Ekspert på vold i nære relasjoner, professor emerita Eva Lundgren, mener Marius Borg Høiby fikk for mild straff.

– Dommerne viser manglende forståelse for voldens dynamikk, sier Lundgren til iNyheter.

Voldsforsker Eva Lundgren fulgte rettssaken mot Høiby fra tilskuerbenken i Oslo tingrett. Hun har arbeidet med problemstillingen vold i nære relasjoner gjennom mange år. Dette er det tredje intervjuet Lundgren gir eksklusivt til iNyheter om vold og voldtektsanklagene i Høiby-saken.

Les også: Skal forske på sex, vold og Marius Borg Høiby i Oslo tingrett: – Saken har «alt»

Les også: – Det hjelper ikke med rehab for Marius Borg Høiby

Mener straffen er for lav

Influenser Nora Haukeland fortalte i retten om en samboer som var et helvete å leve sammen med. Tingretten konkluderte med at Høiby hadde utsatt henne for fysisk vold, kontrollerende atferd og psykisk press.

I utgangspunktet har vold i nære relasjoner en strafferamme på inntil 15 år i de grove tilfellene, men i denne saken mot Haukeland isolert sett mente tingrettsdommer Jon Sverdrup Efjestad at Høiby burde straffes med maks elleve måneder.

– Straffen i Nora Haukeland-saken – altså saken om vold i nære relasjoner – fremstår svært lav. Det vitner om manglende forståelse av voldens dynamikk. Dersom saken prinsipielt skulle handle om den relativt nye straffebestemmelsen om vold i nære relasjoner, slik det er blitt hevdet, er dette alvorlig og beklagelig, mener voldsforskeren.

Lundgren mener det samme gjelder saken med Frogner-kvinnen. Hennes erfaringer ble fragmentert og løsrevet fra helheten i et levd liv preget av vold. Retten synes ikke å ha fanget opp hvordan ulike former for vold henger sammen i en voldsprosess, ifølge Lundgren.

– Bakgrunnen er at bestemmelsen om vold i nære relasjoner er relativt ny og vanskelig å anvende fordi den bryter med tradisjonell juridisk, episodisk bevisføring. Forskning – blant annet juridiske doktoravhandlinger og internasjonale studier – viser at vold i nære relasjoner må forstås bredere. Hendelsene farger hverandre og inngår i en sammenheng. Det gjelder både mild og grov vold, kontroll, trusler, psykisk vold, fysisk vold og seksuell vold.

«Vold er dynamisk»

Lundgren har arbeidet på dette feltet i mange år. Hennes teori om «voldens normaliseringsprosess» er internasjonalt kjent, men mindre kjent i Norge. Hun mener at man må rette større oppmerksomhet mot konsekvensene volden har for den utsatte, og mindre mot voldsutøverens påståtte intensjoner.

– I Sverige har tilsvarende lovbestemmelse eksistert i over 25 år. Også der var den vanskelig å anvende i starten, men etter hvert ble den mer håndterbar i takt med utviklingen av forskningsbasert voldskunnskap. Som sakkyndig i flere voldssaker og observatør i mange rettsprosesser mener jeg at en sak med samme voldsbilde som i MBH-saken ville gitt betydelig strengere straff i Sverige. Det kommer også frem i svenske kommentarer til saken, opplyser Lundgren.

Hun mener voldskunnskapen som ble presentert i rettssalen i Høiby-saken, delvis ble fremstilt gjennom den gamle «voldssirkelen» fra tidlig 1970-tall – en statisk modell som antyder at det samme bare gjentar seg.

– Men vold fungerer ikke slik. Vold er dynamisk. Det er en prosess hvor kontroll og vold gjerne eskalerer over tid. Når Nora Haukeland beskriver at hun «gikk på eggeskall», betyr det at livsrommet hennes gradvis ble innsnevret gjennom kontroll og vold. Hun måtte hele tiden passe seg. Hun ble behandlet som Høibys eiendom – noe som ofte feiltolkes som «sjalusi» eller sinne, i stedet for å forstås som del av en voldskontekst, sier Lundgren.

Hun spør:

– Hvordan skal retten kunne forstå hva som faktisk skjer i slike relasjoner dersom man ikke forstår at vold er dynamisk, og at også virkelighetsforståelsen til den utsatte gradvis kan forvrenges eller brytes ned? Det er dette som ofte beskrives som «gaslighting».

