Dette er en kommentar.
Ruiner, væpnede klaner og en befolkning som prøver å overleve mellom maktvakuum og hevn.
Optimismen råder og man snakker om et nytt Midtøsten. Men har vi undervurdert utfordringene på bakken i Gaza?
Og hav er status på Trumps plan om en internasjonal stabiliseringsstyrke og teknokratisk overgangsregjering.
Denne uken ble åtte menn stilt opp midt i en gate i Gaza by. Maskerte menn med grønne Hamas-hodebånd tvang dem til å bøye seg fremover og skjøt dem på kloss hold. Videoenviser en offentlig henrettelse av palestinske rivaler utført av Hamas’ egne styrker – bare dager etter våpenhvilen med Israel.
Ifølge en Hamas-offiser var dette hevn mot medlemmer av Doghmush-klanen, som tidligere hadde drept flere Hamas-krigere. I løpet av noen dager skal minst 30 mennesker ha mistet livet i interne kamper mellom Hamas og rivaliserende familier. Gaza står ikke lenger bare mellom Israel og Hamas, men mellom Hamas og et lappeteppe av lokale militsgrupper, klaner og forbryternettverk som kjemper om makten i et territorium uten fungerende stat.
«Hamas sender et budskap: «Vi er her. Vi er den eneste autoriteten i Gaza», sier den palestinske analytikeren Tamer Qarmout til New York Times.
Fredsplanens idealer
Trump-administrasjonens fredsplan består av 20 punkter. Punkt 15 beskriver hvordan Gaza skal stabiliseres: USA skal, sammen med arabiske og internasjonale partnere, opprette en midlertidig «International Stabilization Force» (ISF). Denne styrken skal trene og støtte et nytt palestinsk politi i Gaza, i samarbeid med Egypt og Jordan, og sørge for at våpen ikke smugles inn. Målet er en trygg overgang til palestinsk selvstyre – men uten Hamas.
På papiret ser dette ut som en strukturert vei mot fred. I praksis finnes det verken tropper, finansiering, mandat eller tidstabell. Som The Telegraph skriver: «Det finnes ingen enighet om hvor styrken skal komme fra, hvor mange soldater den skal ha, eller når den kan ankomme. I mellomtiden er det bare tre muligheter til å håndheve orden: Israel, Hamas eller klanene.»
Klanenes makt
Mens Israel har trukket seg ut av deler av Gaza i tråd med første fase av våpenhvilen, har gamle og nye maktsentre dukket opp. I Rafah ved grensen til Egypt kontrollerer Abu Shabab-klanen områder der de tjener på å plyndre FN-konvoier. I Khan Younis har Hossam al-Astal og al-Majida-klanen erklært «frigjorte soner» fra Hamas’ styre. I Gaza by kjemper Doghmush-klanen mot Hamas for kontroll over nabolaget Tel al-Hawa.
Flere av disse gruppene har fått støtte fra Israel under krigen. Statsminister Benjamin Netanyahu bekreftet i juni at Israel hadde «brukt klaner i Gaza» for å svekke Hamas. Den israelske etterretningsoffiseren Michael Milshtein sier følgende til New York Times: «Vi bevæpnet og støttet disse militsene, og nå kommer Hamas for å ta hevn.»
Denne politikken har gitt Israel et dilemma. Dersom Hamas angriper klaner som har samarbeidet med Israel, må israelske myndigheter velge mellom å forsvare dem – og dermed bryte våpenhvilen – eller å se sine allierte bli drept.
Hamas’ gjenerobring av gatene
Under de to årene med krig holdt Hamas sine uniformerte styrker skjult for å unngå israelske angrep. Nå er de tilbake viser videoer fra enklaven. Maskerte menn patruljerer gatene, dirigerer trafikk og arresterer rivaler. Innenriksdepartementet i Gaza har advart alle «kriminelle gjenger» om å overgi seg, og lover amnesti for de som legger ned våpnene. De som nekter, blir truet med døden.
– Vi vil ikke la kaos spre seg i vårt kjære Gaza, og vi vil ikke la forbrytere unnslippe straff, skrev Hamas-offiseren Mahmoud Mardawi på sosiale medier.
Ifølge The Telegraph har Hamas i 7000 av snnkaltine tidligere sikkerhetsfolk. Gruppen har vist at den fortsatt har logistisk kapasitet: De klarte å frigjøre 20 gisler etter avtale, på nøyaktig tid og sted. Det tyder på at Hamas, til tross for store tap, fortsatt har en fungerende kommandostruktur.
En tidligere vestlig diplomat med erfaring fra Gaza sier følgende til den britiske avisen: «Hamas er fortsatt sterk nok til å ha et de facto veto over hvem som kan styre Gaza. Ingenting vil skje uten deres samtykke.»
USA og dobbeltkommunikasjonen
Etter videoen av henrettelsene ble kjent, sa Trump til pressen at Hamas hadde «tatt ut noen gjenger som var veldig dårlige». Han la til: «Det plaget meg ikke særlig, for å være ærlig.» Dagen etter korrigerte det amerikanske militærets sentralkommando budskapet og ba Hamas «slutte å skyte på palestinske sivile». Likevel står inntrykket igjen: USA fordømmer volden offentlig, men aksepterer at Hamas i praksis håndhever orden.
