Hun er tidligere statsråd og stortingsrepresentant for Høyre, nå leder av den liberale tankesmien Civita. Likevel oppfattes hun som «sosialdemokrat» når hun er i utlandet, innrømmer Kristin Clemet (68).
Det er i en podkastsamtale med Ole Asbjørn Ness at Clemet kommer inn på tendens i Norge til at vi klumper oss sammen i midten. Det gjelder i medier og i politikken.
Debatten tar utgangspunkt i NRK.
Hvorfor er norske medier så like hverandre, både politisk og kulturelt? Clemet peker på at Norge skiller seg ut i Norden.
– Vi klumper oss veldig sammen på midten. Det gjelder både politisk og mediemessig, og det gir etter min mening en mindre spennende samfunnsdebatt.
Hun viser til hvordan redaktører kan flytte mellom mediehus uten at noen reagerer, fordi de ideologiske forskjellene er små.
– Det er så likt. Hvis du er debattredaktør i Klassekampen, så kan du gå til Aftenposten eller Dagens Næringsliv. Det er samme greia.
For Clemet er dette mer enn bare pragmatikk. Hun mener det er uttrykk for en bredere norsk konsensuskultur.
– Jeg har vært statsråd fra Høyre. Da jeg var i utlandet, tror jeg de fleste tok meg for å være sosialdemokrat. Så vi klumper oss veldig sammen på midten.
Ness mener norsk debatt preges av en nasjonal trang til å holde seg innenfor et «koselig» normalspor.
– Norge er veldig konsensusorientert. Vi vil liksom være der. Det er nesten et kulturelt fenomen.
Venstrevri i redaksjonene – og hvordan den slår ut
Begge er enige om at norske journalister stort sett står til venstre for befolkningen. For Clemet handler ikke dette om konspirasjon, men om profesjonell disiplin – som ikke alltid overholdes.
– Norske journalister er mer venstrevridde enn befolkningen. Og hver dag hører jeg journalister i NRK som ikke greier å skjule det.
Hun beskriver hvordan dette slår ut i praksis, og bruker friskoledebatten som et personlig eksempel.
– Jeg tror jeg har fått enormt mye kritiske spørsmål fra venstre. Jeg tror ikke jeg har fått et eneste kritisk spørsmål fra høyre om hvorfor jeg ikke gjorde mer for å liberalisere systemet.
Ness opplever noe lignende i politiske økonomisaker, men skriver det tydeligere og mer anklagende ut:
– Alle feilene er alltid i den samme venstrevridde grøfta.
For ham er det et strukturelt problem: både hvilke temaer som prioriteres, hvilke vinklinger som velges, og hvilke spørsmål som stilles eller ikke stilles.
Når kritikk blir mistenkeliggjort
Clemet peker på at pressens synlighet og selvbevissthet har endret seg etter fremveksten av alternative medier. Når noen kritiserer redaktørstyrte medier, blir de fort mistenkeliggjort for å bidra til mistillit eller polarisering.
– Jeg merker at det er en del som sier at også jeg må være forsiktig med kritikk. For det kan hende at jeg oppildner til mer useriøs kritikk eller større grad av mistillit.
Hun mener dette er en farlig utvikling. Seriøs mediekritikk må ikke havne i skyggen av den useriøse.
– Jeg mener det må være lov å bedrive mediekritikk selv om det er mye fake news og trollfabrikker der ute.
Mangelen på åpen selvkritikk
For Clemet er et av de viktigste problemene i norsk presse at redaktører og ledere ikke står i offentligheten og forklarer feil, vurderinger og interne diskusjoner. Kritikk behandles bak lukkede dører.
– Jeg savner veldig at norske redaktører fremfører seg i det offentlige rom, og ikke bare i sine egne rom.
Hun viser til Danmark som et positivt eksempel.
– De har et program som heter Presselosjen. Der sitter toppredaktører og må fortelle hvilke overveielser de har gjort. De tar kritikk fra likesinnede, og det kan få konsekvenser internt.
I Norge, sier hun, er det annerledes. Redaktørene holder diskusjonene borte fra publikum, og innsynet er minimalt.
– Jeg syns det er synd at vi ikke får høre de vurderingene, for det er veldig god folkeopplysning.
Ness deler observasjonen – men formulerer den mer spisst. Han forteller at flere NRK-profiler har avvist å stille hos ham.
– Jeg har invitert alle i NRK. De er hjertelig velkommen. Men det vil de ikke. De vil bare sitte på avstand og slenge dritt.
For Ness er dette et tegn på en kultur der medieaktører helst vil kritisere andre, men ikke møte kritikk selv.
Den indre lojaliteten – og fraværet av reell uenighet
Et annet tema de to vender tilbake til, er mangelen på ideologisk tydelige aviser og redaksjoner i Norge. Begge peker på at Danmark og Sverige har langt større offentlig uenighet og mer distinkte redaksjonelle identiteter.
Clemet sier det slik:
– I våre naboland er det mye tydeligere borgerlige aviser og venstresideaviser. Det er mye vanskeligere å hoppe fra det ene til det andre. Du går jo ikke fra Jyllandsposten til Informasjon.
I Norge, sier hun, er skillet langt svakere.
– Det virker uproblematisk i Norge. Eller vi kan si det på en annen måte: Fordi det ikke er så stor forskjell, kan alle være overalt.
Ness opplever dette som en svekkelse av debatten, fordi alle ender opp i samme toneleie.
– Det presser oss sammen i midten. Det gjør samfunnsdebatten mindre interessant.
Når debatter blir kunstige
Denne enhetlige presselogikken gir også utslag i NRKs debattkonsepter, mener Clemet. Hun peker på at de fleste politiske programmer er duellbaserte, og at dette svekker både dybde og læringsverdi.
– Når alt er duell, kan ikke sannhetssøking og opplysning ivaretas samtidig. Han sier det, hun sier det, og ingen endrer mening.
Ness beskriver opplevelsen av å møte slike formater fra innsiden.
– Det er litt fiktivt. De ringer og vil vite hva jeg skal si. Jeg vet jo ikke hva jeg skal si. Jeg lager ikke script.
For ham blir resultatet uekte og stivt, med liten plass til reell uenighet eller utvikling.
Konsensus, stillstand og behovet for nye stemmer
Både Clemet og Ness mener den norske offentligheten hadde vært mer vital dersom det fantes tydeligere skillelinjer og mer ideologisk mangfold i pressen. Clemet sier det åpent:
– Samlet sett mener jeg at det gjør samfunnsdebatten i Norge mindre interessant.
Ness formulerer det på sin måte:
– Folk sier at jeg polariserer. Men det er jo presse-Norge som gjør feil på feil på feil. Det er kritikken av feilene som blir problemet.
Til slutt møtes de i et felles budskap: Norsk presse trenger mer uenighet, mer åpenhet, mer selvransakelse og større rom for kritikk. Konsensuskulturen er ikke bare et særtrekk – den er et problem.
Loading ...