Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Nylig publiserte Helge Lurås en artikkel som for så vidt setter forholdet mellom Russland og Europa i et riktig perspektiv. Men den er noe begrenset, da den mangler frykten som preget de tidligere østeuropeiske statene før de ble NATO-medlemmer. Den tar heller ikke hensyn til USAs vurdering av Kina i dette bildet.

Dette er to viktige faktorer som må trekkes inn, ikke minst for å fortolke både Trumps handlinger i forhold til Ukraina og hvorfor NATO ble utvidet. Og dette vet Russland!

La oss derfor begynne med det siste. NATO-utvidelsene kom i hovedsak som følge av Russlands to kriger i Tsjetsjenia. Den første krigen i Tsjetsjenia (1994–1996) resulterte i den første bølgen av tre søknader om NATO-medlemskap, anført av Polen.

Det var frykten for et aggressivt Russland som lå bak søknadene. Denne frykten ble forsterket gjennom den andre tsjetsjenske krigen (1999–2009), som resulterte i en fullstendig ødeleggelse av Grozny. Dette gjorde at resten av de tidligere østeuropeiske landene også søkte medlemskap i NATO.

Dette vet Putin. Det var ikke han som startet de to krigene i Tsjetsjenia, men det var han som holdt den andre krigen gående lenge nok til at Russland kom “seirende” ut av den, uavhengig av tapet av egne soldater.

Inntrykket i Øst-Europa var da at kun NATO kunne virke som en avskrekking mot Russland.

At Ukraina senere ble en slagmark mellom russisk og vestlig etterretning, hersker det ingen tvil om. Krigen begynte i 2014, da Russland ikke så noen annen løsning enn å spille på minoriteters rop om hjelp.

Men disse ropene om hjelp kom også fra ukrainerne selv, ikke minst da Russland angrep med full styrke i februar 2022. At ukrainerne har vært villige til å kjempe, kommer av de historiske erfaringene de har med Russland. Det har vært mer som et tvangsekteskap, og dette vil de ut av!

Putin vet også dette, men bordet fanger. Han kan ikke strekke våpen selv om han er i ferd med å ødelegge den russiske økonomien. At Russland ser på NATO som en aggressiv organisasjon, tar jeg derfor med en klype salt, Helge.

Putin ser heller på enkelte vestlige etterretningsorganisasjoner som aggressive, men neppe NATO som en aggressiv organisasjon. Hadde organisasjonen hatt en mer aggressiv karakter, hadde den også overført fly som F-16 og Mirage 2000 samt tyngre materiell allerede det første året.

Organisasjonen har antagelig hjulpet Russland mer enn Ukraina, i det minste det første året av krigen, vil jeg hevde!

Til dette kan det tilføyes at det var Storbritannia og Frankrike som unisont krevde at Vest-Tyskland skulle bli NATO-medlem for å passivisere landet. De var redde for et nytt sterkt og selvbevisst Tyskland i fremtiden. Nå synes vi å ha fått en spire til denne selvbevisstheten i Tysklands nye kansler, Merz.

Merz ser bare Trumps kritikk av Zelenskyj og synes ikke å legge vekt på USAs vurdering av hvem som virkelig kan bli USAs fiende i fremtiden, nemlig Kina.

Dette er kanskje også Putins sterkeste kort, for han vet at Trump frykter en krig med Kina over Taiwan. Han vet også at USA, i lys av en slik mulighet, ikke bør svekke sin militære beredskap ved å hjelpe Ukraina for mye.

I tillegg vet Putin at Zelenskyj dummet seg helt ut i juni i fjor da han sendte sin utenriksminister til Kina for å “bedre” forholdet til Kina. Ja, og Putin vet at dette har gjort Trump mildt sagt forbannet!

Dette forsøket fra Zelenskyj overfor Kina er blitt mottatt svært dårlig i Washington. Det er bare i europeiske hovedsteder dette anses som et diplomatisk utspill fra Kyiv. Og det er denne forskjellen i kriseforståelse som nå truer hele NATO-alliansen.

USA opplever Zelenskyjs Kina-fremstøt som et svik mot USA og NATO-landene og setter derfor tommeskruen på Kiev. At våre medier og Merz ikke oppfatter dette, er alvorlig nok, men Trump har likevel et viktig poeng.

Blir det krig mellom USA og Kina over Taiwan, må ikke Russland, med landets naturressurser, bli en alliert av Kina!

Vanskeligere er det ikke. Putin må gis en akseptabel vei ut av Ukraina-krigen som han kan leve med. Og viktigst av alt: Russland må ikke falle fra hverandre slik at Sibir blir en del av Kina!

Dette er også i Europas interesse. Et redusert Russland uten Sibir vil ikke kunne stå imot en fremtidig kinesisk aggresjon. Og plutselig står den kinesiske armeen ved NATOs grenser.

Nå må vestlige ledere tenke seg om igjen og snakke med Trump, slik Macron nå gjør. Antagelig skjønner Macron Trumps bekymringer, men det blir ikke lett å endre europeernes selvgodhet og besservisser-holdning, slik vi er blitt hjernevasket av media i flere år.

Men forhåpentligvis kommer det likevel en løsning på konflikten i Ukraina som også tar hensyn til USAs utfordringer med Kina. Vi får håpe dette, ikke minst av hensyn til alle menneskene som fortsatt står i fare for å bli drept og ødelagt av denne tragiske krigen!