Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Ansatte ved amerikanske universiteter er bekymret for manglende akademisk frihet. Dette virker dobbeltmoralsk, for ikke å si hyklerisk.

«En undersøkelse blant universitetsansatte i sørstatene i USA viser at politisk innblanding i forskning er et stort problem». Slik innleder NRK.no sin reportasje «Amerikanske akademikere flykter fra sørstatene», som særlig bygger på artikkelen «Is political interference causing faculty brain drain in the southern United States?» i prestisjetunge Nature.

En akademiker uttaler (ibid): «Flere ansatte ved min institusjon har blitt doxet og trakassert, blant annet av folkevalgte. Dette gjør det vanskelig for meg å gjøre jobben min eller føle meg trygg på campus eller hjemme, og ærlig talt bare leve livet mitt.»

Her ser det for meg ut til at både NRK og Nature i for liten grad skjelner mellom ulike typer mobbing eller trakassering på den ene side, og innstramninger overfor politisk aktivisme kamuflert som akademisk virksomhet på den annen side. Det ene er uakseptabelt, det andre er helt på sin plass.

Fagdirektør ved Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), Vidar Strømme, sier til NRK: «Trakassering fra politikere, det å måtte ta politiske hensyn, og universitetsledere som ikke forsvarer sine ansatte, truer universitetenes grunnleggende rolle som sannhetssøkende institusjoner».

Her vil jeg tro at de fleste av oss er enige med Strømme; professorer og andre vitenskapelig ansatte ved universiteter og høyskoler skal drive med sannhetssøkende virksomhet, og kunne publisere (samt formidle til allmenheten) resultatene av sin forskning, uten å risikere sanksjoner, trusler eller utfrysning.

De bør heller ikke utsettes for aksjoner fra besserwisser-studenter som mener at sannheten må underordnes politiske/ideologiske hensyn (jevnfør begrepene woke og politisk korrekthet). Ei heller bør de oppleve at deres (gjeste)forelesninger blir sabotert av de samme skinnhellige studentene pluss prinsippsvake forskere som velger å slutte seg til sabotørenes rekker.

Så langt antar jeg at Vidar Strømme, som er ekspert på ytringsfrihet og akademisk frihet, er enig. Det NRK-journalistene tilsynelatende ikke har spurt ham om, men som ville ha vært interessant å få vite hans synspunkt på, er om han mener amerikanske myndigheter, på delstats- eller føderalt nivå, skal være forpliktet til å finansiere hvilken som helst type ‘forskning’ som de ansatte har lyst til å drive med. Det bør de etter min mening ikke.

Det er ingen grunn til at skattebetalernes penger skal misbrukes til å finansiere virkelighetsfjern kjønnsforskning eller andre disipliner som har «skepsis til naturvitenskapelige årsaksforklaringer» som sitt ideologiske utgangspunkt. Her mener jeg det er helt på sin plass at amerikanske myndigheter begynner å ta i tu med den aktivismen som i stadig større grad har forpestet amerikansk akademia de siste tiårene.

Når aktivistene møter seg selv i døra

Men det er ikke bare det at de som nå klager sin nød over manglende akademisk frihet, har en naiv oppfatning om hva slags ‘forskning’ som bør være berettiget til å få politikeres og byråkraters støtte. De ser også ut til å ‘glemme’ at de selv og deres meningsfeller i flere tiår har jobbet systematisk for å hindre at forskere med en konservativ grunnholdning skal kunne jobbe i akademia, noe de har lykkes ganske godt med, slik en velkjent studie dokumenterer.

Det er opp gjennom årene skrevet et stort antall bekymrede artikler om dette temaet, men meningsmangfoldet blant akademikere i Vesten, og da altså ikke minst i USA, har bare blitt stadig mer innskrenket. Noe som tilsynelatende har skjedd med jublende tilrop fra progressive og liberale krefter.

Interesserte lesere vil kunne finne masse stoff om emnet ved å søke på nettet. Her og nå nøyer jeg meg med å referere én enkelt artikkel, som etter min mening er meget god, og som dessuten inneholder et betydelig antall lenker til videre lesning. Den er skrevet av Joel Kotkin, som er «presidential fellow in Urban Studies at Chapman University in Orange, California, and senior research fellow at the University of Texas’ Civitas Institute».

