Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

I en så gjennomideologisert og politisk korrekt verden som det amerikanske universitetssystemet, skulle man ikke tro at det var mulig å bli kvitt institusjonelle programmer som obligatoriske kurs i DEI (Diversity, Equity, Inclusion) (mangfold-likhet-inkludering), dvs. kritisk rase- og woke-teori Men undere skjer også i vår tid og fjerningen av DEI-programmet ved Universitetet i Florida og i Texas nylig er en bekreftelse på det.

At DEI er avskaffet i de to delstatene, skyldes i stor grad innsatsen til en enkeltperson, nemlig den politiske aktivisten og journalisten Christopher F. Rufo, som har erklært «krig» mot det venstreradikale hegemoniet og regimet ved amerikanske universiteter. I tillegg til Florida har to andre amerikanske delstater, Texas og Tennessee, vedtatt lover som avskaffer eller begrenser woke-programmet DEI. Dessuten vurderer myndighetene i flere andre stater å fjerne programmet som obligatorisk pensum ved universitetene.

Og som om avskaffelsen av DEI i Florida og Texas ikke skulle være nok, så var Rufo også sentral da presidenten for det amerikanske prestisje-universitetet Harvard, Claudine Gay, ble fjernet fra stillingen sin. Det skjedde etter at Rufo og  journalisten Christopher Brunet fikk oppslag i amerikanske medier etter å ha publisert en artikkel som viste at Gay, i en vitenskapelig avhandling, hadde plagiert andres akademiske arbeider. Men Gay’s avsettelse fra stillingen som president ved Harvard, ble først foretatt da viktige donatorer truet med å trekke tilbake økonomisk støtte til universitetet på grunn av Gays vitnemål i en Kongress-høring i desember.  Der måtte Gay svare på hvordan Harvard-administrasjonen hadde gitt adgang til «antisemittiske» studentdemonstrasjoner i samband med krigen i Gaza.

Gays uttalte politiske korrekthet, med sin angivelige støtte til DEI, Critical Race Theory, BLM (Black Lives Matter) og etnisk kvotering ved opptak av studenter på Harvard, skulle tilsi at hun satt trygt, selv med sin sympati for Hamas. Men når man i USA går imot Israel, har det sine kostnader. Og presidentvervet ved Harvard var den prisen Gay måtte betale.

DEN UNORMALE NORMALITETEN

Normalt kan man vel si at politiske sympatier og antipatier ikke er noen gyldig grunn til å si opp folk fra sine universitetsstillinger i USA. Men med den kulturkrigen som raser mellom venstre- og høyrefløyen i landet, særlig ved universitetene, har den politiske venstresiden, med sin innflytelse, gjort det unormale til normalitet. Den akademiske venstresiden har i mange år brukt politiske «våpen» for å uskadeliggjøre sine ideologiske motstandere. Men denne gangen var det den politiske høyresiden som vant fram ved at Rufo & co tok i bruk virkemidler som ligner på dem de politisk korrekte universitets-elitene og deres studenter i lang tid har anvendt for å tilkjempe seg og sitte med makten. Denne maktdominansen har venstresiden opprettholdt og forsterket ved å boikotte forelesninger av politisk ukorrekte, tradisjonelle professorer og lærere, ved å kansellere dem eller gi dem sparken og ved å innføre kurs i DEI.  

Det er vel neppe å ta for kraftig i når man sier at det var Rufo og Burnet som skaffet til veie det formelle grunnlaget for å sparke Gay. Særlig etter at ledende, venstredreide medier, som New York Times og Washington Post, med henvisning til Rufo og Burnet, publiserte artikler om Gays plagiering, var det ikke noen annen vei å gå enn å trekke seg.

