Ole Asbjørn Ness, Silje Schevig og Jarle Aabø reagerer kraftig på NRK-debatten om Danby Choi. De mener den avslørte et aggressivt og intolerant debattklima på venstresiden – og et mediehus som ikke lenger evner å skille journalistikk fra aktivisme.

– Hele premisset var jo sinnssykt, sier Ole Asbjørn Ness i en podkast på iNyheter. – At NRK bruker beste sendetid på å diskutere om Danby Choi er en kryptofascist fordi han har rost Charlie Kirk, er rett og slett en skandale.

Bakgrunnen er NRK-debatten der Choi, redaktør i Subjekt, ble møtt med anklager fra Manifest-leder Magnus Marsdal og MDG-politiker Eivind Trædal. De hevdet Choi bidrar til å importere «Maga-ideologi» og fascisme til Norge.

– Solvang gikk på trynet

PR-rådgiver Jarle Aabø mener NRKs programleder Fredrik Solvang mistet kontrollen.

– Han gjorde den store tabben ved å la venstresidens krapyler få fri taletid, mens han gikk i revolvermodus mot de andre, sier Aabø. – Han gikk rett og slett på trynet. Det er trist å se, for Solvang var tidligere en av de beste journalistene i landet.

Aabø mener NRK ikke lenger forsøker å balansere debattene, men fungerer som en forlengelse av en ideologisk fløy.

– Han opptrådte som en slags medaktivist. Det ble nærmest et PR-nummer for Manifest. Og når han lar slike som Marsdal og Trædal avbryte og raljere fritt, uten å gripe inn, mister seerne tillit.

– Skyld ved assosiasjon

Psykologspesialist og podkaster Silje Schevig mener måten Choi og andre uavhengige stemmer blir møtt på, illustrerer en sykelig form for «skyld ved assosiasjon».

– Det blir jo som at jeg må stå til ansvar for alt mine gjester har sagt andre steder, sier hun. – Det er en absurd måte å se verden på. Jeg snakker med folk fra hele det politiske spekteret, men det betyr ikke at jeg støtter alt de mener.

Hun mener den norske offentligheten har utviklet et «psykologisk forsvarssystem» mot ubehagelige ideer.

– Det er som om man blir besmittet bare av å lytte. Det skaper et klima der folk slutter å tenke selv, og bare repeterer hva som er trygt å mene.

– Retorikken rettferdiggjør vold

Ness mener debatten avslørte en dypere forråtnelse: En retorikk som i praksis rettferdiggjør politisk vold.

– Når Marsdal og Trædal omtaler Choi som en fascistisk døråpner for høyreekstrem vold, så er det ikke annet enn en rettferdiggjøring av politisk drap, sier Ness. – De snakker som om det er moralsk forståelig å fjerne folk fysisk hvis de «truer demokratiet».

Schevig er enig.

– Det er nesten som om de tror at alt er lov så lenge de er på de godes side, sier hun. – Det er totalitært. Den tankegangen – at man skal stemple motstandere og bygge fiendebilder – er nettopp det man påstår å bekjempe.

– De tror de redder verden

Ifølge Ness er dette en form for moralsk selvrettferdighet som minner om religiøs fanatisme.

– De tror virkelig at de står midt i en eksistensiell kamp mot fascismen, sier han. – Og da er alt tillatt. De ser på seg selv som en slags antifascistisk front, men de ender med å bruke de samme metodene som de sier de hater.

Aabø beskriver retorikken som «bildekk-retorikk».

– De finner en fiende, heller bensin over ham, og tenner på. Det er den formen for debatt vi har fått, sier han. – Når man bruker hersketeknikker, personangrep og sosial utstøting for å vinne, så er det ikke lenger debatt, men mobbing.

– Vi trodde kanselleringskulturen var over

Ness mener kampen mot kanselleringskulturen langt fra er vunnet.

– Vi trodde vi hadde slått tilbake kanselleringskulturen, sier han. – Men de tok bare en pause og har regruppert. Nå kommer de for fullt igjen.

Han mener venstresidens aktivister ikke lenger tror på dialog, men på stempling og utestenging.

– De tror på avbrytelser som metode, stempling som strategi, kansellering som mål. De tåler ikke å møte noen som argumenterer rolig. Derfor avbryter de hele tiden – det er en del av teknikken.

– Frykt forkledd som moral

Schevig, som psykolog, tror hun forstår hva som driver dem.

– Jeg tror de faktisk er redde, sier hun. – De føler at de må bekjempe noe truende. Og når man er redd, så mister man evnen til å lytte. Da blir man følelsesstyrt, selv om man innbiller seg at man er rasjonell.

Ness er enig.

– Ja, du ser det på dem. Bak den moralske indignasjonen ligger en dyp frykt for å miste kontroll over virkeligheten. Derfor reagerer de med sinne og fordømmelse.

– Ytringsrommet må utvides, ikke snevres inn

Schevig mener løsningen er det motsatte av kansellering – nemlig å åpne mer opp.

– Vi må utvide ytringsrommet, ikke snevre det inn, sier hun. – Folk må få tid til å forklare og begrunne, så seerne kan gjøre seg opp sin egen mening. Jeg tror folk er sultne på lange samtaler, ikke ferdigskårne punchlines.

Ness avslutter:

– For samfunnet er dette dypt bekymringsfullt, men for frie podkaster og uavhengige medier er det et sunnhetstegn. Det viser at folk vil ha oksygen – de vil ha samtaler der man faktisk får tenke ferdig.