Dette er en kommentar.
Det er en plan for fred i Midtøsten som det nesten er vanskelig å absorbere intellektuelt. Hvis den blir fulgt, vil det velte om på så vel palestinsk offermentalitet som jødenes langsiktige plan om å annekterte de «historiske bibelelske land Judea og Samaria» [det andre kaller Vestbredden].
Donald Trump presenterte den ved siden av en tydelig ambivalent Benjamin Netanyahu. Skjørheten i planen viser seg i Trumps uvanlige trekk om å ikke ta spørsmål fra pressen til tross for at det var en pressekonferanse.
Dette er en plan som forutsigbart nok er fordømt fra Netanyahus høyreorioentert regjeringspartnere.
I et langt innlegg på X skriver Bezalel Smotrich, som leder det hardlinjede partiet Religiøs sionisme og som er finnansminister, at feiringen av planen er forhastet. Han kritiserer opplegget for å gi opp «reelle resultater på bakken for politiske illusjoner … en diplomatisk bjørneklem og glitrende seremonier».
Å tillate en palestinsk sikkerhetsstyrke å komme inn i Gaza og la Qatar bli en «sentral aktør» markerer ifølge ham en «historisk forspilt mulighet til endelig å bryte fri fra lenkene til Oslo, et rungende diplomatisk nederlag, å lukke øynene og vende ryggen til alle lærdommene fra 7. oktober».
«Etter min vurdering vil også dette ende i tårer,» skriver han men uten å erklære at han vil sabotere planen.
Så hva går planen ut på?
Full tekst vil ligge nederst i denne saken, men i korte trekk:
- Israelske styrker vil trekke seg tilbake til den avtalte linjen for å forberede frigivelse av gisler. I denne perioden vil alle militære operasjoner, inkludert luft- og artilleriangrep, bli suspendert, og frontlinjene vil forbli frosset til betingelsene for fullstendig trinnvis tilbaketrekning er oppfylt.
- Innen 72 timer etter at Israel offentlig har akseptert avtalen, skal alle gisler, både levende og døde, returneres.
- Når alle gislene er frigitt, vil Israel løslate 250 livstidsdømte fanger pluss 1.700 gazanere som ble fengslet etter 7. oktober 2023, inkludert alle kvinner og barn som ble arrestert i den sammenheng.
- Når alle gislene er returnert, vil Hamas-medlemmer som forplikter seg til fredelig sameksistens og til å avvikle våpnene sine få amnesti. Hamas-medlemmer som ønsker å forlate Gaza, vil få trygg passasje til mottakende land.
- ,Ved aksept av avtalen vil full bistand umiddelbart bli sendt inn i Gazastripen gjennom FN og dets organer, samt Røde Halvmåne og andre internasjonale institusjoner som ikke er tilknyttet noen av partene.
- Gaza skal styres av en midlertidig overgangsregjering bestående av en teknokratisk, apolitisk palestinsk komité, ansvarlig for å levere daglige offentlige tjenester og kommunale funksjoner for befolkningen i Gaza.
- Denne komiteen skal bestå av kvalifiserte palestinere og internasjonale eksperter, med tilsyn og oppfølging fra et nytt internasjonalt overgangsorgan, «Fredsstyret», som skal ledes og styres av president Donald J. Trump. Andre medlemmer og statsledere vil bli annonsert, inkludert tidligere statsminister Tony Blair.
- Ingen vil bli tvunget til å forlate Gaza, og de som ønsker å dra, vil være frie til å gjøre det – og frie til å vende tilbake.
- Hamas og andre fraksjoner forplikter seg til ikke å ha noen rolle i Gazas styring, verken direkte, indirekte eller på noen annen måte.
- USA vil sammen med arabiske og internasjonale partnere utvikle en midlertidig internasjonal stabiliseringsstyrke (I.S.F.) som straks skal utplasseres i Gaza. I.S.F. skal trene og støtte godkjente palestinske politistyrker i Gaza.