Tittelen på artikkelen er «The American university is rotting from within», og ingressen lyder slik: «The modern academy is a threat to reason, liberty and Western civilisation». Kotkin skriver blant annet (min oversettelse, lenke i orginial):

«Ideologisk homogene universiteter har nærmest blitt indoktrineringsleirer, der tradisjonelle vestlige verdier forkastes mens woke-ideologi fremmes. Ikke overraskende er nyutdannede fra dagens universiteter tilbøyelige til å innta steile standpunkter i ulike spørsmål, trygge på sin egen overlegne intelligens og skarpsyn, mens de er intolerante overfor andre synspunkter.»

[…]

«Men ettersom de progressive pedagogene har tatt kontroll, har mange av disiplinene de dominerer, som engelsk og historie, opplevd alvorlig tilbakegang. Nylig har woke-tankegangen til og med spredt seg til naturvitenskapene. Nå ser vi vitenskapelige avdelinger som vektlegger ‘sosial rettferdighet’ fremfor empiri, og setter rase, kjønn eller andre hensyn foran meritter. I 2020 overlot medisinstudiet ved University of California, Los Angeles, kontrollen over opptaket til en DEI-administrator [hvilket i praksis betyr at man har kvotert inn minoriteter, o.a.], noe som har fått strykprosenten på eksamen til å tidoble seg.»

Tidoblet strykprosent, intet mindre!

Folk i California må altså belage seg på å bli behandlet og operert på av leger som kom inn på medisinstudiet ikke fordi de var de beste og mest velegnede søkerne, men fordi de hadde en viss hudfarge, kjønnsidentitet eller noe annet som gjør at DEI-folkene mener de bør få kunstig hjelp for å komme seg opp og frem i samfunnet.

Alt dette gjør at leger og kirurger som tilhører den ene eller andre minoriteten, men som faktisk har konkurrert seg inn på medisinstudiet på ærlig vis, risikerer å bli mistrodd av både pasienter og kollegaer. Dessuten er det mange motiverte og velkvalifiserte søkere som nektes adgang til studiet, når dårlig kvalifiserte søkere blir kvotert inn. Og selvsagt øker disse tingene faren for at noen blir feilbehandlet, og i verset fall mister livet eller blir invalidisert, fordi de havner i hendene på en inkompetent lege som med nød og neppe har kreket seg gjennom studiet. Men ‘rettferdighet’ er i noens øyne tydeligvis viktigere enn liv og helse.

Folk, ikke minst politikere og universitetsansatte, som ikke skjønner hvor samfunnsødeleggende dette med kvotering kan være, bør lese boka «Affirmative Action Around the World» av den afroamerikanske forskeren Thomas Sowell.

Mange av de som nå klager over at woke-akademia nå endelig møter motstand, har selv mye å svare for.

Noen eksempler på progressiv maktmisbruk i akademia

Konstruerer jeg en stråmann når jeg påstår at de siste månedenes klagesang fra progressive akademikere som opplever at deres makt og privilegier trues, er et uttrykk for dobbeltmoral og uredelighet? Neppe.

La meg helt kort nevne noen illustrerende eksempler fra den engelskspråklige verden:

• Jordan B. Peterson opplevde i 2022 at han i praksis ikke hadde noe annet valg enn å slutte i jobben sin som professor i psykologi ved University of Toronto (se også drøftelse og omtale på forskerforum.no). Allerede i 2019 ble han utestengt fra Cambridge University.
• I 2017 måtte professor Bret Weinstein og hans kone Heather Heying forlate sine stillinger ved Evergreen State College (Washington, USA) etter at de hadde kritisert lærestedets «Day of Presence/Day of Absence», der hvite studenter ble bedt om å holde seg borte fra campus. Saken endte med et forlik på USD 500.000, men ekteparet får (selvsagt) ikke komme tilbake til jobbene sine.
• Denne typen tvilsom opptreden fra maktmennesker er ikke et nytt fenomen. En av dem vi møter i filmen Indoctrinate U fra 2007 (ikke lenger tilgjengelig på YouTube, men se her), er Laura Freberg, professor ved California Polytechnic State University. Til tross for at hun var godt likt av studentene, var forfatter av den anerkjente læreboken Discovering Biological Psychology, og at ingen hadde levert inn noen klage på ett eller annet galt hun skulle ha sagt eller gjort, ble hun plutselig utsatt for en systematisk mobbe- og utfrysningskampanje fra kollegaene (i 2007 eller noe før dette). Etter en viss tids trakassering endte saken i retten, der hun vant, og derfor fikk beholde sin stilling. Hennes forbrytelse? Jo, det viste seg at hun hadde uakseptable, politiske sympatier, noe som hadde blitt ’avslørt’ da det ved en bestemt anledning kom frem at mannen hennes hadde et verv i det Republikanske partiet. Studentene hennes lot det imidlertid skinne igjennom at de for lengst hadde skjønt at hun var republikaner, noe som fikk henne til å spørre hva hun hadde sagt eller gjort som hadde fortalt dem dette. Svaret hun fikk var at hun hadde røpet sin konservative grunnholdning gjennom det hun ikke sa, i den forstand at hun var den eneste professoren som ikke misbrukte forelesningene til politisk indoktrinering. Se min bok Selvmordsparadigmet, side 222 – 224, for en nærmere redegjørelse.

