Dette er en kommentar.
Samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning i Norge er fremdeles sterkt preget av venstreradikal ideologi. Det kom fram nylig på en konferanse i Oslo i forbindelse med Institutt for samfunnsforsknings – IFS – 75-årsjubileum.
Temaet for den dagslange konferansen var forholdene i norsk samfunnsforskning og metodologiske problemer i denne forskningen. En rekke sentrale vitenskapsfolk innledet om temaet. Ingen av innlederne omtalte med direkte ord venstreside-dominansen i norsk samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning, men flere viste til og advarte mot implisitte holdninger og verdiperspektiver hos norske samfunnsforskere som fungerer som forutsetninger for forskningen. Ingen av de mange frammøtte, forskere og andre høyt oppe på den akademiske rangstigen i de aktuelle fagene, tok til orde for å belyse denne problemstillingen nærmere på konferansen i Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo.
Nå kan man selvsagt tolke denne tausheten på mer enn en måte, men den mest nærliggende forklaringen er at en slik problematisering ikke er ønskelig nettopp på grunn av den venstreradikale dominansen på de nevnte fagområdene. Forskerne ønsker ikke å bli kikket i kortene og bli gransket med de samme forsknings-lupene som de anvender på andre grupper i samfunnet. Da samfunnsforskerne selv ble gjenstand for forskning i regi av Fritt Ord for noen år siden, der Institutt for samfunnsforskning – IFS- var medaktør, viste det seg at de aktuelle forskningsmiljøene var sterkt venstrevridde. Det ble heller ikke den gang noe særlig offentlig ordskifte om norsk samfunnsforskning. Og forklaringen på det kan nettopp være at et slikt søkelys på denne gruppen av forskere verken er ønsket av gruppen selv eller det politiske etablissementet.
HETS OG TRUSLER
I likhet med de politiske holdningene til ansatte i norske medier, viste rapporten i 2022 at venstre-radikale meninger og holdninger overrepresentert i de samfunnsvitenskapelige og humanistiske miljøene ved universitetene og høgskolene i Norge. 54 prosent av forskerne i samfunnsfag og 60 prosent av forskerne i humanistiske fag stemte på de tre partiene, MDG, Rødt og SV, ifølge rapporten. Tar man med Ap, kom prosenten opp i 75 prosent. I en delrapport fra ISF kom det fram at 37 prosent av forskerne hadde opplevd å få ubehagelige bemerkninger, og 8-9 prosent hadde fått trusler i forbindelse med forskning og uttalelser om forskning i mediene. Ofte kom slike reaksjoner fra kolleger.
Rapporten viste også at forskere med et annet enn det dominerende synet i forskningsmiljøene, vegret seg mot å publisere forskningen sin og uttale seg om sitt syn på ulike forskningsemner. Disse forskerne fryktet for å bli satt i bås med krefter, individer og grupper på feil politisk side i spørsmål som har med asylinnvandring, rasisme, likestilling og kjønn å gjøre. Stakkars deg, så kjipt når du blir omfavnet av innvandringskritikere, fikk en innvandrerforsker melding om på Facebook.
Forsker Kjersti Thorbjørnsrud fra ISF var en del av det arbeidslaget som redigerte Fritt Ord-rappoeten som kom i 2022. Thorbjørnsrud skrev en kronikk i Morgenbladet der hun fortalte om en fagfelle av henne som hadde sagt at folk trodde rapporten var et bestillingverk fra den høyrevridde tenketanken Civita.
REAKSJONER PÅ KRITIKK
En konklusjon man kan trekke av rapporten er at venstreorienterte forskere stod bak hetsen og de ubehagelige kommentarene mot kolleger i de nevnte forskningsmiljøene. En annen utledning man kan dra, er at det politiske sentrum i Norge i stor grad har absorbert venstreradikal ideologi i spørsmål som har med asylimmigrasjon og innvandring å gjøre og i likestillings- og kjønnspolitiske spørsmål. Denne ideologien støttes også av de etablerte mediene, den offentlige forvaltningen og hopen av statsfinansierte, frivillige organisasjoner som Røde Kors, Redd Barna, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen osv., osv. Og kritikk av den etablerte politikken avfeies som fobi, hat, hets, fiendtlighet og som moralsk fordervelig.
