Dette er en kommentar og er skrevet i kraft av Lurås» rolle som styreleder i Frihetsforbundet.

Vi klarer ikke ofte nok ta et skritt tilbake og se på avstand hva som skjer. Det raser for mange nyheter og meninger gjennom feeden. Men da jeg kom over Mike Benz på et par podkaster, ble jeg inspirert til å tenke.

Mike Benz er direktør for Foundation for Freedom Online. Han er en tidligere tjenestemann i det amerikanske utenriksdepartementet med ansvar for å utforme og forhandle USAs utenrikspolitikk på områder som internasjonal kommunikasjon og informasjonsteknologi.

Mike Benz argumenterer for at etablerte maktstrukturer, som han omtaler som «the blob», oppfattet valgseirene til Brexit og Donald Trump i 2016 som manifestasjoner av en truende populisme.

Sosiale medier og fenomenet «fake news» ble raskt utpekt som syndebukker for disse hendelsene, noe som førte til en mobilisering for å undertrykke meninger og innhold som de etablerte kreftene ikke var enige i.

Et eksempel på dette perspektivet kommer fra Gro Harlem Brundtland, som uttalte: «Vi har ikke lenger kontroll på det folk blir fortalt».

Denne erkjennelsen illustrerer hvordan maktstrukturer ønsket å gjenvinne kontrollen over den offentlige samtalen. Dette ble særlig merkbart fra 2017 og 2018, da tiltakene for å regulere ytringer på nett ble intensivert.

Benz mener at dette utgjorde en trussel mot ytringsfriheten, en kjerneverdi for vestlig sivilisasjon, som har vært avgjørende for å bryte ned religiøse monopol på sannhet, fremme vitenskap, demokrati og humanistiske prinsipper om enkeltmenneskets ukrenkelige verdi.

Benz beskriver det som skjedde i kjølvannet av 2016 som fremveksten av et «sensurindustrielt kompleks». Tidligere jobbet institusjoner som det amerikanske utenriksdepartementet, USAID og CIA for å fremme åpenhet og ytringsfrihet i ikke-vestlige samfunn, med troen på at slike verdier tjente vestlige interesser. Etter 2016 endret dette seg: Fokus skiftet til å finansiere organisasjoner som drev med «faktasjekking» og moderering, som Benz hevder i praksis utgjorde sensur.

I tillegg peker Benz på en økende akademisk aktivitet finansiert av disse strukturene, der forskningsmiljøer produserte studier om hvordan sosiale medier og den offentlige samtalen kan styres. Denne utviklingen har ifølge Benz skapt et system der mange mennesker nå har sin økonomiske sikkerhet knyttet til denne typen sensurarbeid.

Fra 2022 endret noe seg i positiv retning for ytringsfriheten. Og det hadde mest av alt med Elon Musks oppkjøp av Twitter å gjøre. Musk så det som var i ferd med å skje med innskrenkningen av ytringsfriheten, og han ville gjøre noe med det.

Det er et grep, vi skal være svært takknemlige for at Musk gjorde. Hans motiv var ikke finansielt. Men han hadde de økonomiske musklene til å ta en tap «for laget». Musk åpnet opp Twitters arkiver, og der fant journalistene groteske bevis for omfanget av samarbeid om sensur fra myndigheten og inn mot Twitter.

Senere ble det under høringene rundt Meta (Facebook og Instagram) i Kongressen avslørt også hvor mye press amerikanske myndigheter la på Mark Zuckerbergs selskaper. Zuckerberg gikk senere ut og beklaget at han hadde gitt etter for press. Siden den tid synes Facebook å ha blitt mindre sensurerende.

Når jeg reflektert over utlegningen til Mike Benz, ga plutselig også en underlig prosess jeg som leder av Frihetsforbundet (tidligere Ytringsfrihetsforbundet) har opplevd med norsk forvaltning.

Det er nokså klart at det var erkjennelsen om at ytringsfriheten var truet som var katalysator da vi stiftet Ytringsfrihetsforbundet i 2018. Ikke minst de prosessen vi merket på Twitter og Facebook, samt hatytringslover og kanselleringskultur.

