Midtøsten står i spenn mellom tilbakeholdt gjengjeldelse og truende eskalering. I en fersk samtale hos Ole Asbjørn Ness diskuterer Mahmoud Farahmand og Helge Lurås den iranske regimens strategiske klemme: Skal de slå tilbake med styrke, legge seg flate – eller risikere intern kollaps?
Samtalen publiseres som podkast senere mandag.
Helge Lurås innleder med at natten mot samtalen har vært relativt rolig militært sett.
– Det ser ikke ut som det har skjedd veldig mye på den fronten. Det har så vidt jeg kan se ikke blitt skutt noen iranske missiler mot Israel, og det har heller ikke vært noen anslag mot amerikanske mål. Sånn sett kan vi si at det er en avventende reaksjon fra iransk side, sier han.
Lurås legger til at israelske medier meldte imidlertid at en israelsk drone ble skutt ned over Iran, og at det har vært israelske flyangrep mot vestlige deler av landet.
Frykten for storkrig – overdrevet?
Ole Asbjørn Ness peker på kontrasten mellom de tre i studio og en del norske eksperter:
– Jeg tenker spesielt på Hilde Henriksen Waage og andre. De virker mye engsteligere enn oss, med snakk om storkrig og katastrofe. Er det vi som tar feil?
Mahmoud Farahmand mener det handler om perspektiv.
– Hvor katastrofalt dette blir, er avhengig av ståstedet man har. Mange tenker på Irak, Afghanistan og Libya. Men Iran er fire ganger større enn Frankrike og kan ikke sende bakkestyrker til Israel. Dette blir en utveksling av raketter og missiler, ikke en bakkekrig.
Han viser også til at det iranske regimet ikke har igangsatt omfattende asymmetrisk krigføring gjennom sine proksystyrker. Ifølge Farahmand er det tegn til at Iran heller forsøker å unngå full konfrontasjon.
Skepsis til vestlige analytikere
Lurås stiller seg kritisk til den voksende gruppen av vestlige kommentatorer som ser Israel som strategisk svekket.
– Mearsheimer, Glenn Diesen, Scott Ritter, Douglas MacGregor… Det er mye håp i analysene deres. De ønsker at USA og Israel skal tape, og lar det prege vurderingene. Det de overser, er hvordan Israel etter 7. oktober har svekket mange av Irans proksystyrker, sier han.
Han mener også at Irans alternativer er begrensede:
– Luftvernet deres er tatt ut, og stedfortrederne er svekket eller uvilje til å kjempe. De sitter igjen med svært få virkemidler.
Regimets rasjonelle frykt
Dersom Iran virkelig ønsker å markere seg, er det ifølge Lurås én mulighet:
– Å stenge Hormuzstredet. De har miner og tusenvis av kortdistanseraketter som kan gjøre det ufarbart for skip. Men det vil ramme Kina, deres viktigste økonomiske allierte, og føre til direkte amerikansk militær inngripen.
Farahmand nyanserer:
– Det krever fysisk bevegelse å legge ut miner og starte en slik operasjon. Iran har ikke luftvern og blir overvåket døgnet rundt. Revolusjonsgarden ville blitt knust i forsøket.
Regimekollaps og indre uro?
Et mulig scenario som trekkes frem i samtalen, er regimeskifte i Iran. Ness spør:
– Det vi drømmer om, er vel egentlig regimeendring? At det iranske folket reiser seg igjen?
Farahmand svarer med forbehold:
– To høystretsdommere er blitt skutt på åpen gate, det har vært bilbomber, og det finnes indre uro. Men om dette lykkes, avhenger av om det regulære forsvaret slutter seg til opprøret. Uten det vil det ikke skje noe.
Han trekker også frem Trumps nye slagord, MIGA
– Han snakket om å «Make Iran Great Again», og sa at det ikke er politisk korrekt, men at man må spørre om ikke et nytt regime ville tjent landet bedre. Det tyder på at også internasjonalt finnes et ønske om endring.
Det kjernefysiske spørsmålet
Diskusjonen beveger seg så mot Irans atomprogram. Har Israel klart å slå ut sentralanlegg som Fordo?
– Det vet man ikke. Noe materiale kan ha blitt fraktet ut på forhånd. Iran hadde rundt 408 kilo uran anriket til 60 prosent. Det er bare kort vei til 90 prosent, altså våpennivå, sier Lurås.
Han peker på et viktig poeng: Iran kan produsere sine egne sentrifuger.
– Selv om alt blir bombet, kan de bygge opp igjen. Vi står foran en potensiell permanent krig, slik vi så på 1990-tallet med Irak.
Frykten for revolusjonsgarden
Et regimefall i Iran vil neppe føre til demokrati over natten.
– Det mest sannsynlige er at Revolusjonsgarden tar over. Det er derfor Israel går så hardt ut og tar ut lederne deres, sier Farahmand.
Han forklarer at garden bygger sin eksistens på ideen om at den islamske republikken er truet og må forsvares – og at revolusjonen skal eksporteres.
– Uten ytre fiender eller spredningsoppdrag har de ingen eksistensberettigelse.
Russlands rolle – og atomvåpen
Lurås trekker også inn Russlands posisjon:
– En regimeendring i Iran ville være et strategisk tap for Russland. Men jeg tror ikke de vil risikere å selge atomvåpen til Iran. De stoler ikke på regimets rasjonalitet.
Farahmand er enig:
– Iran har et anstrengt forhold til Russland. De har ikke fått det de har betalt for, som SU-35-flyene og luftvernsystemene s-400. Det at Medvedev antydet at flere land kunne levere atomvåpen til Iran, er et skremmende signal.
Norges posisjon: En utenrikspolitisk dissonans?
Avslutningsvis peker samtalen hjemover. Ness undrer over Norges relativt milde linje overfor Iran sammenlignet med nabolandene.
– Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide har en linje som skiller seg tydelig fra våre nærmeste allierte. Sverige er krystallklare i sin støtte til Israel og USA. Norge? Ikke fullt så mye.
Farahmand understreker poenget:
– Norge er det landet i Europa som står lengst fra Sveriges posisjon. Vi burde bekymre oss mer for at Iran får atomvåpen.
Helge Lurås avslutter:
– Det finnes en naivitet i deler av norsk politikk. Man glemmer at Iran har sendt agenter for å ta livet av en norsk forlegger. Regimet er farlig, og det er på tide å erkjenne det.