Dette er en kommentar.

Ved valget i 2021 fikk Høyre 20,4 prosent. De rødgrønne vant valget. Så startet en vekst for Erna Solberg som tok partiet hennes til et snitt på ca. 33 prosent vinteren 2023. Ap falt fra 23 prosent ned til 17 prosent i samme periode.

De siste to årene har Høyre falt jevnt og trutt, og nådde denne uken 13,9 prosent på en måling fra Opinion. På snitt ligger de rundt 16-17 prosent.

«Vandrerne: gikk først fra Høyres til FrP. De passerte Høyre som største parti i fjor høst og bikket 25 prosent.

Men så, etter at Sp trakk seg fra regjeringen og Jens Stoltenberg kom inn i januar, bykset Ap frem spektakulært og har gått fra 17 prosent til 30 prosent (og over) på under et halvt år.

Ved juletider var det Jonas Gahr Støre som var «taperen», og ryktene gikk om interne kupp. Nå er det Erna Solberg som har gått fra «stjerna» til «kork på vannet».

Endringene har selvfølgelig årsaker. Men hva er de? Vel, hadde man bare visst. For det er jo et spørsmål de stiller seg hele tiden internt i partiene. For alle vil bli så store som mulig.

Jeg har sikkert færre svar enn de fleste. Jeg har faktisk ingen gode svar i det hele tatt.

Min evne til å forstå nordmenn er svak, for å si det mildt. I det minste når det gjelder deres vei fra å støtte et parti til et annet.

For det er jo i hovedsak formidling og «budskap» som endrer seg. Høyre har knapt gjort noen endringer i det hele tatt de siste årene, ei heller hatt noen nye utspill. Ja, det hevdes jo at nettopp det er årsak til først oppgangen og deretter nedgangen. Å «sitte stille i båten», slik Høyre gjorde da de økte fra valgte i 21 og frem til nylig, fungerer bare dersom tidsånden er riktig.

Les også: Status norsk politikk: Ole Asbjørn Ness om borgerlig krise og Stoltenbergs skygge (+)

Folkene i partiene er jo også de samme. Og de er «politikere» alle sammen. Eller vent litt. Det er jo en ny mann inne i bildet: Jens Stoltenberg. Akkurat det skjønner også jeg. Han har skapt et fornyet image rundt Ap og Jonas Gahr Støre. Han har brakt en forestilling om tyngde inn i et parti som folk lei av en «grå» Støre ellers syntes var preget av umodne og litt tomme «ungdommer» som Tonje Brenna og Jan Christian Vestre.

Men la meg prøve å synse med litt mer fakta. For hva sier velgerundersøkelser? Hvor mange velgere er «på vandring» mellom partiene versus de som er trofaste?

Ifølge SSB og Institutt for samfunnsforskning (ISF) viser det seg at grovt sett 50 prosent av oss stemmer på det samme partiet fra en fireårsperiode til en annen, mens den andre halvparten bytter. Det er et mønster som visstnok går tilbake til i det minste 2000-tallet.

Denne lojaliteten er sterkest blant eldre velgere og velgere med «sterk identifikasjon» til et bestemt parti. Menn er noe mer lojale enn kvinner. Og de minst lojale av alle er yngre kvinner under 40 år, som ofte også velger basert på enkeltsaker (eller kanskje enkeltpersoner? Ref. Jens Stoltenberg?).

Mange bytter ikke nødvendigvis fra én side til en annen (rød til blå eller omvendt), men innenfor samme blokk – for eksempel fra Ap til SV, eller fra Høyre til Frp.

Jeg vet ikke hvem jeg er mest forundret over: De som er lojale eller de som bytter. Men det er trolig mest et utslag av min egen desillusjon med hele det politiske systemet vårt.

Ingen av partilederne gjør meg imponert, heller ingen av de andre profilerte politikerne. Det er ingen som eksempelvis står frem som noen som sier det de mener konsekvent. De mener ting basert på hvordan de tror det blir mottatt. Og de som ser ut som de sier det de mener, er enten å finne blant småpartiene eller de når aldri opp i sine egne stortingspartier.

Og når det gjelder politikere som sier hva de mener, så er ikke det i seg selv nok til at jeg blir imponert. For noe av det de mener, kan være temmelig besynderlig. (Jeg skal ikke nevne verken navn eller parti).

Norsk politikk er vel strengt tatt i hovedsak en kamp om oppmerksomhet. Det kan i seg selv for så vidt bli en spore til politisk ideutvikling og er ikke bare negativt. Men jeg mistenker at jakten på oppmerksomhet overskygger interessen for å gjennomføre ting i praksis når man har makt.

Dermed blir politikken et slags skyggeteater. Det er noe uvirkelig over det hele. Det er retorikk. PR. Stil mer enn det er innhold. Det er ikke bare av kvinnelig forfengelighet at Sylvi nå har gjort en «glow up».

Og det er det velgerne blir presentert for. Politikk som underholdning. For det er underholdning at politikk har blitt for oss i mediene. Det er måter å skape engasjement. Engasjement gir klikk og spredning.

Vi kan bruke overskrifter som «krisetall», «jubelmåling», «knallmåling» «elendig», «NN stuper på ny måling».

Og basert på disse stemningen, og trendene opp eller ned, så vil en stor andel av de velgerne som er «på vandring», vandre med langs de ruter andre ifølge meningsmålingene og oss i mediene akkurat nå er på vei.

Vi er tross alt flokkdyr.

Så oppslutning er selvforsterkende både oppover og nedover.

Høyre har nå mistet om lag 50 prosent av de som sa de skulle stemme på dem for to år siden. Da sitter de vel kanskje igjen med den andelen som har en «sterk identifikasjon» med dem. Så det skulle være et gulv også i fallet i støtten til Høyre.

Muligens, inntil velgerne deres etter hvert dør, er det gulvet på rundt 15 prosent. Slik det også er for Ap.

Men igjen, jeg forstår ikke særlig mange av dere i det norsk folk.

 Loading ...

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Landet vårt blir rasert av «kjønnsidioti»