- Israel skal verken okkupere eller annektere Gaza. Etter hvert som I.S.F. etablerer kontroll og stabilitet, skal de israelske forsvarsstyrkene (I.D.F.) trekke seg tilbake.
- En tverrreligiøs dialogprosess skal etableres, basert på verdiene toleranse og fredelig sameksistens, for å forsøke å endre holdninger og narrativer blant palestinere og israelere ved å fremheve fordelene som kan oppnås gjennom fred.
- Samtidig som gjenoppbyggingen av Gaza går fremover og når PA-reformprogrammet gjennomføres lojalt, kan det endelig skapes betingelser for en troverdig vei mot palestinsk selvbestemmelse og statsdannelse, som vi anerkjenner som det palestinske folkets mål.
Analyse
Forslaget er et ultimatum til Hamas. De har ingen rolle i fremtiden. Sammenslutningen skal opphøre. Alle Hamas-krigere (terrorister) og funksjonærer gis amnesti til fortsatt opphold på Gaza hvis de aksepterer å oppgi sine våpen og aksepterer Israels eksistens. De fra Hamas som vil, gis fritt leide til tredjeland.
Dette oppfyller, som Netanyahu sa på pressekonferansen, Israels krav om full beseiring av Hamas. Selv om det nok kommer noe kritikk internt for at terrorister slipper straff.
Hamas har ennå ikke sagt at de godtar planen. Men Tyrkia og arabiske land støtter den, dermed har de kommet i en skvis. Mye skal til for at de ikke i det minste i ord sier at de godtar det, om ikke annet for å kjøpe seg tid i håp om at Trump mister interessen.
Tony Blair har vært involvert i lang tid sammen med Trumps svigersønn Jared Kushner i å utforme planen. Det pekes på at den har mange likhetstegn med Good Friday Agreement fra 1998 som la grunnlag for fred i Nord-Irland.
Sentralt i begge planene er deres «dynamikk». I stedet for å tilby et fast «take it or leave it»-sett av forslag, tilbyr de belønninger som trappes opp over år.
Gjennom denne mekanismen skal det bygges tillit – og forhåpentligvis fred – ikke gjennom ord, men gjennom handlinger over tid.
Et annet trekk som er felles med Nord-Irland-planen er ideen om amnesti for terrorister.
Planen er på ingen måte i tråd med Netanyahus, hans høyreorienterte støttespillere Bezalel Smotrich og Itamar Ben-Gvir eller for den del majoriteten av den jødiske befolkningens langsiktige mål.
Som en meningsmåling utført av Penn State University for den israelske avisen Haaretz fra mars 2025 viste støtter hele 82 prosent av jødiske israelere å utvise palestinere fra Gaza, og 56 prosent støtter utvisning av arabiske statsborgere i Israel — opp fra henholdsvis 45 og 31 prosent i en tilsvarende måling i 2003.
På spørsmålet: «Støtter du ideen om at IDF [den israelske hæren], når de erobrer en fiendtlig by, bør handle slik israelittene gjorde under Josva i Jeriko — ved å drepe alle innbyggerne?», svarte nesten halvparten av de spurte ja.
Totalt støttet 47 prosent å gjenta den bibelske erobringen av Jeriko, der alle innbyggere i en fiendtlig by — i dette tilfellet med henvisning til palestinere — ble drept.
To av tre israelere (omtrent 66 prosent) mener at en moderne versjon av Amalek — en bibelsk fiende av det jødiske folk — eksisterer i dag, og av disse mener 93 prosent at den bibelske befalingen om å utslette Amalek fortsatt gjelder.
Den israelske hærens framferd i Gaza samt den mange tiår lange prosessen på Vestbredden ser ut til å ha hatt som må å gjøre en tostatsløsning umulig, samt å legge opp til en dominans fra jødiske innbyggere i hele territoriet som i praksis skaper en apartheid-liknende situasjon med endemål om at ikke-jøder skal flytte ut av det «bibelske Israel».