I et intervju nylig sa Rufo at Gays avgang var et resultat av en organisert, samordnet og konservativ kampanje.  Og resultatet gir bud om det som kan komme til å vise seg som en vellykket strategi for den politiske høyresiden i USA.  Rufos strategi i Gay-saken bestod av tre ledd. Det første leddet var å få historien om plagiat ut i offentligheten. Men for at historien skulle føre til Gays avgang, måtte store, venstredreide hovedstrømsmedier fange opp historien og på lederplass kreve at Gay skulle gå av. Det andre leddet var den finansielle biten med trusselen om å trekke tilbake økonomisk støtte til universitetet. Det tredje var kongressmedlemmet Elise Stefaniks utspørring av Gay under antisemittisme-høringen i Kongressen.    

DEI OGSÅ OVER I TEXAS

Den siste politiske fjæra i hatten for Rufo er den ferske nyheten om at Universitetet i Texas har fulgt opp delstatens parlamentariske vedtak om å oppheve DEI- programmet ved landets universiteter. Ledelsen ved Texas-universitetet har stengt DEI-avdelingen, fjernet samtlige DEI-stillinger og bedt enkelte av de ansatte i avdelingen å begynne med vanlig undervisning.  «Dette er (den foreløpige) kulminasjonen av en årelang kampanje for å avskaffe DEI og gjenopprette prinsippet om «fargeblind» likhet,» skrev Rufo nylig på sin Substack-side. 

Et viktig moment i Rufos kamp for å fjerne DEI, som de konservative mener er et woke-preget indoktrineringsprogram, er det samarbeidet han i de siste par årene har hatt med Floridas republikanske guvernør, Ron DeSantis, med tanke på å oppheve dominansen wokebevegelsen har ved statens universiteter. I januar 2023 ble styret ved universitetet New College i Sarasota erstattet, og inn kom Rufo og en del andre konservative akademikere.  New College er kjent som et universitet for venstreradikale studenter som studerer kunst-, humaniora- og samfunnsfag, og universitetet er blitt sett på som en akademisk woke-bastion. Da det nye styret tiltrådte, sa Rufo: «Vi er nå kommet over hindringene og er rede til å omforme høyere utdanning ved universitetet. Under DeSantis ledelse vil vårt styre vise at de offentlige universitetene i Florida, som til er bitt korrumpert av woke-nihilisme, kan tas tilbake, omstruktureres og reformeres.» 

Les også: Kulturkrigen trappes opp (inyheter.no)

RUFOS MANIFEST

Avsettingen av Claudine Gay og fjerningen av DEI-programmene ved universitetene i Florida og Texas kan tjene som illustrasjoner på den strategien som Rufo har utviklet for å ta opp kampen mot woke-ismen og den politiske korrektheten som har hjemsøkt USA de siste 20-30 årene. I sitt manifest, for det han kaller motrevolusjonen, som han la fram på sin Substack-side i januar, erklærer Rufo at høyresiden ikke bare kan la tingene gå sin skjeve gang. Det er ingen hjelp i å vise til at universitetene skal være politisk nøytrale og håpe på at det høyresiden kaller ideenes frie marked, skal berge den akademisk fornuften, mens venstresiden opprettholder sin dominans og fortsetter å kjøre det amerikanske universitetssystemet i grøfta, mener Rufo. Konservative tanker og verdier er blitt undertrykket, konservative tenkere forfulgt, og det konservative etablissementet har blitt offer for selvbedrag ved sine maktesløse henvisninger til politisk nøytralitet innenfor akademia.

Når folk leser hvordan konservative og populistiske politikere blir behandlet av etablissementet, kan de jo lure på når konservatisme og populisme blir forbudt ved lov, slik som såkalt hatprat er blitt forbudt ved lov i den vestlige verden. 

I dagens situasjon kan det virke som en utopi når Rufo mener at de konservative må vinne det offentlige språket tilbake, restaurere den offentlige diskursen og erobre institusjonene som er gjennomsyret av venstredreid tenkning.  Høyresiden må vinne det Rufo kaller den tause opposisjonen, og ikke minst vinne tilbake eller erstatte de nåværende elitene ved hjelp av bedre argumenter og sannere og mer representative fakta.  Det som i hvert fall er klart, er at: «The fight is here», som det heter avslutningsvis i manifestet.

