder for tiden, har blitt advart i mange år om hvordan det vil gå til slutt, men de lukker ørene for alle advarsler. En ting er nå at de oppfattes som at de ikke vil høre, men jeg mistenker at de ikke engang kan. Man kunne like godt snakket til dem på sanskrit eller swahili.

For noen år siden var også Kent Andersen invitert til «Debatten», og etterpå var han sjokkert over at han, som har skrevet noe av det beste som finnes på norsk om energiødeleggelsen som foregår takket være klimaløgnene, kun slapp til i noen få sekunder. Jeg var overrasket, ikke over at han kun fikk sekunders sendetid, men at han virkelig hadde trodd at han overhodet skulle få slippe til.

Det må være klart at dersom du blir innbudt til Debatten med andre meninger enn den etablerte politisk korrekte, så er det enten for å bli utskjelt eller for å bli marginalisert. Du får slippe til i noen sekunder slik at NRK kan hevde at motstemmer blir hørt – «vi har da ytringsfrihet!» – men du får ikke sagt noe som helst av betydning. Og aller viktigst: Du får ikke ført et eneste resonnement.

Les også: Klimarealistene, CO2, propaganda, løgn og korrupsjon

Diskusjonsformens forfall

Når man skal diskutere , forventer man at det føres en rasjonell argumentasjon fra begge sider, hvor man hører på hverandre og anfører motforestillinger til den annen parts argumenter. Jeg minnes oppveksten med timelange diskusjoner, i mine tidligste år spesielt teologiske og filosofiske spørsmål med mamma og etter hvert en uendelighet av temaer innen alle fagområder med venner, studiekamerater, kolleger osv. Dette kalles en intelligent konversasjon, og den har de siste årene fullstendig uteblitt fra hovedstrømsmedia.

Forfallet går over flere stadier. Det første nivå er at man, istedenfor å argumentere selv, henviser til autoriteter som angivelig har sagt noe, en eller annen gang, ett eller annet offisielt sted. Her er debattanter ofte skråsikre på at deres autoriteter har sagt dette og hint og det er uomtvistelig riktig gitt deres vitenskapelige renommé. Litt tekstkritisk analyse kan påvise at autoriteten slett ikke har sagt dette eller ikke med den skråsikkerhet som debattanten selv utviser, men å komme med fakta i en slik situasjon er som å skvette vann på den ordspråkskjente gåsa.

En variant av dette nivå er at du kanskje får kommet med noen argumenter og ett og annet faktum, men disse blir glatt avvist, fordi motdebattanten sier disse ord som jeg har hørt litt for mange ganger nå: «Nei, jeg tror ikke det, jeg tror heller det er slik at…» og så fortsetter med å dikte opp sine egne fakta. Det spiller tydeligvis ingen rolle at noen fakta faktisk finnes.

Det neste nivå er at man hverken har mot til å debattere en ting eller kapasitet til å sannsynliggjøre det, så alluderer man til denne tingen som om den allerede er ferdig diskutert. Man refererer gjerne til en konsensus, til at dette er noe alle vet, kanskje til og med at dette er det vitenskapelig konsensus om.

Til dette nivå hører sirkelargumentet til. Dersom du mener noe annet har det ikke med fag eller fakta å gjøre; nei, da er du ikke bare uopplyst, men heller ond, dum, fascist, høyre-ekstrem, nazist, og da er det ikke måte på hvilke motiver som kan tillegges deg og hvilken utskjelling du er verdig. Fordi du mener det du mener er du dum, og fordi du er dum, mener du det du mener.

Det pussige er at slike anti-debattanter ikke har den ringeste interesse av å konvertere deg til deres standpunkt eller i hvert fall opplyse deg om deres innfallsvinkel. I stedet er du ikke bare blitt en skyteskive, men i tillegg blir du fortalt at nettopp fordi du mener som du gjør, så vil det skje katastrofale konsekvenser av dette.

Det er her psykosen kommer inn. Når et menneske er psykotisk kan ingen rasjonelle argumenter trenge inn. Psykosen trumfer alt. Rasjonalitet er byttet ut med følelser, helst sterke følelser. Den psykotiske kan ikke tillate andre å mene noe annet: da er de slemme og onde, da fortjener de å hyles og skrikes til, de fortjener ikke å komme til, de må hindres om ikke fysisk så i hvert fall gjennom verbale angrep.