Lundgren mener dette kom tydelig frem da Nora Haukeland beskrev Høiby som to personer – nærmest som Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Hun ønsket å tro at den kjærlige «Jekyll» var den egentlige personen, selv om hun samtidig var i ferd med å komme seg ut av voldsdynamikken, både mentalt og emosjonelt.

– I Frogner-saken så vi derimot en kvinne som fortsatt befant seg midt inne i voldsprosessen. Hennes ambivalens og emosjonelle kaos ble svært tydelig under rettssaken. Skal bestemmelsen om vold i nære relasjoner fungere etter hensikten, må juridisk metode utvides slik at den kan fange opp konteksten handlingene inngår i – hverdagslivet, kontrollen og sammenhengen mellom ulike former for vold.

Mener Frogner-saken burde vært vurdert likt

Nora Haukelands sak ble pådømt som vold i nære relasjoner, men straffen utgjorde sammen med de andre lovbruddene i realiteten bare fem måneder.

– Frogner-saken burde etter mitt syn vært vurdert på samme måte, fordi sammenhengen mellom grov fysisk vold, psykisk vold og et seksualisert samliv med klare elementer av seksuell vold kom tydelig frem. At Johanne Snekkestads sak ble henlagt, er vanskelig å forstå ut fra det som senere er kommet frem. Forholdet varte over flere år, de kjøpte hus sammen og planla et liv og en familie. Hun har også beskrevet konsekvensene av vold og kontrollerende atferd, forteller Lundgren.

Stiller spørsmål ved frifinnelsene

Når det gjelder de fire «sovevoldtektene», har dette fått langt større oppmerksomhet enn vold i nære relasjoner.

– Det få har stilt spørsmål ved, er at de to kvinnene Høiby ble frifunnet for å ha voldtatt, hadde langt lavere sosial og kulturell kapital enn de to andre kvinnene. De tilhørte andre sosiale miljøer enn dem Høiby selv beveger seg i. Dommen fremstår etter mitt syn noe lettvint her. Mulige feilkilder, usikkerhet og spørsmål om minner synes å ramme disse to kvinnene på en annen måte enn de andre.

Videoopptak ble i voldtektssakene tillagt stor vekt av domstolen, noe Lundgren mener også byr på utfordringer.

– Hun beveger seg, berører seg selv, det høres stønn – kunne hun da virkelig ikke gjøre motstand? Også her er kunnskap om vold og traumereaksjoner avgjørende. Bakgrunnen er Høyesterettsnotatet som kom etter rettssaken, hvor den automatiske minstestraffen ble tonet ned til fordel for mer individuelle vurderinger. Har dette vært avgjørende her? Eller handler det på et dypere plan om hvem som blir trodd? spør Lundgren.

Er det tilfeldig at fellende dommer og frifinnelser fordeler seg sosialt og kulturelt skjevt? Kan det handle om at mennesker med «riktig» språk, riktige sosiale koder og trygghet i rettssalen lettere oppfattes som troverdige – og lettere slipper unna argumenter om usikre minner eller manglende tidsnære bevis?

– Det finnes en fare for at retten ubevisst reproduserer gamle forestillinger vi helst ikke vil vedkjenne oss: forestillinger om «fine» og «ikke så fine» kvinner, om menn som kan «ta for seg», om høy og lav sosial status. «Alle» visste over tid om Høibys handlingsmønster – politiet, PST, familien og pressen, men ingen grep inn. Dermed kunne han fortsette og gradvis utvide repertoaret sitt, noe som også ble tydelig under rettssaken, sier Lundgren.

Mener retten er for vag om seksuell vold

Lundgren finner det også påfallende hvor lite konkret som sies om seksuell vold i de oppleste domsutdragene.

– Retten omtaler «krenkende seksuell atferd», men formuleringene er generelle. Konkret nevnes «filming» og «underliv», men hvordan handlet Høiby rent faktisk? Ut fra det som kom frem i retten – og sett i sammenheng med resten av saken – dreier det seg etter mitt syn om omfattende seksuell vold og svært grove handlinger i kjæresterelasjonene, ikke bare i de såkalte sovevoldtektene.

Lundgren mener det er fullt mulig å skjerme sensitive og intime detaljer, samtidig som man tydeliggjør handlingene og konteksten. Nettopp dette er nødvendig dersom man faktisk ønsker å forstå sakens kompleksitet, mener hun.