SANNHET OG IDENTITET

Den politiske aktivismen til Rufo er et eksempel (det eneste?) på at det nytter å ta opp kampen mot den politiske venstresiden, som har gjort mange amerikanske universiteter til en faglig, mental og politisk slagmark.  Den politiske korrektheten har bitt seg fast ved at dens talsmenn og forkjempere har fått den administrative og faglige makten ved universitetene. Sammen med vitenskapelig ansatte har de fått avsatt universitetslærere og professorer som har et tradisjonelt vitenskapssyn og som politisk definerer seg på anti-woke-fløyen. Dette innebærer at den relativiseringen av vitenskapen (særlig samfunnsvitenskap og historie) som venstresiden står for, fremdeles råder ganske uinnskrenket ved amerikanske universiteter med sin ideologi der spørsmål om intersubjektitivet, sannhet og vitenskapelighet gjøres avhengig av etnisitet, gruppetilhørighet, identitet og religion og ikke av universelle fagkriterier.

Om woke-synet på virkeligheten kan man forenklet si at hver gruppe og etnisitet  (individ?) har sine «sannheter». Samtidig gjør denne identitetstenkningen krav på å være universell. Når man universaliserer etnisitet, grupper eller identiteter, er man på mer enn humpete veier. Et aktuelt eksempel på det er de postmodernistiske forsøkene på å oppløse den tradisjonelle to-kjønnetheten, mann og kvinne, og gjøre definisjonen av kjønn til et subjektivt følelses-spørsmål. Og woke-svaret på dette spørsmålet er at det finnes flere kjønn enn to, og at kjønn ikke er biologi, men en sosial konstruksjon. 

Ved å universalisere sine kjønnsbegreper, impliserer denne transgender-forståelsen at den gjelder for alle og enhver, med de konsekvensene det måtte ha. Med det behovet og den utbredelsen for kroppsforandringer i form av kjønnsoperasjoner som finnes i transbevegelsen, kan man likevel snakke om en form for biologiens list. De mennene som mener de er kvinner, vil for eksempel ha kvinnelige bryster og vagina, og kvinner som mener de er menn, vil ha penis og skjegg.  Christoper F. Rufo har for øvrig også gått til kamp med denne formen for kroppsmutilisering, særlig på barn, på grunn av skadevirkningene.

Alle ideologier er totaliserende, og woke- og transgender-bevegelsen er intet unntak, snarere tvert imot. Det man kanskje kan si om disse ideologiene, er at de har fjernet seg mer fra den biologiske naturen enn andre ideologier i sine krav om å være en total og helhetlig forståelse    virkeligheten.

Nå vil sikkert representantene for woke- og transgender- bevegelsen hevde at de konservative «tradisjonalistene» i Vesten nettopp har universalisert sin egen virkelighetsforståelse, og at dette undertrykker andre forståelsesmåter og folk utenom Vesten. Men universaliseringen i Vesten var først og fremst en universalisering av naturforståelsen, som vitenskap, og denne forståelsen har formet verden på en helt grunnleggende måte. Naturvitenskapen ble frambrakt i Vesten og er fundamentet for den moderne verden og hele dens apparat av artefakter. Den er en grunnforutsetning for det moderne livet, dessverre med noen utilsiktede følger. Woke-og transgender-bevegelsen er en av dem.     

BYRÅKRATENE KOMMER

Wokifiseringen av amerikanske universiteter har skjedd sammen med en økning i det administrative universitets-personellet. I en artikkel nylig, på nettstedet Minding The Campus, skrev professor emeritus i økonomi ved Ohio Universitetet, Richard Vedder, om byråkratiseringen av amerikanske universitetet med utgangspunkt i Stanford Universitetet i California. Vedders valg av Stanford som eksempel er ikke tilfeldig siden dette universitetet har nesten 16.000 administrativt ansatte, i tillegg til om lag 2.300 som driver med undervisning og forskning (faculty members). Tallet på studenter er nesten 17.000, og studentene er dermed i mindretall sammenlignet med de ansatte. I tillegg til president, har universitetet åtte visepresidenter som igjen har flere visepresidenter under seg.