Trump-administrasjonens dilemma er åpenbart. Uten en fungerende ISF er det ingen annen makt som kan forhindre fullstendig kollaps. Dermed må Washington midlertidig tolerere at Hamas spiller den rollen de selv på papiret er utelukket fra.
Illusjonen om avvæpning
Fredsplanens punkt 13 slår fast at Hamas og alle andre fraksjoner skal «plassere våpen permanent uten bruk» og ødelegge all militær infrastruktur. Formuleringen er nesten identisk med den som ble brukt om IRA i Nord-Irland etter Belfast-avtalen i 1998. Den prosessen tok år og krevde politiske og økonomiske innrømmelser.
Men hvem skal avvæpne Hamas? ISF eksisterer ikke, Israel skal etter planen ikke gjeninnta Gaza, og palestinske selvstyremyndigheter på Vestbredden har verken makt eller legitimitet i området.
«Nedrustning blir det store spørsmålet», sier en vestlig diplomat til The Telegraph. «Det er lett å vise frem noen våpen for syns skyld, men virkelig avvæpning vil forvandle Hamas’ passive aksept til aktiv motstand.»
Mellom Haiti og Nord-Irland
The Telegraph trekker parallellen til Haiti etter jordskjelvet i 2010 – et land hvor staten kollapset og væpnede gjenger tok over. Uten Hamas står Gaza i fare for å gå samme vei, men med enda mer eksplosivt potensial. Spørsmålet er om internasjonal oppmerksomhet og et løfte om store investeringer kan passivisere befolkningen i Gaza på en måte som ikke skjedde på Haiti.
Israels og arabernes beregning
Jordan og Egypt er pekt ut som naturlige partnere i ISF. Begge har erfaring med palestinsk sikkerhetsforvaltning, men ingen av dem ønsker å bli sett som okkupasjonsmakter. Arabiske regjeringer frykter folkelig reaksjon dersom deres soldater blir sendt til Gaza for å håndheve ro med amerikansk støtte.
Et annen kalkyle som gjør seg gjeldene hos kynikere er hva Israelske myndigheter i bakgrunnen vil gjøre. Har de egentlig en interesse i ro og velstand på Gaza? Vil ikke et fungerende samfunn bli et steg mot en palestinsk stat, noe Netanyahu korrekt påpekte i sin FN-tale at opp mot 90 prosent av den jødiske befolkningen i Israel er imot?
Gaza med et svekket Hamas vil neppe avsløre en enhetlig, passiv befolkning, men snarere en kompleks mosaikk av klaner, familier, kriminelle grupper og også politiske og religiøse motsetninger.
Statsminister Netanyahu har lovet at «Hamas skal ødelegges fullstendig», men realiteten er at Hamas nå gjenoppstår som den eneste organiserte makten i området og blir anerkjent som nødvendig av Trump selv. Dermed er Israels krigsmål i praksis uoppnåelig uten en ny fullskala invasjon.
En «ny» Gaza – på papiret
Trump-planen skisserer et «Board of Peace» som skal lede en overgangsperiode, etterfulgt av en palestinsk teknokratisk regjering som senere kan overlates til selvstyremyndighetene på Vestbredden. Ideen om en administrativ, ikke-politisk løsning høres nøktern ut, men forutsetter at noen andre håndhever sikkerheten. Uten politi, militær eller reell myndighet er et slikt styre dømt til å bli symbolsk.
For befolkningen i Gaza betyr det lite hvem som skriver under på papirene. Det som avgjør deres hverdag er hvem som kontrollerer gatene, grenseovergangene og våpnene. Og i dag er det fortsatt Hamas som gjør det.
Å kjøpe seg fred
Et scenario som flere eksperter nå peker på, er at Gaza kan stabiliseres gjennom penger heller enn makt. The Telegraph antyder at internasjonale donorer kan forsøke å «kjøpe fred» ved å betale klanledere og Hamas-folk for å legge ned våpnene og samarbeide om gjenoppbygging. Med milliarder i internasjonal bistand på vei inn kan dette bli den mest realistiske løsningen – men også den mest korrupte.
En slik modell vil gjøre Hamas til deltaker i rekonstruksjonen de egentlig er ekskludert fra. Gruppen kan infiltrere de nye institusjonene og tjene på pengestrømmen som følger gjenoppbyggingen. Resultatet kan bli et Gaza der den ytre fasaden er ny, men maktstrukturen den samme.
Fred på papiret, hevn i gatene
Det som utspiller seg i Gaza er ikke nødvendigvis begynnelsen på fred, men snarere begynnelsen på kampen om hvem som skal vinne herredømme på et utall nivåer.. Trumps plan lover en ny start, men virkeligheten tilsier at gamle maktstrukturer vender tilbake i ny form. Klanene søker hevn, Hamas hevder suverenitet, Israel nøler eller spiller dobbeltspill.
Hverken de internasjonale styrkene eller det foreslåtte «Board of Peace» finnes ennå annet enn som punkter i et dokument. I mellomtiden fylles tomrommet av våpen, frykt og private lojaliteter. Som en vestlig diplomat sa til The Telegraph: «Gaza vil bare bli styrt og gjenoppbygd med Hamas’ samtykke – og det vil komme til en pris.»