Tidligere nestleder i Fremskrittspartiet, Ketil Solvik-Olsen, mener Norge og Europa må forstå hva som egentlig skjer i amerikansk politikk for å kunne ivareta egne interesser.
I et innlegg på Facebook beskriver han et USA preget av teknologisk rivalisering med Kina og en energipolitisk kurs som står i kontrast til Europas.
Solvik-Olsen forteller at han i fjor høst sa opp en trygg jobb i Norge for å bo i USA og følge valget på nært hold.
«Det forsterket gode kontakter på begge sider i amerikansk politikk, og ga nyttig innsikt i hvilke logiske resonnement som preger partiene og interne konstellasjoner,» skriver han.
Han beskriver Trump som «relativt impulsiv og svært forhandlingsglad», uten «særlig moralske skrupler eller forståelse for diplomatiske spillerregler». Ifølge Solvik-Olsen skaper dette ofte problemer i forholdet til allierte. Samtidig understreker han at det finnes en kjerne av kompetente fagfolk som holder styring.
«Til tross for at Presidenten og mange av hans ‘tv-vennlige statsråder’ fyller mediehverdagen med krumspring og omveier, så er det en solid stab av analytiske og fagpersoner som holder en relativt stødig kurs på mange viktige områder.»
Poenget hans er at Norge må forstå dynamikken i amerikansk politikk fremfor å reagere på enkelthendelser.
«Uavhengig av om man er enig eller uenig i Trumps politikk, må vi i Norge og Europa klare forstå hva som egentlig skjer slik at vi kan posisjonere oss og ivareta egne interesser på en best mulig måte.»
Solvik-Olsen mener USA nå er drevet av en ny form for kald krig – ikke med Russland, men med Kina.
«I en veldig kort oppsummering av det store bildet, så drives USA av en ‘kald krig 2.0’ mot Kina, hvor det viktigste våpenet nå er teknologi og kunstig intelligens,» skriver han.
Han legger til at amerikanske politikere «langt inn på venstresiden er tydelige på at den ‘krigen’ kan USA og vesten ikke tape – den som vinner kappløpet definerer verden.»
Dette kappløpet handler om mer enn teknologi alene. «Dette kappløpet er driveren i den amerikanske kampen om teknologiutvikling, om datakraft, om tilgang på råvarer og mineraler. For ikke å glemme energi,» skriver han.
Solvik-Olsen peker på hvordan Kina har skaffet seg en konkurransefordel gjennom billig energi.
«Grove anslag tilsier at strøm koster dobbelt så mye i USA sammenlignet med Kina, og nærmere fem ganger mer i europeiske industriland. Kina forbruker over halvparten av verdens kull og øker år for år,» skriver han.
Han mener europeiske ledere «priser egen industri ut av markedet i velmente mål om å kutte nasjonalt forbruk av kull, gass og kjernekraft». Dette står i sterk kontrast til den amerikanske tankegangen:
«I USA tenker de vesten tvert imot må ta mer kontroll over egen energiforsyning, ikke outsource den til bandittstater.»
Solvik-Olsen viser til en fersk nyhetssak som illustrasjon.
«Et ferskt oppslag i Finansavisen gir oss en påminnelse om det som skjer. Avisen melder at USA varsler atomkraftsatsing på 800 milliarder kroner. Bakgrunnen er det store energibehovet drevet av kunstig intelligens og industriell digitalisering.»
Til slutt advarer Solvik-Olsen mot at Norge ignorerer denne utviklingen.
«I Norge vil mange lukke øynene for dette, men det forsvinner ikke av den grunn. Våre energiressurser, metallindustri, mineraler og gruver, høyteknologiske næringer og flinke teknologier gjør at vi egentlig står midt i disse diskusjonene, uansett om vi vil eller ikke.»
Han avslutter med en oppfordring til norske politikere:
«Det er et politisk spørsmål hvordan vi skal spille kortene ift utviklingen i verden. Mulighetene og utfordringene må Stortinget og regjeringen være bevisst på.»