Harretz kalte det «en dyster meningsmåling» som viser «at de fleste jødiske israelere støtter å utvise gazanere. Det er brutalt – og det er sant.»
Disse tendensene «er like konsistente som de er sjokkerende», skriv avisen. Jødiske israleres mål er å fjerne palestinerne og erklære Israels grenser over hele det bibelske Israel.
Trumps plan, som er utarbeidet i tett koordinasjon med arabiske land, gir tvert imot palestinerne et veikart mot en egen stat. Som det heter i et av de siste punktene: «Samtidig som gjenoppbyggingen av Gaza går fremover og når PA-reformprogrammet gjennomføres lojalt, kan det endelig skapes betingelser for en troverdig vei mot palestinsk selvbestemmelse og statsdannelse, som vi anerkjenner som det palestinske folkets mål.»
Det er ikke mange dager siden Netanyhu kategorisk avviste en palestinsk stat i sin tale i FN.
I forkant av møtet mellom Trump og Netanyahu på mandag hadde Trump møter med flere arabiske land, på spørsmål etter rykter om at Netanyhus regjering planla å formelt annektere Judea og Samaria (den okkuperte Vestbredden) sa Trump klart at det «ikke kom til å skje», at USA absolutt ikke ville godta det.
Konfrontasjonen om Vestbredden viser hvor langt Trump og Netanyahu egentlig står fra hverandre i øyeblikket. Jødenes (et flertall av dem) sine langsiktige mål er ikke kompatibelt med målsettingen i Trumps fredsplan om en «vei mot palestinsk selvbestemmelse og statsdannelse».
Trump har tvunget Netanyahu til å godta planen. USA er Israels eneste «venn» og de kan ikke risikere å direkte motstå hans ønsker. Så hvorfor ønsker Trump så sterkt en fredsplan nå til tross for det han vet om den jødiske lobbyen i USA og Netanyahus, og jødiske israeleres egne ønsker?
Årsaken er i det minste todelt. For det første har De forente arabiske emirater truet med å forlate Abraham-avtalen som Trump forhandlet frem i sin første periode. Også Qatar og Saudi-Arabia virker å ha nådd et metningspunkt når det gjelder Israels framferd og dominans i regionen og over palestinerne. Presset fra Netanyahu om å annektere Vestbredden ble sett på som reell.
Og Trump er ikke bare opptatt av den strategiske betydningen av Gulf-statene, hans og Steve Witkoffs familier har også forretningsavtaler i området som kunne stå i fare.
Og i tillegg virker Trump besatt av ønske om å få Nobels fredspris. Han har snakket om Nobelprisen det gjentatte ganger når det gjelder de syv andre konfliktene han har bidratt til å få fred rundt.
Og skulle denne fredsplanen faktisk virke, vil det strengt tatt være ganske påfallende om Nobelkomiteen ikke tilgodeser Trump med anerkjennelsen.
Planen er svært ambisiøs, men samtidig en prosess der mange aktører avhenger dynamisk av hverandre underveis. Det gir også muligheter for bevisst sabotasje av prosessen.
Trump har gitt Israel grønt lys til å «finish the job» hvis Hamas sier nei. Drt betyr fortsatt krig og ødeleggelse av Gaza. Netanyahu ga seg selv også muligheten til å knuse Hamas militært hvis de skulle si ja, men de facto ikke oppfylle kravene. Derned gir han Israel skjønn til å vurdere hvordan Hamas oppfører seg.
Det er videre ikke noen konkret plan for hvilke arabiske (og andre) land som skal stille militære styrker til Gaza for å ta kontroll på området, og det er ikke fastsatt hvor langt tilbake IDF skal trekke seg. Netanyahu sa at Israel kom til å opprettholde sikkerhetsansvaret over Gaza, mens det tildels er imotsetning til ordlyden i planen.