En av disse visepresidentene, for institusjonell likhet, adgang og felleskap, har under seg en direktør for positiv seksualitet med oppgave å sørge for å bringe «kulturelle samtaler» til et nivå som handler om seksualitetens utfordringer og muligheter, hva nå enn dette skulle dreie seg om, skriver Vedder. Og hvorfor har universitetet seksuelle administratorer når det på Stanford finnes 46 historieprofessorer uten at noen av dem gir et grunnkurs i den vestlige sivilisasjons historie, spør Vedder.

Han går kanskje enda lenger inn i kjernen av den akademiske og politiske idiotien når han skriver om den administrative tjenesten som går under navnet «Initiativet for eliminering av skadelig språkbruk». Fra dette «Initiativet» bes innfødte amerikanske studenter om å la være og si: «Jeg er amerikansk», fordi det til dømes kan såre og fornærme en student fra Paraguay, som ser på seg selv som amerikansk. Og et etternavn som slutter på son (sen), er klart sexistisk, ifølge universitets regler (initiativ) for språk og bruk av ord. Hvor mange administrativt ansatte som er med på denne woke-virksomheten, vet ikke Vedder, men han skriver at dersom antallet overskrider null, er det for mye.            

OVERGREPS-TANKEGANGEN

Tanken om at ord og begreper som refererer til majoritetskulturen i et samfunn, er et overgrep mot minoritetene, stammer visstnok fra den franske filosofen Michael Foucault (men finnes også hos Marcuse) og er bortimot institusjonalisert og allestedsnærværende i den vestlige verden. Den gjennomsyrer ikke minst amerikanske universiteter og er en av bunnplankene i den politiske venstresidens kulturkamp mot tradisjonalister, populister og konservative. En følge av denne overgrepstankegangen kan være økningen av mentale (sosiale) lidelser hos amerikanske studenter som føler seg mentalt voldtatt av vanlig ordbruk. De krever derfor trygge soner for å unngå og høre og lese litteratur med «overgrepsord» (mikroaggresjon). Den amerikanske studenten er i ferd med å bli et psykisk aspelauv, og de psykiske rådgivingskontorene ved universitetene er inne i en  «høykonjunktur». 

I denne situasjonen har man altså innført DEI-programmer som støtter opp under slike forestillinger og som, ifølge Rufo, er i ferd med å ødelegge amerikanske universiteter og det amerikanske samfunnet. Det postmoderne samfunnets «frykt» for overgrep, gjør at behovet for trygghet er tilsvarende stort, om ikke større. Og dette er altså den paradoksale situasjonen i et samfunn som er det tryggeste i historien, om man ser bort fra den importerte volden i vestlige stater, slik Sverige er et nærliggende eksempel på. 

Vedders eksempler virker ganske harmløse i forhold til de ekstreme woke-ideene som går på hva som er vitenskap, vitenskapelig metode og kriterier for sannhet. Disse ideene kan for eksempel være en forståelse av at matematikk ikke er en universell vitenskap, men et redskap for hvite menns herredømme. Et annet eksempel er tesen om at bare «hvite» kan være rasister fordi det vestlige sivilisasjonen og dens framganger er et resultat av den strukturelle rasismen som den «hvite» mann har institusjonalisert, både i Vesten og i de vestlige innflytelses-sfærer rundt om i verden (kolonisering). 

INNLEDNINGEN TIL WOKE-ÆRAEN

Stanford var også universitet der politiker og pastor Jesse Jackson i 1987 ledet et protest-tog mot universitets-studiet av den vestlige sivilisasjon, og der slagordet lød: «Hey, hey, ho, ho, Western culture’s has got to og». For Jackson og hans adepter representerte undervisning i den vestlige sivilisasjonshistorie vestlig overhøyet, kolonialisme og rasisme og ikke den kritiske tenkningen som jo er bunnplanken i den vestlige, universalistiske vitenskaps-tradisjonen. 

