Dette er en kommentar.
Kan det at alternativ-mediene Document og iNyheter fikk være med i NRK-Debatten tirsdag 18. november, være et tegn på at den politiske korrektheten er ferd med å miste grepet sitt på offentligheten i Norge?
Utgangspunktet for NRK-Debatten var BBCs skandaløse klipping av Donald Trumps tale før stormingen av Kongressen i Washington i 2021 og avsløringen av at også andre medier, som NRK, har redigert denne talen like journalistisk uforsvarlig i barneprogrammet Supernytt. Selv om det ble lagt fram eksempler på uetterretteligheter og feil i flere saker laget av norske medier, særlig NRK, artet debatten seg som et vel forberedt forsvar for NRK av debattleder Fredrik Solvang. Og det gjorde han i en lang monolog der han forklarte hvor ”upartiske” og lojale overfor medienes presse-etiske og andre regler programskaperne i NRK-Debatten er.
Sammen med en utredning om regelverket for redaktørstyrte medier og deres ulike organisasjoner og instanser, utgjorde denne delen av programmet ca. 20 minutter av det 45 minutter lange programmet. Blant annet derfor ble det aldri anledning til å gå nærmere inn på hva kritikken mot de etablerte mediene går ut på, bortsett fra noen konkrete eksempler. Og disse eksemplene ble forklart som tilfeldige tabber og ikke som utslag av de grunnholdningene som skaper blindflekkene i virkelighetsforståelsen til journalistene i NRK og i andre etablerte medier.
Flere av disse blindflekkene og mangel på sakskunnskap er noe som også hefter ved Solvang. Det ble demonstrert på en overbevisende måte da den nye barnekriminaliteten i Norge med utspring i Sverige var emne i NRK Debatten for vel en måneds tid siden.
Alt dette bidro til at det ikke kom fram noen forklaring på hvorfor alternative medier har dukket opp i Norge de siste årene, der Document er veteranen på området med en fartstid i bransjen på vel 20 år.
ET POLITISK STEMNINGSSKIFTE
At alternative medier blir trukket med i et debatt-program i NRK, må betraktes som en slags revolusjon. Det har vel knapt hendt før i statskanalens historie, og det er fristende å sette denne hendelsen i sammenheng med det som foregår i land som USA og Storbritannia der man snakker om ”The vibe-shift”. Dette innebærer et politisk stemningsskifte bort fra den politiske korrekthetens og woke-ideologiens jerngrep på offentligheten i de to nevnte landene – og i andre vestlige samfunn.
Dette stemningsskiftet gjelder først og fremst USA der flere universiteter har lagt bort det venstreradikale DEI-programmet (Diversity-Equity-Inclusion) som har som mål å innpode en venstreradikal forståelse av kjønn, likhet og mangfold i amerikanske studenter. Avskaffelsen av DEI har fått ekstra vind i seilene med Donald Trump som president og uforsonlig woke-motstander.
Et av universitetene som har avskaffet DEI, er Universitetet i Michigan som avviklet programmet i mai i år. Men det er også andre universiteter som har avskaffet programmet etter initiativ fra høyre-opposisjonen i USA før Trump satte seg i presidentstolen, slik som universiteter i Florida og Texas.
Et annet tegn på at woke-ideologien og den politiske korrektheten er på retur i USA, er at den vanligvis liberale høyresiden blant amerikanske studenter nærmer seg de venstreradikale i deres illiberalitet i den forstand at konservative studentene er blitt like effektive som venstresiden i å stanse (kansellere) folk fra å komme til orde. I flere år har de fleste forsøkene på å stilne eller kansellere ytringer ved amerikanske universiteter kommet fra den politiske venstresiden, men nå er høyresiden i ferd med å ta igjen venstresiden på dette området, viser ferske undersøkelser fra den amerikanske ytringsfrihets-organisasjonen Foundation for Individual Rights and Expression (FIRE). Høyresiden er altså i ferd med å ødelegge det hegemoniet som venstresiden har hatt i å hindre ytringsfriheten i høyere amerikansk utdanningsinstitusjoner.