Hva så med situasjonen i Norge?

• Sosiologiprofessor Sigurd Skirbekk ble i 2002 utsatt for et heftig angrep fra Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud i deres bok «Blanke løgner – skitne sannheter». Selv om det faglige nivået på anklagene fra B&H var under enhver kritikk (grundig drøftet i Selvmordsparadigmet, side 97 – 125), ga Store Norske Leksikon etter for presset og fratok Skirbekk ansvaret for artikkelen om rasisme. På samme tid ble han av kollegaer på Universitetet i Oslo forsøkt presset ut fra sin stilling som professor (noe han selv har fortalt meg om).
• Førsteamanuensis Øyvind Eikrem ble i 2021 oppsagt fra sin stilling ved NTNU. Problemene begynte i etterkant av et intervju med Resett i 2018, og senere kom også andre anklager inn i bildet (se Khrono for en redegjørelse). Rektor Anne Borg måtte i 2023 trekke seg fra sin stilling «etter å ha fått nærmest enstemmig kritikk fra akademia og i medier Norge rundt for sitt nylige forsøk på å begrense ytringsfriheten til to [andre] NTNU-forskere», som Trond Andresen (førsteamanuensis emeritus) skriver i en artikkel med overskriften «NTNU, gi Øyvind Eikrem jobben tilbake!». For ytterligere et innblikk i hvordan NTNU behandler ansatte som ytrer noe ledelsen er uenig i, se «NTNU ikke hadde lov til å ta seg inn i e-postene til Øyvind Eikrem».
• Etter en lengre konflikt sa Anne Kalvig i 2023 opp sin stilling som professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger (UiS). Helge Lurås innleder sin artikkel om dette slik (lenke i original): «I et brev Kalvig har sendt til ledelsen ved UiS, oppgir hun mobbing og trakassering over tid som årsaken til at hun sier opp, skriver Stavanger Aftenblad. Hun mener mobbingen skjer fra blant annet rektor Klaus Mohn. I skrivet skal Kalvig blant annet ha skrevet at det ikke er plass til ‘slike som henne’ i akademia. Takhøyden er for lav.»

Alt er altså ikke bare fryd og gammen her hjemme heller. Som et apropos kan det nevnes at min egen karriere som forsker tok slutt i 2012, hvilket hadde sammenheng med utgivelsen av den politisk ukorrekte boka Selvmordsparadigmet to år tidligere.

Konklusjoner

Det er selvsagt helt greit å argumentere for at det som nå skjer på en del amerikanske universiteter, er kritikkverdig eller skadelig – forutsatt at man faktisk har gode argumenter for akkurat dette.

Men hva skal vi mene om folk som synes det er helt på sin plass at Peterson, Weinstein, Heying, Freberg, Skirbekk, Eikrem og Kalvig blir (forsøkt) skviset ut av akademia, samtidig som man mener det er uakseptabelt at offentlig finansiering av mer eller mindre kvasivitenskapelige studier blir strupet? Vel, de er i det minste inkonsekvente.

For øvrig bør vi ha klart for oss at mange av dagens problemer i akademia, ikke minst de som drøftes ovenfor, henger sammen med postmodernismens skadelige innvirkning.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

– Jeg er uhelbredelig religiøs