Det er de som mener at Jacksons protestmarsj er innledningen til woke-bevegelsen som har hjemsøkt USA og den vestlige verden siden, slik som Douglas Murray i boka «The War on the West». Rufo tar et annet utgangspunkt for framveksten av woke-bevegelsen i den ferske boka han har skrevet, «Americas Cultural Revolution (How redical left conqured everything)». Han sporer røttene tilbake til de tyske filosofene og sosiologene Theodor Adorno, Max Horkheimer og ikke minst, Herbert Marcuse, som alle søkte tilflukt i USA fra det tyske Hitler-regimet i mellomkrigtiden. Marcuse ble igjen i USA etter andre verdenskrig og ble senere professor ved Universitetet i California, San Diego. Han var en svært produktiv forfatter av bøker som ble et viktig ideologisk grunnlag for bevegelser som de «svart» Black Panthers,  Black Liberation Army og den hvite Weathermen». 

Rufo trekker også fram den brasilianske pedagogen og marxisten Paolo Freire og den amerikanske jusprofessoren Derrick Bell fra Harvard som viktige forutsetninger for den amerikanske woke-bevegelsen. Marcuse skrev samfunnsanalyser som «Det endimensionale mennesket», «Om toleranse» og «Om frigjøring», samtidig som han reiste rundt på universitetene og til andre akademiske møteplasser og prediket opprør mot det undertrykkende, hvite USA.  Arbeiderne i USA, ifølge Marcuse, var borgerliggjorte og derfor tapt for den marxistiske revolusjonen.  Det var hos akademikere og blant afroamerikanerne at Marcuse så et revolusjonært potensial. Den revolusjonære aktivisten, afroamerikanske Angela Davis, var for øvrig en av Marcuses elever.  

AKSJONSLINJEN DØR UT

Gruppa Weather Underground (Weathermen) utviklet seg til å bli en terroristbevegelse på line med Rote Armé Fraktion  (RAF) i Tyskland med ran, bomber  og drap på agendaen og førte nærmest en krig mot politi og myndigheter. Etter hvert døde aksjonsflammen i Weathermen ut, og de mest aktivistiske medlemmene fikk milde strafferettsreaksjoner. Noe av dem endte til og med opp som professorer ved anerkjente universiteter som Columbia, Duke og Fordham

Marcuses kritiske samfunnsteori fikk, ifølge Rufo, mange avleggere i form av nye akademiske disipliner som kritiske identitetsstudier, kritiske rasestudier, kritiske etniske studier, kritiske hvithetsstudier, svarte og afrikanske studier, kvinnestudier, feministiske studier og rase-, klasse- og genderstudier. Vi snakker altså om det som er kjernepensum i dagens woke-universiteter i USA.  

Marcuse erkjente at aksjonslinja hadde vist seg å være en ufarbar vei, og åpnet opp for å gjennomføre revolusjonen gjennom å erobre de amerikanske offentlige institusjonene, særlig universitetene, i likhet med rådet fra den italienske marxisten Antonio Gramsci, et halvt århundre tidligere. Dette var grunnlaget og begynnelsen til de Woke-forholdene som i dag råder på amerikanske universiteter og i det amerikanske samfunnet for øvrig, mener Rufo.   

RUFO MØTER DE REVOLUSJONÆRE

Rufo er av italiensk avstamning med en familie av hengivne marxister. Han vokste opp i en familie som hadde bøker av Gramsci og Lenin i bokhyllene sine. Familiepåvirkninger og marxistisk litteratur gjorde at Rufo gjorde felles sak med venstresiden i USA, og han var fast bestemt på å jobbe for venstresiden politisk etter studier ved Georgetown-universitetet i Washington DC.  Det var på universitetet han møtte USA’s revolusjonære ungdommer, stort sett studenter fra den økonomiske overklassen som fløy rundt og «talte de undertryktes sak».

I dette møtet med den akademiske venstresiden innså han at venstresidepolitikk ikke er for vanlige folk. Venstresidestudenters politiske engasjement handlet ikke om å frigjøre de undertrykte, men å opprettholde studentenes status og prestisje ved universitetene. Han fikk et inntrykk av at de hadde en holdning til virkeligheten som en finansrådgiver i det globale konsulentselskapet McKinsey, dog med en venstreradikal vri. De lignet på Harvard-studenter som går rundt med palestinaskjerf og som, ifølge Rufo, ender opp som ansatte i amerikanske investeringsbanker.

