Tidligere nestleder i Unge Venstre og vara til Stortinget Hans Jacob Huun Thomsen (24) beskriver i dag en innsikt som mange i norsk politikk har brukt lang tid på å ta inn over seg: At integrering ikke går av seg selv.

I en podkastsamtale med Ole Asbjørn Ness gir han et detaljert innblikk i hvordan han kom til denne konklusjonen – og hvorfor han mener Norge undervurderer konsekvensene av høye innvandringstall.

Utgangspunktet er ikke ideologi, men erfaring, statistikk og konkrete hendelser som gjør det stadig vanskeligere, etter hans syn, å holde fast på den tradisjonelle liberale fortellingen om integrering.

Håndhilsningssaken: En kulturell kollisjon ingen ville snakke om

For Thomsen var en bestemt hendelse på en skole i Oslo i 2023 et vendepunkt: En gutt nektet å håndhilse på rektoren fordi hun var kvinne. Det som sjokkerte ham mest, var ikke selve hendelsen – men reaksjonene.

– Antirasistisk senter kalte det rasisme da rektoren reagerte. Og utdanningsbyråden mente dette var et mangfold vi skulle akseptere. Jeg ble helt blåst av banen, sier han.

Han satt da i Venstres stortingsgruppe og merket at ingen ønsket å kommentere saken offentlig.

– Det var berøringsangst. Når konservative kristne har problematiske holdninger, går man hardt ut. Men når konservative muslimer gjør det samme, blir folk plutselig veldig tause.

For Thomsen ble det en første påminnelse om at innvandring også handler om verdier – ikke bare om ressurser, pengebruk eller statistikk.

Kultur spiller en større rolle enn Venstre vil innrømme

Thomsen mener at deler av Venstre og øvrig venstreside har utviklet en kulturrelativistisk refleks: en frykt for å beskrive norske normer som legitime, og en tilsvarende frykt for å kritisere kulturpraksiser blant minoriteter.

Han understreker at kultur ikke kan reduseres til et abstrakt begrep når konsekvensene er konkrete.

– For jenta som ble sett med en gutt i storefri og sendt tilbake til Irak en uke senere, er ikke norske verdier noe abstrakt. Dette er reelle eksempler, sier han.

Han viser også til politiadvokat Terje Bjørhangers arbeid med negativ sosial kontroll, som ifølge ham foregår ikke bare mellom generasjoner, men også ungdom imellom.

– Det bekymrer meg at mange unge med innvandrerbakgrunn blir mer konservative og utøver sosial kontroll mot hverandre.

Integrering som ikke virker – tross enorme investeringer

Thomsen understreker at han ikke ønsker å svartmale situasjonen. Men han peker på en realitet han mener politikere og medier har vært uvillige til å forholde seg til:

– I Oslo har vi hatt områdesatsinger med milliarder av kroner. Likevel står 30 til 50 prosent utenfor arbeid i noen områder.

Han anerkjenner at integreringen går bedre for mange enn før – flere kommer i jobb, flere fullfører utdanning – men påpeker at høye innvandringstall gjør at utfordringene aldri tar slutt.

– Når nivået er høyt, kommer det hele tiden nye grupper som skal integreres. Det gjør det vanskeligere for alle.

For Thomsen er dette et sentralt poeng: integrering avhenger av antall. Og for høye tall fører til parallellsamfunn.

– Det viktigste er at det blir lettere å inkludere hvis antallet er lavere. Da får du mindre utenforskap, mindre konflikt og færre parallellsamfunn.

Negativ sosial kontroll – og tegn på reversering

Et funn han finner særlig urovekkende, er at holdninger blant unge med minoritetsbakgrunn i noen miljøer går i mer konservativ retning, snarere enn motsatt.

– Vi ser at negative tradisjoner ikke forsvinner av seg selv. I noen tilfeller forsterkes de. Det er det tydeligste tegnet på at integrering ikke bare går seg til.

Thomsen beskriver også et stort skille i hvem som faktisk kjenner problemene på kroppen.

– De største kritikerne av integreringen i dag er folk med innvandrerbakgrunn som har vokst opp i Groruddalen eller Søndre Nordstrand. De sier: “Dette fortalte jeg deg for seks år siden.”

For ham illustrerer dette et viktig poeng: det er ikke eliten som betaler prisen for mislykket integrering, men dem som bor i områdene hvor utfordringene er størst.

Unge er mer kritiske – fordi de ser virkeligheten

Thomsen besøkte mange videregående skoler i Oslo under valgkampen og merket en tydelig tendens.

– Unge er mer innvandringskritiske. Det er ikke en konservativ tidsånd. Det er fordi vi ser utfordringene.

Han mener at eldre generasjoner, som hadde lite kontakt med innvandring i sin egen oppvekst, ofte behandler debatten som et abstrakt ideologisk spørsmål. For hans egen generasjon er det mer konkret.

– Vi ser det i skolegården, på fotballbanen, i nærmiljøene. Det gjør debatten mer ærlig.

Demokratiet tåler ikke berøringsangst

I samtalen løfter Ness og Thomsen også sammenhengen mellom integreringsutfordringer og et politisk ordskifte i endring. Når politikere og miljøer nekter å ta i problemene, skaper det etter Thomsens syn grobunn for mer polarisert retorikk.

– Hvis man lukker øynene, blir det bare enda mer fristende å gå lenger. Det er det som har skjedd i Sverige, sier han.

Han mener Venstre må slutte å definere seg som det motsatte av Frp i innvandringsdebatten.

– Vi kan ikke si nei til en politikk bare fordi Frp sier ja. Vi må forholde oss til realitetene.

Å snakke sant om integrering – før det er for sent

Thomsens hovedbudskap er at Norge må ta grep før utviklingen blir uopprettelig.

Han peker på Sverige som et eksempel på hvordan gode intensjoner kombinert med berøringsangst kan bli til en politisk katastrofe.

– Det kan godt hende det ikke går like ille i Norge. Men spørsmålet er om vi er villige til å ta sjansen.

For ham handler integreringspolitikken ikke om å være tøff, men om å være realistisk. Og om å gjøre det som skal til for at både nye og gamle nordmenn kan leve i et fritt og trygt samfunn.