Vi opplevde ikke at det var noen andre krefter som ivaretok disse interessene og som var foreninger vi kunne kjenne oss igjen i. Ut av dette skapte vi et fellesskap. Folk følte at de var med på noe felles ved å melde seg inn i Ytringsfrihetsforbundet. Vi fikk 2500 medlemmer i løpet av noen uker, og de oppga fulle personnumre som er forutsetningen for å få tilskudd fra staten per medlem. Alle var klar over at de meldte seg inn i et livssynsforbund der man følte at en sentral vestlig verdi var truet.

Vi hadde ingen illusjoner om at vår kamp kom til å bli lett. For det er statens apparat som bestemmer hvem som blir registrert som tros- og livssynssamfunn.

Men graden av motarbeiding fra forvaltningens side har overrasket selv meg. De har virkelig bestemt seg for at vi ikke skal få mulighet til å utvikle oss på lik linje men andre.

Og hvorfor? Kan det nettopp ha vært at vi var så opptatt av ytringsfriheten?

For Statsforvalterens første svar til oss var et avslag, begrunnet hovedsakelig i at det å være opptatt av ytringsfrihet ikke er et livssyn.

Men det hevdet vi heller aldri. Vår argumentasjon var at ytringsfrihet var en forutsetning for vårt livssyn. Vi klaget på avslaget til Barne- og familiedepartementet (BFD), men de argumentert på samme måte.

Og de erklærte simpelthen uten videre med en formulering hentet fra forarbeidene til trossamfunnsloven om at 1) vi ikke hadde et «sammenhengende syn på menneskets plass i tilværelsen og sentrale etiske spørsmål.» og2) at våre aktiviteter ikke var «felles utøvelse av livssyn».

Men staten handlet aldri god tro, og andre krefter begynte også sin kampanje mot oss. Human-Etisk Forbund (HEF) ønsket ikke sitt monopol på humanisme i Norge brutt opp av Ytringsfrihetsforbundet.

Er det tilfeldig at sentrale ansatte i HEF var og er blant de mest aktive som fungerer som «troll» på sosiale medier og prøver å få folk kansellert?

Vi har som tidligere beskrevet kjørt en lang prosess med staten om vår søknad. De har kommet opp med en rekke ulike og vikarierende motiver hver gang. Men nå går det mot slutten. Barne- og familiedepartementet må fatte et vedtak på vår klage, og hvis de avslår, havner saken i domstolene.

Vi tar da ut søksmål. Vi har ikke noe valg.

I så måte forbereder også departementet seg på hvordan de skal avslå. Og fra deres siste brev til oss der de tilsynelatende stiller oss spørsmål (det er bare et spill for galleriet) så kommer det frem at det er vår opptatthet av ytringsfrihet som de faktisk kommer til å bruke som hovedbegrunnelse for å avslå registreringen som livssynssamfunn.

De skriver:

«Vi viser til Frihetsforbundets presentasjon på Facebook: «Vi er registrert som livssynssamfunn. Formålet er å gi medlemmene en felles ramme og følelse av tilhørighet rundt det å tenke og snakke fritt.» Facebooksiden til Frihetsforbundet knytter et eldre fotografi av et opptog med banneret «Free speech» til oppfordring til å bli medlem i Frihetsforbundet (og i Ytringsfrihetsforbundet). På nettsiden til Frihetsforbundet der man kan melde seg inn heter det: «Frihetsforbundet har et humanistisk livssyn. Vi vil kjempe for frihet og retten til å være seg selv og uttrykke sine meninger.» Vi inviterer Frihetsforbundet til å forklare sammenhengen mellom det å «tenke og snakke fritt» og livssynsutøvelse i trossamfunnslovens forstand.»

Men ytringsfrihetens sentralitet for det humanistiske livssyn har vi altså forklart dem gjentatte ganger. Likevel stiller de på nytt spørsmålet nå rett før de skal fatte vedtak.

De har tydeligvis tenkt til å bruke vår opptatthet av ytringsfrihet som argument for at vi ikke etter deres mening kvalifiserer for å få statlig tilskudd for våre medlemmer.

Når jeg tenker over dette, lurer jeg på hva som foregår oppe i hodene på disse byråkratene hos Statsforvalteren og hos BFD som sitter og motarbeider oss.

