I en ny episode av den britiske podkasten Triggernometry forteller Tommy Robinson (42) om sitt liv, sin bakgrunn og de personlige kostnadene ved å være en offentlig stemme mot islamisme og masseinnvandring.
Robinson, som egentlig heter Stephen Yaxley-Lennon, beskriver en oppvekst i Luton preget av arbeiderklassemiljø, fotballkultur og tidlig kontakt med et multietnisk nabolag. Han hevder at erfaringer med vold og gjengkriminalitet fra enkelte grupper førte til hans senere aktivisme.
– Jeg har sett jenter på min egen alder bli utsatt for overgrep av menn som aldri ble stilt til ansvar. Når politiet og myndighetene ikke reagerte, følte jeg at noen måtte si fra, sier Robinson.
Han forteller om grunnleggelsen av English Defence League (EDL) i 2009, hvordan organisasjonen vokste, og hvorfor han senere forlot den. Robinson innrømmer at EDL tiltrakk seg ekstremister, men hevder at han forsøkte å holde bevegelsen fokusert på fredelige protester.
Podkasten tar også for seg Robinsons mange rettssaker, fengselsopphold og økonomiske problemer. Han beskriver hva han opplevde som trakassering fra politiet og rettsvesenet, og hevder at myndighetene har forsøkt å ødelegge ham både økonomisk og psykisk.
– Jeg har sittet i isolasjon, blitt angrepet i fengsel og sett familien min bli truet. Alt fordi jeg har sagt ting som ikke passer inn i den offisielle fortellingen, sier han.
Samtidig snakker Robinson om sin egen rolle i polariseringen, og erkjenner at han noen ganger har vært for provoserende. Han fastholder likevel at medienes fremstilling av ham er ensidig og feil.
– Jeg vokste opp i et miljø der du måtte slåss for å overleve
Han vokste opp i en arbeiderklassefamilie. Moren jobbet som tannlegeassistent, mens stefaren var maler. Han forteller at familien hadde det trygt hjemme, men at livet ute på gata var noe helt annet.
– Du måtte lære deg å forsvare deg tidlig. Hvis du ikke gjorde det, ble du et lett offer, sier Robinson.
Som gutt ble han dratt inn i fotballmiljøet rundt Luton Town. Han beskriver en rå kultur der kameratskap og lojalitet sto sterkt, men der vold var en del av hverdagen.
– Fotballen var alt. Men når du reiste på bortekamper, visste du at det kunne bli bråk. Du ble formet av det miljøet, sier han.
Robinson forteller at byens demografi endret seg raskt i løpet av oppveksten, med en kraftig økning i innvandrerbefolkningen. Han hevder at dette førte til økt spenning mellom grupper, særlig blant unge menn.
– Det var alltid slagsmål. Ikke bare mellom fotballgjenger, men også mellom etniske grupper. For oss handlet det ikke om raseideologi, men om hvem som styrte gata, sier han.
Han beskriver også møter med det han kaller «radikal islam» allerede i ungdomsårene, og hevder at enkelte religiøse miljøer sto for vold og trusler mot andre.
– Vi så imamer som preket hat, og gutter som kom tilbake fra treningsleirer i utlandet. Politiet gjorde ingenting, sier Robinson.
Selv om han mener oppveksten ga ham mot og en forståelse av lojalitet, sier han at miljøet også hadde en pris.
– Når du lever i konstant konflikt, blir det en del av deg. Jeg ser tilbake og vet at det formet alt jeg senere gjorde, sier han.
– Myndighetene lot overgrepene pågå fordi gjerningsmennene var muslimer
Robinson forteller hvordan han oppdaget omfanget av såkalte grooming-gjenger – grupper av menn, ofte med pakistansk bakgrunn, som i årevis har begått grove seksuelle overgrep mot unge jenter i Storbritannia.
Robinson sier han først hørte rykter om slike saker i ungdommen i Luton, men at han lenge trodde det dreide seg om isolerte hendelser.
– Jeg kjente jenter som ble utsatt for det, men vi trodde det var enkeltpersoner. Etter hvert skjønte jeg at dette var et mønster, sier han.
Han beskriver en kultur der unge jenter, ofte fra vanskelige hjem, ble lokket med alkohol, narkotika og oppmerksomhet, før de ble utsatt for gjentatte overgrep av grupper av menn.
– De ble ødelagt, fysisk og psykisk. Mange havnet på kjøret. Noen tok livet sitt, sier Robinson.
Han hevder at politiet og myndighetene var fullt klar over hva som skjedde, men unnlot å gripe inn av frykt for å bli beskyldt for rasisme.
– Det var verre enn å være overgriper: å være en politimann som ikke stoppet det. Men de gjorde ingenting. De var mer opptatt av å beskytte «samfunnsharmoni» enn av å beskytte barna, sier han.
Robinson peker på store, senere dokumenterte skandaler i byer som Rotherham, Rochdale og Telford som bevis på at hans påstander var riktige. Offisielle granskningsrapporter har konkludert med at flere tusen jenter kan ha vært utsatt for overgrep over flere tiår.
– Hvis gjerningsmennene hadde vært hvite, ville hele landet gått av hengslene. Men fordi de tilhørte en minoritetsgruppe, ble alt tiet i hjel i årevis, sier Robinson.
Han forteller at arbeidet med å sette søkelys på overgrepene førte til at han ble overvåket av politiet, stilt for retten og til slutt fengslet.
– Jeg ville heller sitte i fengsel enn å se på at småjenter ble voldtatt mens alle holdt kjeft, sier han.
– Jeg ble satt i isolasjon og fryktet for livet i fengsel
Robinson, som flere ganger har sonet dommer i Storbritannia, hevder at myndighetene bevisst plasserte ham i fengsler med høy andel innsatte med muslimsk bakgrunn, vel vitende om at han hadde vært en profilert kritiker av islamisme.