Man kan egentlig uttrykke det slik at de hater slikt prat så mye at de vil forhindre det for enhver pris. Derfor får man denne selvmotsigende lovgivningen «mot hatprat» hvor selve lovgiverne er de som hater.

Les også: Når mediene blir myndighetenes klakører

De psykotiske hovedområder

Mennesker kan være psykotiske om det meste. Psykose fremkommer gjerne ved at menneskesinnet utsettes for kontinuerlige angrep, helst ved å fremkalle frykt. Det er mange år siden jeg forutså at klimafrykten, fremkalt av vettløse mennesker som elsket å fortelle at snart er verdensomspennende katastrofer over oss, ville føre til en enorm bølge av klimapsykose. Og det kom fort. Unger som sto og skrek foran Stortinget, demonstranter som limte seg fast til institusjoner eller gater og ødela kunstverk, uvettige rettssaker som advokatene kunne tjene masse penger på, alt for å få oppmerksomhet for at politikere skulle gripe inn og løse den (de) forestående klimakatastrofen (e).

Da hjelper det lite at politikerne selv heller ikke er rasjonelle. De er bare ikke fullt så skremte, bare skremte nok til å bevilge halve norske statsbudsjettet til klimaløsninger som bevislig ikke har den ringeste virkning. Og psykotiske nok til å angripe enhver politiker og enhver vitenskapsmann og -kvinne og enhver leg-person som har gått inn i problemområdet på en rasjonell måte og konkludert med at det hele er innbilning.

For: Psykotiske mennesker blir bare mer psykotiske av å høre at psykosen deres er grunnløs.

Fremstillingen av konflikten mellom Russland og Ukraina er for tiden den sterkeste psykoseårsak i vestlige media. Fra gammelt av var NATOs eneste eksistensgrunnlag frykten for kommunismen. Men kommunistene kom aldri. Vi hadde jo ikke trengt å være redde for dem. Så falt kommuniststyrene, og da falt egentlig NATOs begrunnelse også. Man begynte da  etter hvert å dikte opp et fiendebilde, hvor russerne angivelig var ondsinnede og imperialistiske hva enten de var kommunister eller ei.

Slik kunne NATO fortsette å eksistere og nå var det enkelte land på Balkan, i Midt-Østen og i Nord-Afrika som fikk føle på angrepsalliansens vrede, helst land som ikke kunne forsvare seg mot en overlegen militærmakt.

Etter hvert har NATO sluppet inn de fleste europeiske land under det påskudd at Russland må hindres i å okkupere Europa. Som om Russland har det minste å hente i en verdensdel nesten totalt uten egne ressurser, hvor politikerne nådeløst styrer landene sine mot bankerott og overtakelse av voldelige ikke-integrerbare fremmende.

Bare det å stille spørsmål om at Russland ikke kan være den opprinnelige aggressive part i konflikten i Ukraina fører umiddelbart til ikke-argumentative psykotiske reaksjoner i hele hovedstrømsmedia. Det diskuteres ikke i de tusen hjem, det skjelles og smelles; familier splittes, Hitler og nazismen alluderes flittig til, raseriet florerer ved de tusen tastaturer.

Man kunne kalle det «Putin derangement syndrome», Putinsk sinnslidelsessyndrom, slik man i USA kaller de vettløse angrep på president Trump for «Trump derangement syndrome».

Men hovedstrømsmedia fortsetter å piske opp stemningen, nå som det er åpenbart at Russland har overtaket i konflikten i Donbass. Det er f. eks. et faktum at Putin er folkevalgt av et massivt flertall i Russland. Men folk benekter det, og kaller ham diktator, altså noe de har funnet på selv. På samme vis er det et faktum at Zelensky har sittet ut sin presidentperiode, og det er ingen ting i Ukrainas konstitusjon som sier at han kan fortsette. Han har dessuten forbudt alle andre politiske partier. Dermed er han per definisjon en diktator. Men folk ser i denne skuespilleren en heroisk person, som står opp mot ondskapens åndehær på den andre siden av elven Don.

