Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens meninger.
Visste du at vi nylig hadde vår egen dag, vi menn? Nei? Ikke overraskende.
Den internasjonale mannsdagen, 19. november, passerte nok de fleste som et vindpust.
Ærlig talt, hvem legger merke til en dag som denne når kalenderen allerede er fylt med merkedager som Den internasjonale klemmedagen og Fandens fødselsdag?
Men før vi avfeier mannsdagen som enda en unødvendig dato, la oss spørre oss selv: Trenger vi en dag for menn? Jeg mener vi gjør det. For bak all ironien ligger det en brutal realitet vi altfor ofte unngår å snakke om.
Menns stillhet koster liv
Nylig leste jeg en dødsannonse i lokalavisa som slo hardt, fordi jeg kjente navnet og jeg hadde ikke tenkt på denne personen på mange år. Det var en som «valgte å forlate oss». Disse annonsene har blitt for mange. I Norge tar over 600 mennesker livet sitt hvert år. To av tre er menn. På verdensbasis er 78 prosent av de som tar sitt eget liv menn.
Dette er ikke bare tall. Det er fedre, sønner, brødre og venner. Menn som har følt at de ikke kunne snakke om det de bar på. For mange er det fortsatt tabu å vise sårbarhet, og den stillheten koster oss dyrt.
80 land ser verdien i mannsdagen
Mannsdagen er ikke bare en kuriositet. Den markeres i 80 land verden over. Mennesker tar denne dagen på alvor – som en mulighet til å snakke om viktige temaer som:
• Psykisk helse – hvor menn er overrepresentert i de mørkeste statistikkene.
• Vold og seksuelle overgrep mot menn – temaer som knapt får oppmerksomhet.
• Barnefordelingssaker – der mange menn opplever å stå uten stemme.
Dette er reelle utfordringer som trenger en plattform, og mannsdagen gir oss nettopp det.
Skal vi bare la det være?
Ja, det er mange merkedager, og mange forsvinner i mengden. Men det er opp til oss om mannsdagen skal bli en av dem. I stedet for å la den gli forbi som en fotnote i kalenderen, kan vi bruke den til noe meningsfylt.
For meg handler den ikke om å kreve oppmerksomhet eller å konkurrere med kvinnedagen. Den handler om å gi oss menn en sjanse til å snakke om de tingene som vi altfor ofte holder skjult.
Neste år, den 19. november, skal jeg i hvert fall gjøre mitt. Kanskje det blir en samtale med en kompis, et innlegg som dette, eller bare en stund til ettertanke. For mannsdagen trenger ikke være enda en glemt dato. Den kan være starten på en samtale som betyr noe – for deg, for meg og for oss alle.
Så spør jeg deg: Hva gjør du neste år, den 19. november?