Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens meninger.

La meg si det først som sist: Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av Jens Stoltenbergs politiske holdninger.

Fra ungdomsårene som NATO-motstander har han for meg alltid vært en fyr som aldri helt traff tonen. Men selv om jeg kanskje ikke deler hans verdenssyn, må jeg innrømme én ting: Fyren sikter høyt. Veldig høyt.

Nylig fikk Stoltenberg ikke én, men to nye jobber. Først ble han utnevnt til leder for den prestisjetunge Den internasjonale sikkerhetskonferansen i München, en rolle hvor han skal bidra til å forme global sikkerhetspolitikk gjennom dialog og samarbeid.

Og hvis det ikke var nok, så ble han også leder for styringsgruppen i Bilderberg, den eksklusive møteplassen der verdens mektigste samles bak lukkede dører for å diskutere de store linjene i geopolitikken. Ikke dårlig for en fyr som først ble kjent som NATO-motstander.

Mens andre tidligere statsministere har nøyd seg med å bli styremedlem i Norsk Folkehjelp eller kanskje leder i Turistforeningen (hvor mange møter kan man egentlig holde om turstier og vedlikehold før man går lei?), har Jens valgt en annen rute. Han har rett og slett sagt: “Nei takk, jeg orker ikke mer småprat om selvfølgeligheter. Jeg vil ha makt.” Og det har han jaggu fått.

Og vet du hva? Jeg kan faktisk ikke la være å være litt imponert. Stoltenberg har aldri vært redd for å gå dit kirsebærene er søtest, og mens resten av oss labber rundt i et helvetes julesirkus – med lange køer, dårlig tid og desperat leting etter den siste gaveideen – setter han seg til bords med den globale eliten.

I en pressemelding sier han: 

“Jeg har viet hele mitt politiske liv til å opprettholde fred.” Ja vel, Jens, det må jeg nesten ta av meg sigarhatten for. Ikke fordi jeg tror du kommer til å redde verden alene, men fordi du har valgt å gjøre noe så utypisk norsk: Du har droppet den trygge og trauste stien og gått rett for det ypperste av det ypperste.

Og selv om jeg personlig ikke er interessert i å være en del av det selskapet – for la oss være ærlige, jeg hadde aldri blitt invitert – så må jeg si det: Du har greid det. Mens vi andre holder på med hverdagslivets små selvfølgeligheter, som å sette sammen julegaver og spise vafler, har du rett og slett klatret til toppen.

Jeg undres om han gjør det for oss andre, eller for seg selv?

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Landet vårt blir rasert av «kjønnsidioti»