I tillegg til studiet ved Georgetown universitetet har Rufo også fått med seg et studium i liberal arts (humanismefag) fra Harvard. Så man kan si at han kjenner lusa på gangen. «For meg var dette hykleri, falskhet og politisk tomhet, ei gruppe av sønner og døtre fra den amerikanske elite som var ute etter å mele sin egen kake», har han sagt.

DOKUMENTARER OM FATTIGFOLK

Rufo har reist mye i USA og rundt om i verden, blant annet i Kina der han så hvordan regimet undertrykker ytringer og meninger. «USA er en slags lettøl-utgave av Kina når det gjelder ytringsfrihet», har han sagt. Det som virkelig fikk ham til å forandre sitt politiske syn, var da han som journalist lagde dokumentasjoner fra fattigstrøkene i amerikanske byer som Memphis, Youngstown i Ohio og Stockton i California. Han så hvordan offentlige velferdsprogrammer, som skulle hjelpe folk og demonstrere medfølelse og omsorg, i beste fall var kyniske og i verste fall ødeleggende for dem som skulle hjelpes. Han så hvordan disse venstresideprosjektene var blitt det han kaller en menneskelig katastrofe, selv om det var meningen at de skulle frambringe noe godt. «Disse folkene hjelper ingen andre enn seg selv», har han sagt om de som står bak velferdsprogrammene.

Det siste leddet i Rufos politiske transformasjon var de venstreradikale opptøyene i amerikanske storbyer i forbindelse med drapet på George Floyd som raserte fattige bystrøk.  

UT AV DET GODE SELSKAP

De journalistiske reportasjene om storbyenes fattige til Rufo gjorde at han falt ut av det gode selskap. Han ble kansellert, mistet kontakter og tilgang på finansiering av sine prosjekter. Med egne ord ble han kastet ut i «ødemarken». Han bestemte seg så for å bli politisk aktiv på høyresiden og ta i bruk politiske taktikker som venstresiden benytter, og han ville slåss for folk som ikke har noe talerør. Rufo havnet blant folk som han aldri før hadde trodd skulle bli allierte. «Venstresiden forråder de sanne venstreradikale prinsippene. Hadde jeg ikke sett dette sviket på venstresiden, ville jeg ikke vært den jeg er i dag,» skriver Rufo i en av sine Substack-artikler.  

Joe Rogan Experience #2113 – Christopher Rufo (youtube.com)

 Rufo er i dag tilknyttet den høyrevridde tenketanken Manhatten Institute i New York. Han er også skrivende medredaktør i det politiske tidsskriftet City Journal.  

Den amerikanske (og vestlige) kulturkrigen føres nesten utelukkende på den politiske korrekthetens premisser. Men aktivismen til folk på høyresiden, som Christopher F. Rufo, kan være en alvorlig trussel og utfordring til det politisk korrekte, akademiske etablissementet i USA. Det kan ikke beskrives som noe annet enn en bedrift at Rufo & co har greid å stanse woke-bevegelsens kanskje viktigste indoktrineringsorgan, DEI-programmet, ved amerikanske universiteter.

Det viser at det i USA finnes en livskraftig opposisjon, til forskjell fra europeiske land som Norge, som er nærmest kjemisk rensket for kritikk og politisk opposisjon. Noe bedre er det kanskje i andre vest-europeiske land, men der utdefineres den populistiske og konservative opposisjonen som rasister og nazister, ikke bare av venstresiden, men også av den øvrige delen av det politiske etablissementet der man finner de regjerende midtpartiene. Hvordan det i en slik situasjon er mulig å tenke seg til en annen politisk kurs og grunnleggende samfunnsendringer, krever en tillit til fornuften som det postmoderne samfunnet for lengst har gitt opp.

Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

De politisk korrekte: Trump blir vår tids Hitler