De siste månedenes seire for Israel over Hizbollah, Iran, endringene i Syria og ødeleggelsene i Gaza hadde bidratt til en selvtillit hos regjeringen og i den israelske befolkningen på at de kunne gjøre som de ville og at det faktiske ønske om å annektere Judea og Samaria (Vestbredden) og sende palestinerne ut av Gaza også kunne gjennomføres før, og mer formelt, enn de trodde før 7. oktber 2023.
Disse ambisjonene setter denne planen fra Trump en kjepp i hjulene for. Slik sett var det en kuet Netanyahu som delte talerstol med Trump. Han vet at dette ikke blir godt mottatt hos de mest nasjonalistiske på hjemmebane. Og Netanyahu får ikke så enkelt det ettermæle i israelsk historie som han ønsker seg.
Men målet om et Stor-Israel nærmest fritt for palestinere er ikke dødt med dette. For kravene som stilles til reformer hos de Palestinske selvstyremyndighetene før de kan få ansvar i Gaza, synes ikke særlig realistiske. De vil måtte oppgi sitt «hat» mot Israel, og sin propaganda mot egen befolkning.
Spørsmålet er om punktet i planen om å etablere en «tverrreligiøs dialogprosess (…) basert på verdiene toleranse og fredelig sameksistens, for å forsøke å endre holdninger og narrativer blant palestinere og israelere ved å fremheve fordelene som kan oppnås gjennom fred,» i det hele tatt har et fnugg av sjanse.
Fredsplanen setter en stopper for annektering av Vestbredden nå, men en lederartikkel i Jerusalem Post mandag kveld viser at de israelske jødenes langsiktige planer står like fast. JP anbefaler å godta planen selv om det setter en stopper for det de kaller «suverenitet» [Med det mener de suverenitet over Vestbredden (Judea og Samaria)]
Sjefredaktørens beskjed tll sine lesere at «amerikansk og internasjonalt press gjorde et suverenitetsgrep umulig». Men det er gjennom «å endre realiteter på bakken» at «suverenitet blir virkelig»
Og det å etablere jødiske bosettinger i de områdene som etter FNs plan av 1948 skulle være palestinske områder at «realitetene på bakken» endrer seg gjennom «de stille, kumulative skrittene». Det er nå 700.000 jødiske bosetter på Vestbredden, og en fortsettelse av denne ekspansjonen er et bevisst grep for å gjøre en palestinsk stat umulig. Som sjefredaktor Zvika Klein sier må israelerne igjen ha tålmodighet:
«Det ærlige svaret er at suverenitet i Judea og Samaria ikke bare er et retorisk begrep. Den kan fremmes ved å endre realitetene på bakken, ikke ved å jage en anerkjennelse som kanskje ikke kommer på mange år. Regulering og infrastruktur, juridisk klarhet for lokalsamfunn, sikkerhetssamarbeid som beskytter familier, og de stille, kumulative skrittene som består etter at kameraene er borte – det er slik suverenitet blir virkelig.»
Trump kan altså snakke om en «evig fred» og at planen han legger frem er historisk. Men verken palestinere eller jøder er fornøyd om denne visjonen som skulle bli en realitet.
Trump har tidligere fremmet helt andre ideer, ikke minst å få andre land til å ta imot palestinere fra Gaza og bygge en «riviera» der. Nå har han endret planer, slik han også gjorde om Ukraina.
Jeg har tidligere kritisert Trumps vingling og at den undergraver hans og USAs makt. For selve usikkerheten om hvor lenge han oppretthodler en posisjon i møte med motstand, gjør det lite attraktiv for aktører å fullt ut rette seg etter det han sier han ønsker.
Og her har ikke Trump å gjøre med hvem som helst. Hatet hos palestinerne mot jøder stikker dypt, og jødenes selvbevissthet og standhaftige tro på at de har et bibelsk (religiøs) rett til hele Stor-Israel (inkludert Judea, Samaria, og i litt mindre grad Gaza) gjør dem til en formidabel «vilje» for Trump å kue.
Planen ser ambisøs ut og vil være et virkelig gjennombrudd om det faltisk lykkes. Men det er langt, langt frem til dit.
Loading ...