Det enkleste bevis på at stortingspolitikerne våre er psykotiske er at de nå vedtar at det skal sendes 45 milliarder til våpen så enda flere mennesker kan bli drept i Ukraina og enda mer infrastruktur kan ødelegges. De bidrar til å opprettholde en konflikt som Ukraina ikke kan vinne. Samtidig kunne de milliardene benyttes til noe konstruktivt i Norge. Men de psykotiske politikerne vil heller bidra til destruksjon enn å gjøre noe for sin egen befolkning. Og når noen bidrar til plakater for å gjøre oppmerksom på at det finnes mennesker i Norge som går imot denne galskapen, så blir plakatene revet ned av politikere, og de er stolte av sin egen destruksjon. Trenger man flere bevis for psykosen?

Det er enkelt å skjønne at folk er psykotiske. De blir bevisst villedet av media. Men de kunne lest overskriftene med kritisk sans istedenfor å svelge rått alt som serveres dem. Uansett hvor ekspert disse militære ekspertintervjuobjektene er, så er det det rene tull å hevde at Russland har gått til «fullskala invasjon». Det har de simpelthen slett ikke. Jeg synes ikke det er nødvendig å regne ut hvor mange prosent invasjon på en skala fra null til hundre Russland har gått til. Det er selve ordbruken som er viktig, og den er bevisst villedende.

På samme vis, bare for å gi det hele litt balanse, så er det også tull å hevde at Israel bedriver «folkemord» i Gaza. Det er ganske enkelt ikke det. Om de hadde ønsket å begå folkemord, hadde de gjort det på en annen måte, og det hele hadde vært over for lenge siden. Men bruken av ordet folkemord er effektivt fordi det kortslutter folks tenkeevne. De blir indignerte, sinte, fortvilte, og etter hvert psykotiske i sine raseriutbrudd mot Israel.

Psykosen er overalt, og det er de sentrale politikere og de sentrale redaktørstyrte media som bidrar til den. Dermed blir der ingen plass til det rasjonelle, for de psykotiske kan ikke roe ned, og for de som tjener på det, er psykose verdens beste middel til å bli søkkrik på ingen ting.

Les også: Spyttslikkere!! Propagandister!!

Den merkverdige verden

Det var en gang, slik begynner eventyret, det var en gang at jeg trodde at norske politikere hadde gode hensikter og arbeidet utrettelig for det norske folk. Illusjonen brast vel fullstendig i løpet av gymnastiden, da jeg oppdaget hvordan lokalpolitikerne opererte. Men selv om det ble opprettet en jukse-sjefs-stilling der mamma jobbet på sykehjemmet slik at vedkommende AP-politiker kunne få bedrive politisk agitasjon på heltid, trodde jeg ennå at det fantes noen ansvarlige blant dem.

På samme vis trodde jeg at det fantes enkelte ærlige, oppriktige og kunnskapsrike journalister i avisene og i NRK. Riktignok hadde jeg allerede avskrevet norsk helsepolitikk: Øre-nese-hals-spesialisten som undersøkte meg tidlig i barndommen røyket på kontoret mens han undersøkte min kroniske ørebetennelse. Dette var en av mine første opplevelser av kognitiv dissonans: Kunne en lege som var spesialist på luftveier være uvitende om hva røykingen gjorde med dem? Så fikk vi TV, og kunne bivåne helsedirektør Karl Evang og andre bedrevitere diskutere norsk helsepolitikk mens de kjederøyket som skorstener. Allerede før jeg var tenåring forsto jeg at mange voksne måtte ha fått de elektriske kretsene i hjernen feilkoblet.

Dessverre er det de som har psykosehjerne, hvor de elektriske kretsene forsterker sinnsbevegelser og demper og filtrerer rasjonalitet, som vinner på den mentale og mediale slagmarken. Vi som er roligere av gemytt og som tar nyheter med en klype salt, blir tapere. Hva hjelper det om du anser at verdens konflikter er som å spille sjakk, dersom de psykotiske bringer inn en bokser til å slå neven i sjakkbrettet?