PODKAST-STJERNER PÅ HØYRESIDEN
Det er ikke bare på amerikanske universiteter at woke-kulturen ser ut til å være i tilbakegang. Da woke for noen år siden så ut til å være på toppen av sin utbredelse, ble woke-boka White Fragility (Hvit Skjørhet) av Robin DiAngelo solgt i 700.000 – 800.000 eksemplarer, mens høyrevridde Tucker Carlson i dag har fem millioner abonnenter på sin Youtube-kanal. Andre høyrevridde ”podkastere” som Candace Owens og Nick Fuentes har et drøss av følgere.
Disse følgerne er reelle ”fans” av de nevnte medie-personene, og ikke noen som kjøper bøker for å delta i et eller annet woke-seminar av en eller annen grunn, påpeker den amerikanske nettskribenten Richard Hanania på sin blogg nylig. Robin DiAngelo blir ikke lenger sitert i mediene, og Ibrahim X. Kendis antirasistiske senter er lagt ned. Senteret ble startet på Universitetet i Boston i 2020 og ble lagt for knapt ett år siden. Kendi som ledet senteret fra oppstarten, er kjent for boka ”How to be an Anti-Racist”.
Richard Hananian mener at woke-bevegelsens omfang utenfor universitetene har vært overdrevet, og at det er en ideologi som ikke har fått noe særlig oppslutning for sine mer skrudde ideer om kjønn og rase, bortsett fra på universitetene. Woke er også helt avhengig av den evinnelige propagandaen fra elite-institusjoner og den sensuren som finnes der mot avvikende (høyrevridde) meninger og ytringer.
Nå kan det være at Hananian undervurderer den innflytelsen woke hadde og har i det amerikanske undervisningssystemet. Det er skrevet og sagt at avviklingen av DEI-programmet noen steder er gjennomført med så liten begeistring at det kan kalles halvhjertet.
WOKE PÅ VEI UT AV SLAVE-HISTORIEN
Men det er ikke bare i mediene og blant amerikanske studenter på universitetene at det foregår en ”vibe-shift” i USA og i andre deler av den vestlige verden. En av hoved-ideene i woke-ideologien er at den transatlantiske slavehandelen fra Vest-Afrika til Amerika la grunnlaget for industriens og kapitalismens oppblomstring i Europa og en økonomisk utarming av de områdene som forsynte de europeiske slavehandlerne med slaver.
En annen av de rådende forestillingene i den anglo-amerikanske akademiker-verdenen er at Storbritannia’s endelige forbud mot slavehandelen i 1807, skyldtes at den ikke lenger var økonomisk lønnsom. Disse politiserte forestillingene er ikke et resultat av den forholdsvis nye woke-forståelsen av virkeligheten, men stammer fra en eldre marxistisk økonomi-forståelse, mener den kanadiske historikeren David Eltis. I sin ferske bok, ”Atlantic Cataclysm”, viser han at disse forestillingene ikke bygger på fakta, men kan føres tilbake til historikeren Eric Williams og hans bok ”Capitalism and Slavery”. Den kom ut første gang i 1944 som et resultat av Williams sitt doktorgradsarbeid i England på slutten av 1930-tallet. Boka ble gjenutgitt i 1964 i USA midt under borgerrettskampen. og da ble den en bestselger.
I takt med utviklingen av politisk korrekthet, postkolonial og kritisk raseteori i USA har Williams forklaringer blitt styrket og fått en monopolstatus ved amerikanske universiteter, en status som kan få en sprekk som følge av den grundige studien til Eltis.