Forstår de selv det absurde i å bruke en av de mest sentrale vestlige, humanistiske verdiene som argument for å avslå vår søknad? Er de så blinde for den bekymring som har bredt seg i deler av befolkningen siden 2016 for at disse verdiene er truet at det sporet oss til å gå sammen i et fellesskap?

Og hvordan får de sine avslag til å harmonere med at Human-Etisk Forbund, som jo er godkjent, er helt tydelig på hvor sentral ytringsfriheten er? HEF skriver på sine hjemmesider at ytringsfriheten er «en fundamental humanistisk verdi i seg selv.»

Jeg tror det mest sannsynlige svaret er at byråkratene ikke engang tenker over absurditeten. De har ikke tilstrekkelig refleksjon og selvinnsikt. De opplever seg nok på lag med de «gode kreftene» som i det liberale demokratiets navn var sjokkerte over hvordan befolkningen stemte i 2016 og så og ser det som sin oppgave å pålegge sensur for å hindre at det gjentar seg.

Og i så måte så de nok nettopp Ytringsforbundet som noen av disse «populistiske» kreftene som «det gode selskap» måtte stoppe.

Hillary Clinton snakket i 2016 om “deplorables”. Altså Trumps støttespillere. I 2024 kalte Joe Biden dem «søppel».

De som støtter høyresiden er foraktelige mennesker. Og slik har nok også staten sett på medlemmene av Frihetsforbundet. De la merke til at mange i Ytringsfrihetsforbundet også var sentrale i nettavisen Resett, og mange av medlemmene i forbundet var lesere av Resett. Vi var og er i disse byråkratenes oppfatning «søppel». Vi fortjener ikke de samme rettighetene som andre «anstendige» mennesker.

Når vi ser på hvilken måte de har radbrukket forskrifter og lover for å ekskludere oss fra ordningen, er det liten tvil om at det er de vi er som mennesker som er problemet.

Forstår vi det slik, i denne sammenhengen, så gir også den nærmest parodiske og faktaresistente motarbeidingen vi har vært utsatt for mening.

Statens byråkrater bestemte seg allerede i 2018 for at vi var «onde krefter» som de måtte stoppe. For enhver pris. Det var ikke snakk om at vi kunne bli godkjent av staten og dermed få rett til støtte som alle andre.

Og de var villig til å fortolke regelverket i fillebiter og på den mest uetterrettelige måte for å få det til.

Nå havner denne saken etter alt å dømme for domstolene. Det kommer til å bli en meget interessant prosess.

Jeg ser frem til Regjeringsadvokatens prosedyre, der de altså skal argumentere for at det å være opptatt av ytringsfrihet, diskvalifisere en fra å bli registrert som livssynssamfunn i Norge.

Velkommen til 1984.

Regjeringsadvokatens utfordring er jo også at de ikke kan si det offentlig som det er: At dette forbundets medlemmer ble definert som farlige populister som ikke bør få del i de rettighetene andre borgere har selv om de (altså vi) formelt sett oppfyller alle kriteriene som er satt i Trossamfunnsloven og dens forarbeider.

Når det gjelder dette med refleksjon over en selv og den rolle man har: Jeg tror statens byråkrater ville finne denne beskrivelsen nokså ubehagelig å lese. Inntil nå har de jo trodd at de sto for «det gode» ved å motarbeide de farlige menneskene i Frihetsforbundet. De har i sin mangel på selvinnsikt ment at gjorde de gode kreftene en tjeneste ved å trenere og motarbeide oss.

Men her argumenterer jeg altså for at byråkratene («sumpen»?) bryter lovene i det systemet de mener de beskytter, og at de paradoksalt nok ved bruk av udemokratiske virkemidler hevder å beskytte demokratiet.

Vi mistenkte da Ytringsfrihetsforbundet ble stiftet i 2018 at systemet og ukulturen som var i anmarsj etter 2016 i «det gode selskap» var råtten, og nå har vi en dokumenterbar kafkaesk forvaltningsprosess som viser til fulle hvor ille det var, og er, fatt.

Det er i seg selv en verdifull konsekvens av den prosessen vi har kjørt.

Man kan melde seg inn i Frihetsforbundet her.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Frihetsforbundet: – Greit å få prøvet statens maktarroganse for domstolene