Dette er en ytring i serien «Silje om livet».

Har du noen gang lurt på hvorfor noen barn plutselig nekter å ha noe med en av foreldrene sine å gjøre etter en skilsmisse?

Det høres kanskje ut som en naturlig reaksjon på konflikt, men ofte ligger det noe dypere under – et fenomen som kalles foreldrefremmedgjøring. Det er en av de mest hjerteskjærende sidene ved høykonflikt separasjoner, og dessverre noe altfor få kjenner til. Som psykolog har jeg sett hvordan dette splitter familier, og jeg tror det er på tide vi snakker åpent om det. La oss dykke inn i hva det egentlig handler om, uten å dømme noen side, men med mål om å forstå bedre og forebygge skader.

Hva er foreldrefremmedgjøring egentlig?

Foreldrefremmedgjøring, eller parental alienation på engelsk, er når en forelder – ofte den som barnet bor mest hos – bevisst eller ubevisst påvirker barnet til å utvikle et fiendebilde mot den andre forelderen. Nå snakker jeg ikke om tilfeller der barnet har gode grunner til å holde avstand, som ved vold eller omsorgssvikt. Nei, her handler det om manipulasjon: Den ene forelderen snakker nedsettende om den andre, begrenser kontakt, truer med å trekke tilbake kjærlighet, eller trekker barnet inn i voksenkonflikten som en «alliert». Barnet begynner å bruke ord og uttrykk som ikke passer til alderen, idealiserer den ene forelderen og demoniserer den andre uten reell grunn.

Tenk deg et barn som tidligere hadde et godt forhold til pappa, men plutselig nekter å snakke med ham, kaller ham ved fornavn i stedet for «pappa», og gjentar historier om hvor «dårlig» han er – historier som stammer fra mamma. Da er det ikke bare snakk om en midlertidig krangel, men en prosess som kan ødelegge relasjonen for livet.

I Norge har rundt 12 prosent av 17-åringer mistet kontakt med en eller begge foreldre. Og ja, det kan skje begge veier – mødre og fedre kan begge være både offer og utøver. Men ofte ser vi det i saker der konflikten er høy, og kanskje en forelder har personlighetsutfordringer som gjør det vanskelig å håndtere følelsene rundt bruddet.

Hvorfor skjer det, og hvordan ser det ut i praksis?

Årsakene er ofte rotet i den ene forelderens sinne eller usikkerhet etter bruddet. Strategiene kan være subtile: «Mamma bryr seg ikke om deg lenger,» eller mer direkte, som å nekte telefonkontakt eller spre falske rykter om vold. Barn som er lojale og vil unngå å skuffe den de bor hos, begynner å internalisere dette. Det blir en slags «splitting» – verden deles inn i svart og hvitt, godt og ondt.

Jeg har hørt historier fra pasienter der barnet plutselig sier ting som «Jeg hater deg, du har ødelagt alt!» uten at det stemmer med virkeligheten. Det er hjerteskjærende og forsterkes ofte av systemet rundt: Barnevern, domstoler eller terapeuter som ikke kjenner fenomenet godt nok, kan utilsiktet forverre det ved å tro på den ene siden uten å sjekke begge. I Norge har vi sett tilfeller der NAVs regler utilsiktet premierer redusert samvær økonomisk, noe som kan gi grobunn for dette.

Men la meg være helt kar: Dette er ikke det samme som når et barn avviser en forelder på grunn av ekte traumer. Det kalles «estrangement», og det må skilles fra fremmedgjøring for å unngå feilbehandling!

De alvorlige konsekvensene – en helserisiko for livet

Det som gjør foreldrefremmedgjøring så farlig, er skadene på barnet. Forskning viser at det kan øke risikoen for psykiske problemer med 50–100 prosent i voksen alder. Norske leger advarer om at dette utgjør en stor helserisiko for barna. Barnet lærer at kjærlighet er betinget, utvikler angst, depresjon, lav selvtillit, og kan slite med relasjoner senere i livet. De kan ende opp med rusproblemer, skolefrafall eller til og med kriminalitet. Og verst av alt: Det kan gå i arv – barnet lærer å håndtere konflikter på samme destruktive måte. I 2021 konkluderte Folkehelseinstituttet med at vi ikke har nok kunnskap om dette, men kanskje har vi det nå?

For den avviste forelderen er det en sorg som aldri tar slutt. De føler seg maktesløse, mens den fremmedgjørende forelderen kanskje føler seg «beskyttende», men egentlig bidrar til barnets lidelse. Samfunnet taper også: Flere saker i rettssystemet, mer belastning på helsetjenester, og familier som aldri heler.

Tenk på det: I en tid der vi snakker mye om barns rettigheter, hvorfor ignorerer vi dette? Er det fordi det er ubehagelig å innrømme at foreldre kan skade sine egne barn på denne måten?

Hvordan kan vi håndtere det – og forebygge?

Forebygging starter med bevisstgjøring: I familievernet, skolen og media. Lær foreldre å holde barna utenfor konflikten, og oppmuntre til dialog i stedet for krig. Som psykolog tror jeg på å lytte til begge sider, uten å dømme forhastet.

Danmark viser vei: Hva kan Norge lære?

Heldigvis finnes det verktøy og tiltak med god effekt. Danmark har inngått en politisk avtale mellom regjeringspartiene og andre i Folketinget som setter barns velferd i sentrum. Målet? Å stoppe foreldresjikane og fremmedgjøring med nye lover, sanksjoner mot samværssabotasje og opplæring for psykologer, familieterapeuter og rettssakkyndige. De ser det som en form for familievold som rammer barns helse på tvers av kjønn, og har allerede bevilget penger til kurs som lærer fagfolk å identifisere det tidlig. Det handler ikke bare om mødre eller fedre, men om alle som setter egne konflikter foran barnas behov.

I kontrast står vi i Norge litt på stedet hvil. Et departementalt skriv advarer mot å stole på påstander om foreldrefremmedgjøring, av frykt for å overse voldsofre – ofte kvinner. Men virkeligheten er kompleks. Foreldrefremmedgjøring utføres av både fedre og mødre og vi trenger beredskap mot alle typer vold, ikke bare den som retter seg mot kvinner. Fagmiljøer vil «skrote begrepet», og Barnelovutvalgets flertall mener strengere sanksjoner mot de som driver samværssabotasje er unødvendig. Stortinget har siden bedt regjeringen utrede strengere sanksjoner, og Danmark har allerede innført bøter og opplæring. Tenk om vi hadde fulgt naboen? Jeg mener at det kunne spart mange barn for usynlige sår.

Norske studier viser jo at fenomenet knyttes til psykisk vold, sabotasje og falske anklager – og at det rammer begge foreldrene. Internasjonal forskning avkrefter også at begrepet misbrukes som påskudd mot kvinner. Danmark dropper det kjønnsfokuserte blikkets blindsoner og går for en tverrpolitisk tilnærming. Hva om vi fulgte etter? 

La oss starte debatten nå

Foreldrefremmedgjøring er ikke bare et familiedrama – det er et samfunnsproblem som rammer de mest sårbare. Har du opplevd noe lignende i din egen familie eller blant venner? Synes du rettssystemet gjør nok for å beskytte barns relasjon til begge foreldre? Eller er det fare for å overdiagnostisere og overse ekte traumer?

Jeg håper denne spalten vekker tanker og samtaler. Vi trenger mer kunnskap i befolkningen for å hindre at barn blir ofre i de voksnes kamper. La oss velge dialog fremfor fordømmelse, og jobbe sammen for barns beste.