Han er ikke noen hvem som helst i historieforskningen på den transatlantiske slavehandelen. Han har utviklet en database over denne handelen, SlaveVoyages.org. Han fikk tidligere i år æresmedalje fra Harvard-Universitetet i USA for sin innsats for afroamerikansk og afrikansk kultur og blir ansett for å være ”The grand old man” i denne forskningsdisiplinen. Siden han var med å opprette databasen på 1990-tallet, har han vært opptatt med å bringe mer fakta inn i denne forskningen, noe det, ifølge ham selv, ikke har vært noen særlig interesse for i den akademiske verden i USA. Resultatet av arbeidet med opplysningene fra databasen er altså den siste boka til Eltis, der han med et vell av data går i rette med den rådende woke-oppfatningen om slavehandelen.
MORAL BESEIRET SLAVERIET
Det var altså ikke økonomisk ulønnsomhet som førte til det britiske forbudet mot slavehandelen i 1807. Slavehandelen var da fremdeles lønnsom, men den vakte en sterk moralsk motstand i den britiske opinionen. Og motstanden kom særlig fra kvekere og evangelister, noe som førte til at 1,7 millioner briter fra 1787 til 1792 skrev under på et lovforslag om å forby slaveriet.
Dette må ses på bakgrunn av at det på siste halvdel av 1700-tallet skjedde en eksplosiv økning i tallet på aviser og andre trykksaker i Storbritannia som fortalte om skrekkelige forhold for slavene i de britiske koloniene, noe som førte til at slaveriet ble oppfattet som moralsk forkastelig. Dette forbudet var, ifølge Eltis, en revolusjon og et brudd med en praksis og tradisjon for slaveri som menneskene hadde drevet med i tusenvis av år, og som ble godtatt og betraktet som vanlig og normalt på denne tiden. Det nye synet på slaveriet som vokste fram, var knyttet til Opplysningstidens tanker og det nye humanistiske menneskesynet som vokste fram i Europa på 1700-tallet, mener Eltis.
Også woke-forestillingen om at kapitalismen og utviklingen av industrien i Storbritannia og Europa var betinget av slaveriet, blir gjendrevet av Eltis. Eric Williams hevdet i sin bok at det var profitten fra slavehandelen som muliggjorde industrialiseringen av Storbritannia. At slavehandelen var forutsetningen for industriens framvekst, er noe som i dag blir fortalt til studentene ved universitetene i USA, i Storbritannia og flere andre vestlige land. Men det holder ikke, mener Eltis. Han viser for eksempel til Portugal som stod for transporten av omtrent halvparten av de om lag 12,5 millioner afrikanere som i alt ble skipet over Atlanteren. Portugal var det førende landet i slavetrafikken, men de tapte i industrialiseringen for Storbritannia, der industrien og den kapitalistiske økonomien vant fram og la grunnlaget for den moderne økonomiske verden.
IKKE UGUNSTIG FOR AFRIKA
Eltis avviser også at slavehandelen var så økonomisk ugunstig for de afrikanske samfunnene, at man kan spore ettervirkningene av slavehandelen i dagens afrikanske samfunn. Det finnes masse dokumentasjon på at afrikanerne var harde og ”gode” forhandlere i disse forretningstransaksjonene, og at de stilte meget spesifikke krav til europeerne. Denne transatlantiske slavehandelen var ikke annerledes enn den som foregikk på de europeiske slavemarkedene, sier Eltis til Weekendavisen.
Når det gjelder utsiktene til at hans verk om slavehandelen vil føre til at de rådende woke-forestillingene om den transatlantiske slavehandelen mister grepet på opinionen, er Eltis ikke særlig optimistisk. Men det er flere og flere forskere som gjerne vil arbeide med de dataene som er samlet i databasen SlaveVoyages.org, så han har et visst håp om at det kan medføre en utfordring til de rådende forestillingene om slavetrafikken.
