Dette er en kommentar.

De som skal skrive politiske nekrologer over Erna Solberg kan bare begynne å kladde. Arbeiderpartiet har fått opp dampen.

Den britiske politikeren Enoch Powell sa i sin tid at «all political careers end in failure».

Politikere fortsetter nemlig gjerne sin karriere lenge etter at alle andre forstår at de burde takket for seg, og tilslutt taper de med et brak.

Joe Biden er et ferskt eksempel på sannheten i hans ord.

Erna Solberg vil bli det neste.

La meg forklare hvorfor jeg tror valgkvelden mandag 8. september vil ende med at Erna Solberg tar avskjed som Høyres leder.

Ifølge Emil André Erstads ferske bok «Fyrsten» har Høyre i snart ti år benyttet person- og karakterangrep som deres fremste våpen mot Jonas Gahr Støre. Erna var stjerna, Jonas var tåkefyrsten, det var strategien Sigbjørn Aanes, en gang spindoktor for Erna Solberg, nå partner i lobbyfirmaet First House, klekket ut for Høyre.

Det er en strategi som ikke lenger virker.

De siste månedene er Jonas Gahr Støre gjenfødt, eller rettere, han står endelig frem slik han alltid har vært. En slåsskjempe, en kriger, ifølge Erstad, og en maktspiller av rang, slik han trer frem mot slutten av boken Partiet.

Støre hentet inn Stoltenberg for å få orden på finansene etter «katastrofen» Vedum, han forhekser selv Donald Trump, og stilner strømprotestene med Norgespris.

Visst pokker bruker han mer penger enn noen statsminister før ham, men opposisjonen vil bruke enda mer, enten på skattelettelser eller offentlig forbruk eller begge deler, og i Oslo viser Høyre at finanspolitisk ansvarlighet ikke lenger er en dyd for et «konservativt» parti.

Å høre Erna Solberg snakke om ansvarlig finanspolitikk, er litt som å høre junkier snakke om heroin. Visst kan de noe, men visdommen er likevel tvilsom.

Kanskje Erna Solberg er hardt arbeidende, men politisk sett fremstår hun som en latsabb. Regjeringserklæringens hennes fra 2013 er identisk med hennes politiske program for 2025. Tydeligere kan det ikke sies at hun ikke fikk gjort noe som helst da hun var statsminister.

Jeg forsøker å komme på en ny politisk idé Erna Solberg har formulert, men jeg kommer ikke på noen.

Arbeiderpartiets valgkampmaskin er kraftig, og i motsetning til tidligere år så har de denne gang gode argumenter å fare med.

Ingen tror at Solberg ville håndtert Trump bedre.

Ingen tror at Tina Bru eller Sylvi Listhaug vil være en bedre finansminister enn Stoltenberg.

For Høyre vil de neste månedene fort kunne bli et mareritt. Etter hvert som forståelsen av at Erna Solberg taper sprer seg i Høyre, så vil maktkampen om hvem som skal etterfølge henne være i gang.

Noen vil peke på Tina Bru, andre vil gå for Henrik Aasheim. Hun fremstår som noe så underlig som en MDG-politiker fra Rogaland, mens han er morsom, men med rykte for å være en latsabb.

En lat sjef uten politiske ideer, ser ut til å ha skapt en skog av juniorer med samme karaktertrekk. Hvorfor tenke når man kan få powerpoints fra NHO, slik blir man tydeligvis nestleder i Høyre.

Inn i sentralstyret har Peter Frølich kommet som oppfattes som mer av en ekte konservativ. Det er ikke det hyggeligste man kan bli kalt i Høyre, og mange vil hevde at kun Ine Marie Søreide har den tyngden som kreves for å bli Høyre-leder. I møte med Støre fremstår hun som Frank Strandli mot Zlatan.

Ser vi på historien så er det et bilde vi bør huske: Før Erna, spiste Høyre sine ledere på løpende bånd. De kondisjonerte klasser kan sin maktkamp.

Rolf Presthus tok de omtrent livet av, ditto med Kaci Kullmann Fiva og Jan P. Syse, og vervet ble ansett som å være en Urias-post slik at mannen ingen mente var kvalifisert, Jan Petersen, fikk den. Etter han kom Erna Solberg. Trygg, sikker, men Norges kanskje minst kreative politiker, med manglende forståelse av den tiden vi lever i, og de problemene mange opplever.

Som journalist kan jeg dermed glede meg til shitshowet den kommende maktkampen i Høyre vil bli. Fire lederkandidater som posisjonerer seg, vil bli underholdende, men neppe bra for Høyres valgkamp.

Det kan være at jeg tar feil. Kanskje har Erna Solberg noen politiske kjepphester som hun ikke deler med Arbeiderpartiet, og som hun vil slåss for i denne valgkampen.

Men jeg tror det ikke før jeg får se det, og jeg får neppe se det.

Høyre er under Erna Solberg blitt forandret til noe så underlig som et opposisjonsparti uten opposisjonspolitikk.

Ernas eneste idé dreier seg om posisjonering: Å ligge så svakt til høyre for Arbeiderpartiet at ingen i praksis ser forskjell på de to. Det var en effektiv idé da Jonas var tåkefyrsten. Nå som Jonas fremstår som en ytterst kompetent realpolitiker som skyter når han må, og med Jens Stoltenberg som adjutant, er det en forferdelig idé.

Ernas foreløpige svar er å hevde at det er flaut å kjøpe Tesla.

Lykke til med valgkampen, Høyre.

Nedenfor ser dere siste gjennomsnitt av alle målingene fra nettstedet pollofpolls.no:

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Går vi virkelig en ny (krigs)tid i møte?