At disse reaksjonsmønstrene mot kritikk er blitt en del av det normale liv i samfunnsforskningen i Norge og i samfunnet for øvrig, kan fra et vitenskapelig synspunkt ikke kalles annet enn skandaløst, særlig om man står for en såkalt verdifri forskning og har vært medvirkende til å innarbeide slike reaksjonsmønstre. Og når slike mønstre blir stående ukommentert av de samme forskerne, sier det mer om samfunnet enn det en forskningsrapport kan framvise.
Sosiologiprofessor Mette Andersson ved Universitetet i Oslo var den som nærmet seg en konkret beskrivelse av de ideologiske skillelinjene i forskningen i sitt eget fag, da hun fortalte om steile fronter mellom det hun kalte minoritetsvennlige og statsvennlige immigrasjonsforskere. Andersson bekreftet opplysninger fra Fritt Ord-rapporten i 2022 om at forskere tenker seg om før de går ut offentlig med forskning på minoriteter. Noen forskere ønsker ikke å gå ut med forskningen sin fordi de blir utsatt for urettmessig kritikk, hets og trusler.
Dette presset kommer både fra den politiske høyresiden og aktivistgrupper på den andre siden, men hvordan dette presset fordeler seg med hensyn til forskningsemner, forskningsresultater og forskernes politiske orientering, sa Andersson intet om. Hun etterlyste dog større oppmerksomhet om det hun kalte normative understrømmer i forskningen, subjektiv bias – partiskhet, og oppfordret forskere til å være mer bevisst på hvilke teorier som ligger bak forskningsperspektivene deres. Anderssons innlegg og flere av hennes kommentarer kan tjene som et gode eksempel på den nære sammenhengen det kan være, og ofte er, mellom ideologi og samfunnsforskning, noe som for øvrig ble tatt opp som et eget tema på konferansen uten klare referanser til norsk forskning.
DEN NYE BARNEKRIMINALITETEN
Forsker Kjersti Thorbjørnsrud, ved ISF, var en av innlederne på konferansen i Videnskaps-Akademiet i Oslo. Hun tok opp den nye kriminaliteten i Norge der kriminelle nettverk bruker barn og ungdom til å utføre bestillingskriminalitet. Hun sa at det er veldig vanskelig å forske på bakmennene i disse nettverkene samtidig som det også er liten interesse for å forske på dette emne-området, noe som kan ha noe å gjøre med at slik forskning oppfattes som diskriminerende i norske forskningsmiljøer. Men også i Sverige er forskningen på etterskudd når det gjelder bakmennene i denne nye formen for kriminalitet, påpekte hun, uten å nevne klanene som styrer den nye kriminaliteten.
Nå kan det for så vidt være noe i det hun sa, hvis det gjelder svenske sosiologer, som er minst like venstrevridde som deres norsk kolleger. For det er en tidligere svensk politimann og en svensk journalist har stått for den mest omfattende kartleggingen av de svenske klanene som står bak den nye barnekriminaliteten og som har vevd seg inn i kommunale byråkratier og i svenske næringsliv. Denne infiltreringen bruker de som støtte for virksomheten sin og til å tilegne seg offentlige midler og hvitvaske kriminelle penger.
At disse nettverkene i Sverige styres av familieklaner, ble ikke nevnt med ett eneste ord av Thorbjørnsrud eller sosiologene på konferansen. Dette kan være en indikasjon på hvor i bakleksa norske sosiologer er på dette feltet og på andre områder der importerte sosiale strukturer har avgjørende betydning for atferden til immigranter.
Som et mulig epitaf over norsk sosiologis venstreradikale elendighet kan en uttalelse fra Thorbjørnsrud tjene godt, da hun sa; «Hvor er de norske forskerne?» Hun pekte også på at norske samfunnsforskere ikke tar kritikk innover seg når den kommer fra høyresiden. Og Midt-Østen-forsker og professor Brynjar Lia advarte forskere mot ikke å mestre skillet mellom forskning og politisk aktivisme. Men til tross for disse forsøkene på selvkritikk, er det vanskelig å trekke noen annen slutning for norsk samfunnsforskning enn at den i stor grad er oppdragsforskning på vegne av den rådende, politiske korrektheten.