– De satte meg i et fengsel der 70 prosent av de innsatte var muslimer. Det var som å gi meg en dødsdom, sier Robinson.
Han forteller at han tilbrakte lange perioder i isolasjon, offisielt for hans egen sikkerhet, men mener dette også var en form for straff.
– Jeg fikk ikke se dagslys. Ingen kontakt med andre. Jeg kunne være innesperret 23 timer i døgnet. Det bryter deg ned mentalt, sier han.
Robinson beskriver konkrete episoder der han ble truet og angrepet. I ett tilfelle hevder han at innsatte forsøkte å kaste kokende olje i ansiktet hans.
– Jeg levde med konstant frykt. Du må sove med et øye åpent, sier han.
Han mener behandlingen han fikk var politisk motivert og langt strengere enn det som er vanlig for innsatte med lignende lovbrudd.
– De ville knekke meg. Men det gjorde meg bare mer bestemt, sier Robinson.
Til tross for de fysiske og psykiske belastningene hevder han at fengselserfaringene styrket hans overbevisning om at han må fortsette å si det han mener.
– Jeg har vært på bunnen. Hvis jeg kan overleve det, kan jeg overleve hva som helst, sier han.
42-åringen mener at hans politiske aktivisme og kritikk av islamisme har gjort ham til et mål for staten
– Staten har brukt alle midler for å knuse meg.
– De har prøvd å ta fra meg alt: friheten min, pengene mine, helsen min og omdømmet mitt, sier han.
Han beskriver hvordan han gjentatte ganger har blitt tiltalt for lovbrudd han mener er bagateller, og at han ofte blir arrestert på måter som gir maksimal medieoppmerksomhet.
– Politiet har kommet på døra foran barna mine. De sørger for at pressen er der for å filme det. Det handler om å ydmyke meg offentlig, sier Robinson.
Han hevder at myndighetene har brukt økonomiske sanksjoner og rettsprosesser til å ruinere ham.
– Jeg har mistet hus, bedrifter og alle sparepengene mine. Alt er brukt på advokater og rettssaker, sier han.
Robinson mener dette er en bevisst strategi for å avskrekke andre fra å utfordre det han kaller «den offisielle fortellingen».
– De vil sende et signal: hvis du sier det jeg sier, vil du bli ødelagt, sier han.
Han hevder også at politiet bevisst har tillatt motdemonstranter å komme tett på ham og hans støttespillere for å skape konfrontasjoner som kan brukes mot ham i retten.
– Det er ikke nøytral lovhåndhevelse. Det er politisk motivert, sier Robinson.
Til tross for det han beskriver som et systematisk forsøk på å knekke ham, fastholder Robinson at han ikke kommer til å tie.
– De kan ta alt fra meg, men de kan ikke ta stemmen min, sier han.
– Mediene har demonisert meg i årevis
Han mener pressen bevisst har fremstilt ham som en hatpredikant og høyreekstremist for å undergrave budskapet hans.
– Jeg kunne ha reddet en katt fra et tre, og avisene ville skrevet at jeg jaget den opp dit, sier Robinson.
Han hevder at mediene sjelden eller aldri har sitert ham korrekt, og at konteksten ofte blir fjernet for å male et mest mulig negativt bilde.
– De tar én setning og vrir på den. De klipper bort alt som forklarer hvorfor jeg sier det jeg sier, sier han.
Robinson mener også at journalister bevisst har ignorert temaene han har tatt opp, som grooming-gjenger og radikal islamisme, helt til sakene har blitt så store at de ikke lenger kan ties i hjel.
– Når de først skriver om det, får jeg aldri anerkjennelse for å ha varslet om det i årevis. I stedet blir jeg fremstilt som en person som utnytter ofrene, sier han.
Han hevder at den ensidige dekningen har hatt store personlige konsekvenser.
– Når folk tror du er en nazi, blir du behandlet som en nazi. Familien min har blitt truet, barna mine har fått kommentarer på skolen, sier Robinson.
Samtidig erkjenner han at han selv har gitt pressen ammunisjon.
– Jeg har vært for aggressiv, sagt ting på feil måte. Men det unnskylder ikke at de lyver om meg, sier han.
Robinson mener at tilliten til de store mediene i Storbritannia er i fritt fall, og at hans egen historie er et eksempel på hvorfor.
– De jobber ikke for sannheten. De jobber for et narrativ, sier han.
Har gjort feil
Han forteller at han i starten var drevet av sinne og frustrasjon over det han opplevde som myndighetenes passivitet overfor radikal islamisme og grooming-gjenger.
– Når du er sint, gjør du ikke alltid de klokeste tingene. Jeg kunne ha vært mer strategisk, sier han.
Robinson innrømmer at enkelte handlinger, som å oppsøke politiske motstandere på hjemmeadressen deres, var feil.
– Jeg trodde jeg skulle sette press på dem, men i ettertid ser jeg at det bare ga motstanderne mine mer ammunisjon, sier han.
Han mener at han med mer tålmodighet og en annen tilnærming kunne ha oppnådd større gjennomslag for sakene han brenner for.
– Hvis jeg hadde hatt den erfaringen jeg har nå, ville jeg formulert meg annerledes og valgt andre metoder, sier han.
Samtidig understreker Robinson at han ikke angrer på at han tok opp temaer som grooming-gjenger og ekstrem islamisme.
– Jeg ville gjort det igjen. Men jeg ville gjort det smartere, sier han.
Han håper at fremtidige aktivister kan lære av hans feil.
Det er brukt KI i utviklingen av denne artikkelen. Hele podkasten kan sees her.