Forskning på slaveri var også noe som ble brakt på banen av Brynjar Lia under jubileumskonferansen til Institutt for samfunnsforskning i Oslo i midten av oktober. Lia, som er professor i Midt-Østen-studier ved universitetet i Oslo, sa at forskere i for stor grad identifiserer seg med en side i en sak og ikke greier å skille mellom politisk aktivisme og forskning. Folk har ofte sterke meninger om visse emner, noe som skinner gjennom i forskningen de driver eller ikke driver med. Det forskes for eksempel ikke på slaveri i Midt-Østen, som varte til inn på 1900-tallet. Forskning på slaveri dreier seg kun om det transatlantiske slaveriet, og kolonialisme og imperialisme forstås utelukket som et vestlig fenomen, påpekte Lia og understreket behovet for å problematisere woke-forståelsen av slaveri, kolonialisme og imperialisme.
Lia forsker på terrorisme, og han sa også at det nesten ikke forskes på terror i Midt-Østen-forskningen. Det er rart med tanke på den betydningen islamsk jihadisme har hatt i dette området, mener han.
VIBE-SHIFT I STORBRITANNIA
En annen forsker som er opptatt av ”The vibe-shift”, er den britiske sosiologen, Frank Furedi. I løpet av de siste to-tre årene har tabuene i tilknytning til spørsmål om rase, kjønn, immigrasjon, multikultur og flere andre spørsmål, blitt svekket en del, mener han. I Storbritannia er de mange seksuelle overgrepene (grooming) på jenter utført av muslimske menn, ikke lenger noe tabu som dysses ned. Det er heller ikke lenger slik at man ikke kan stille spørsmål om den britiske mangfoldspolitikken, noe som ble kraftig demonstrert av massedemonstrasjonen i London og mange mindre demonstrasjoner tidligere i høst. Og i USA er det ikke lenger slik at folk må tie fordi de ikke kan si noe som virker krenkende på andre, påpeker Furedi i et essay nylig.
For skeptikere kan dette høres vel optimistisk ut, men det er på den andre siden tegn som viser at det politisk korrekte meningstrykket er i ferd med å bli lettere. Flere kommentatorer antyder at denne utviklingen peker i retning av slutten på woke-kulturen. Andre igjen, erklærer at det pågår en avvikling av kanselleringskulturen og DEI-inspirerte programmer i undervisningssektoren. Til og med støttespillere av DEI, mener de har tapt kulturkampen, mener Furedi.
Woke-ideologien er uten tvil på defensiven, men den dominerer fortsatt de etablerte mediene og kulturinstitusjonene. Og ikke minst, woke og den politiske korrektheten har beholdt kontrollen med skolene og andre undervisningsinstitusjoner. Dermed har den fortsatt en sterk makt over dagens ungdom.
Selv om det er gode grunner til å hilse ”The vibe-shift” velkommen, er det viktig å forstå at dette skiftet bare har begrenset virkning på den underliggende moralen og det åndelige og institusjonelle ”klimaet” i samfunnet, mener Furedi. Det har elitene i vestlige samfunn, ifølge Furedi, oppnådd ved at de siden 1980-tallet ved hjelp av sine kulturelle institusjoner, undervisningsinstitusjoner og medier, systematisk har demonisert, marginalisert og rakket ned på populistisk opposisjon og politiske dissidenter. Etter tusenårsskiftet tok de også kontroll over i offentligheten ved å forby visse ord og å erstatte disse ordene med andre ord for å stilne de som satte seg til motverge mot elitenes kosmopolitiske, administrative teknokrati-styre som skulle skape ”Det Nye Vi”, for å bruke et Jonas Gahr Støre-begrep.
Og det kan legges til at elitene i de vestlige samfunnene, særlig i et land som Norge, derigjennom har klart det utrolige, å indoktrinere hele samfunn til en nærmest friksjonsfri meningskonformitet uten å ta i bruk ”arbeidsleire”, dødsleire, massefengslinger og masselikvidasjoner. Det er litt av en prestasjon, som vel også bør ses i lys av den velferden som de moderne demokratiene har skapt for store deler av befolkningen.