Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Hvor skal vi starte? Feeden flyter over av minneord, ofte personlige minner om Hylland Eriksen.
Noen slike har jeg ikke, men jeg er ett år og en måned eldre enn professoren og tilhører samme generasjon.
I tillegg har vi en slags felles bakgrunn i lesningen av Donald-pocket og Gateavisa, der Hylland Eriksen dessuten var aktiv.
Mitt eneste bidrag var å abonnere. Noe som ofte slo dårlig ut når min salige mor hentet posten og Gateavisas forside var prydet av moralsk nedbrytende innhold. Ikke så rart bygdekvinnene saksøkte avisa, men dette var før Hylland Eriksen flyttet til Oslo og ble redaksjonsmedlem, så dette vil jeg ikke holde mot han.
Jon Rognlien skrev en artikkel om professorens formative år som Gateavisas «korrespondent» fra Nøtterøy, med sitater fra tidlige publikasjoner som kanskje kan gi en antydning om framtiden: Det skal professoren ha, og der har vi noe mer felles: Han har aldri skiftet mening! Som nybakt anarkist skrev Geir Thomas Hylland Eriksen i Gateavisa:
«La oss nå stå på mens malingen fortsatt er våt, og dekke landet med veggmalerier. All makt til anelsen – mentaliteten blir vår skjebne!» Slik lyder det i den 19 år gamle Thomas Hylland Eriksens debut i norske riksmedia, i 1981. Med brask og bram taler han den politiske veggmalingens sak: «Vi har ingen andre muligheter for å fortelle ‘folk flest’ hva vi mener.» (kilde: prosa.no)
At avstanden til «folk flest» skulle bestå til siste dag er det ingen tvil om, og etter hvert ble den radikale innflytteren fra Nøtterøy for borgerlig for Gateavisa, tilpasningen til Oslos mer mondene sirkler ble understreket av at han strøk det litt for provinsiale fornavnet Geir (!). Som Rognlien skriver:
«Geir var nå allerede (for lengst?) «blitt» Thomas, og hvordan hans avvikling av forholdet til Gateavisa foregikk, vet jeg ikke. Jeg var ikke der. Men jeg kan huske en gang i 1994, da jeg var innom i redaksjonen igjen i en kort periode, at han prøvde å få inn en pro EU-artikkel i avisa. Hylland Eriksen var da entusiastisk tilhenger av europeisk samling, og sprøtt nok mente han at dette var helt logisk ut fra et anarkistisk standpunkt. Hvordan i all verden han regnet seg fram til det, aner jeg ikke – men de toneangivende i redaksjonen den gang (som slett ikke var meg) mente at han var blitt sprø. Gateavisa-folket var med den største selvfølgelighet enstemmig mot Brüssel-byråkratiets prosjekt for tilrettelegging av frihandel og sentralmakt under dekke av solidaritet og føderalisme. Men her tenkte dr.polit. Hylland Eriksen motsatt.» (Takk til Rognlien for artikkel i prosa.no)
Hylland Eriksen var kanskje i ferd med «the winning the lottery of life» som Pinkerton kanskje ville sagt. Vi skal la den stakkars avdøde professorens klatring på den sosiale rangstige ligge.
«Be not to hard, for life is short» som det heter og vi skal alle den veien. Mange toneangivende aviser har «over the top» beskrivelser av professoren. Det er ikke sikkert han ville vært enig i alle disse. Som alle oss andre var han bare et menneske. Et produkt av sin bakgrunn- «life and times».
Snart får vi vel høre statsministeren «lyse fred over hans minne» (?) Det har han gjort med mange andre henfarne kjente personer de siste årene, til tross for at stat og kirke har skilt lag.
Hva ville den gamle anarkist fra Tønsberg sagt?
Et sted (sikkert Morgenbladet) leste jeg at de som vil skrive nekrolog, får en umulig oppgave, på grunn av professorens nesten talløse publikasjoner og bøker. Mulig det, men vi kan ta en «short-cut» – for professoren har åpenbart siden 18-års alderen befunnet seg i et slags elfenbenstårn, eller kan vi være så slemme å kalle det «Disney World»?
Hylland Eriksens sitt politiske program ble nemlig offentlig allerede i 1993 i boka «Kulturterrorisme». Bakgrunnen var krigen på Balkan. Litt av et paradoks at vi 30 år senere snakker om «balkanisering» i Norge (se f.eks Taraku, eller Lurås)
Det store spørsmålet blir om Hylland Eriksen er «Norges fremste offentlige intellektuelle» (Bernhard Ellefsen i Morgenbladet) – ELLER om dette er politisk aktivisme i intellektuell forkledning ?
Går det en linje fra Tønsberg-ynglingen som skriver i Gateavisa:
«Om man skulle bli tatt av purken med sprayboksen i handa – noe sånt er det umulig å forsikre seg mot – er det beste å gi et stillferdig og sympatisk inntrykk. Forklar at du gjorde det under tvil, og definer din politiske oppfatning ved hjelp av så mange fremmedord som mulig. Purken er dumme, og skriver ned det du sier ordrett. Si også at du tar avstand fra AKP (viktig!!!). Prøv å virke litt mer naiv enn du egentlig er. «
Merk utsagnet «purken er dumme». Kan dette avspeile en slags forakt for vanlige folk?
I avisa Universitas (2006) uttrykker den «modne» Hylland Eriksen mer av sitt politiske credo:
– Du vet, da jeg først flyttet til Oslo på begynnelsen av 80- tallet, var byen grå og kjedelig. Knappe ti år etterpå blomstret Oslo som følge av all innvandring. Bare se hvor rik byen er i dag, sier han. (Universitas.no)
Vi ser umiddelbart for oss enn lutrygget anarkist fra Nøtterøy som har flyttet til «denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den « (sic)
Nå forlot aldri Hylland Eriksen Oslo, men ble en del av dens naturlige elite, en refser mot den vanlige mann:
«I mange år har Hylland Eriksen engasjert seg i innvandringsdebatten. Han ønsker å gjøre landet mer attraktivt for potensielt nye nordmenn. Men det er en stor utfordring å få nordmenn til å forstå verdien og fordelene med økt innvandring. Ikke alle setter pris på budskapet.» (universitas.no)
Grei skuring, men hvor mange akademiske omveier trenger man for å formidle dette?
Professorens siste artikkel i Morgenbladet, publisert bare fem dager før han døde, går noen sentimentale omveier for en døende mann, men med sine kognitive ferdigheter inntakt. Artikkelen handler om lengselen og idealiseringen av «days gone by». Litt som i Woody Allens «Midnight in Paris» selv om den filmen ikke nevnes.
«Vi mennesker har behov for å ordne våre egne liv som narrativer med en begynnelse, en indre utvikling og en slutt. Underveis trikser vi med fakta og rekkefølger for å oppnå et slikt kunststykke. «
Kanskje lengter noen av oss også tilbake til en enklere og mer oversiktelig verden? Der ukas høydepunkt var NRK sin lørdagsunderholdning, fortært med 15 sjokoladebiter fra det lokale samvirkelaget, der vi kanskje også fikk kjøpte den siste Donald Duck pocketen?
Som Thomas Hylland Eriksen synes også undertegnede at Oslo var et bedrøvelig sted i 1979, men var det nødvendig med en million innvandrere og deres etterkommere for å få kjøpt seg en cappucino på Cafe Sjakkmatt?
Hvil i fred professor, snakkes!