I et intervju nylig sa nyvalgt KrFU-lederen Ingrid Olina Hovland at hun håpet hun ville bære frem et barn selv om graviditeten skyldtes voldtekt. Reaksjonene lot ikke vente på seg.

Hovland er fordømt fra en rekke hold.

– Hun sa bare hva hun mente, sier Jarle Aabø i en podkast hos iNyheters Ole Asbjørn Ness. – Og det må være lov i et demokrati. Hun uttrykte et personlig håp, ikke et politisk krav. Likevel ble hun fremstilt som mørkemann.

Psykologspesialist Silje Schevig mener saken sier mye om hvor intolerant norsk debatt har blitt.

– Hun ble angrepet som om hun ville forby abort, men det sa hun aldri, sier Schevig. – Hun snakket om sitt eget valg, sin egen samvittighet. Vi må ha et samfunn som tåler at noen ser på abort som moralsk galt, uten å demonisere dem.

– En samtale vi ikke tør ta

Schevig har i mange år jobbet som psykolog og møtt kvinner i krise. Hun mener abortspørsmålet i Norge er preget av berøringsangst.

– Vi later som om dette er et ferdig tema, men det er det ikke, sier hun. – Mange kvinner går med sterke følelser etter en abort. Noen føler lettelse, andre sorg. Begge deler må få være sant. Men vi tør ikke snakke om det lenger, fordi temaet er låst i ideologiske refleksreaksjoner.

Hun beskriver en kultur der selv nyanser blir farlige.

– Det er som om enhver refleksjon rundt abort må ledsages av en lojalitetserklæring til «retten til å velge». Da mister vi hele den menneskelige dimensjonen. Vi burde tåle at noen sier: «Jeg ville valgt annerledes.»

– Jeg kunne aldri tatt abort i dag

Schevig forteller at synet hennes har endret seg med alderen.

– Hadde jeg vært 20, ville jeg nok tenkt annerledes, sier hun. – Men i dag kunne jeg aldri tatt abort. Jeg ser det som et liv. Det betyr ikke at jeg dømmer andre, men jeg må kunne si det uten å bli angrepet.

Hun understreker at spørsmål om liv og død alltid vil være vanskelige.

– Det handler ikke om politikk, men om eksistens. Om hva man kan leve med i sitt eget hjerte.

– Et samfunn uten alvor

Ole Asbjørn Ness mener debatten avslører et dypereliggende problem:

– Vi lever i et samfunn som har mistet følelsen av alvor. Alt handler om velvære, nytelse og selvrealisering. Men livet har en tyngde. Det er smerte, ansvar og uopprettelighet. Det er det vi flykter fra.

Han peker på hvordan abort ofte behandles som en teknisk eller rettighetsmessig sak, men sjelden som et moralsk spørsmål.

– Det er som om vi ikke tør å bruke ordet «riktig» eller «galt» lenger. Men noen ganger er det nødvendig å gjøre nettopp det – å snakke om moral uten å skamme seg over det.

– Når frihet blir ensomhet

Schevig mener mange moderne kvinner føler seg mer alene enn frie.

– Vi har fått valgfrihet, men samtidig mistet tilhørighet, sier hun. – Vi skal klare alt selv, men ender med å stå igjen med et vakuum. Når man snakker med kvinner som har tatt abort, hører man ofte om en stillhet som aldri helt slipper taket.

Hun understreker at det ikke handler om fordømmelse, men om å anerkjenne sorg.

– Mange sørger i det stille. Det gjelder også menn som mister et barn de ønsket. Vi må kunne snakke om det uten å gjøre det til et politisk slagord.

Ness trekker linjer tilbake til 1990-tallet.

– Jeg vokste opp i en tid der sex bare skulle være gøy, sier han. – Vi ble opplært til å se på det som en fritidsaktivitet uten konsekvenser. Men slik er det ikke. Seksualitet har en moralsk dimensjon. Den binder oss til andre mennesker, og noen ganger skaper den liv.

Han mener deler av den seksuelle frigjøringen ble en form for overflatiskhet.

– Det var som om alt alvor skulle vekk. Men uten alvor blir det heller ingen mening. Mange av de sårene folk bærer på i dag, handler om at de ble fortalt at alt var greit, selv når det ikke var det.

Aabø: – Farsrollen gir livet mening

For Aabø er temaet personlig.

– Jeg var alene pappa i mange år, sier han. – Jeg bestemte meg tidlig for at jeg skulle være hjemme. Ikke fordi jeg måtte, men fordi jeg ville. Det ga meg et rikt liv.

Han beskriver hvordan barna forandret ham.

– Jeg ble mildere, mer tålmodig. Jeg sluttet å jage etter bekreftelse. De lærte meg hva som egentlig betyr noe. Nå er de voksne, og jeg ser at den innsatsen jeg la ned, bærer frukt. Det er det største i livet.

– Å bære liv er å bære ansvar

Schevig mener at moderne mennesker ofte undervurderer betydningen av å bære ansvar for andre.

– Vi snakker om frihet som om det er fravær av forpliktelser, men den dypeste friheten kommer ofte gjennom ansvar, sier hun. – Det å få barn er ikke bare en byrde, det er en form for mening som ikke kan erstattes av noe annet.

– Det viktigste vi gjør

Ness knytter det til et større eksistensielt perspektiv.

– For de fleste av oss blir det viktigste vi gjør i livet å være far eller mor, sier han. – Barna gir ikke nødvendigvis lykke i øyeblikket, men de gir en grunn til å stå opp om morgenen. De gir en forbindelse til verden og til tiden.

Han mener samfunnets tap av alvor også henger sammen med tapet av denne innsikten.

– Når alt reduseres til valgfrihet og selvutfoldelse, mister vi fornemmelsen av at livet er hellig. Ikke i religiøs forstand, men i eksistensiell. At noe står på spill, og at vi må handle med varsomhet.