Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Det er visst ingen ende på hvor langt EU er villig til å gå før også de mest EU-tålmodige nordmennene får det lagt helt opp i halsen. Først kom toll på norske ferrolegeringer. Så kom trusler rettet direkte mot norsk fiskeri. Nok er nok.
Fra et stadig mer overbyråkratisk Brussel, som i årevis har mottatt norsk gass, norsk kraft, norsk kapital og tilgang til norske havområder i bøtter og spann, kommer nå nye advarsler om sanksjoner. Denne gangen er det fiskeriene som står for tur. EU signaliserer at de vurderer tiltak mot Norge som følge av uenighet om kvotefordeling, særlig knyttet til den verdifulle makrellbestanden i Nordøst-Atlanteren.
Klassekampen skrev lørdag at konflikten om havets ressurser har nådd et nytt og langt mer alvorlig nivå. Bakgrunnen er en langvarig dragkamp mellom kyststatene om hvem som faktisk har rett til å høste av bestanden, og på hvilke vilkår. Når partene ikke klarer å bli enige om en felles forvaltningsmodell, har Norge fastsatt egne kvoter basert på forskning og dokumentert utbredelse av fisken. Det er dette EU nå reagerer kraftig på.
Fra Brussel rettes det alvorlige anklager om overfiske og manglende bærekraft. Norge beskyldes for å ta en for stor andel av ressursene. Det som elegant utelates i denne kritikken, er at makrellens vandringsmønster har endret seg betydelig de siste årene, og at fisken i økende grad befinner seg i norske farvann. Å late som om dette ikke skal få konsekvenser for kvotefordelingen, er enten faglig useriøst eller politisk opportunistisk.
At EU velger å true med sanksjoner nå, gjør saken desto mer alvorlig. Dette skjer bare uker etter at norske interesser ble rammet av ny toll. Et dobbelt press mot Norge, rettet mot både industri og fiskeri, og mot vårt viktigste eksportmarked. Konflikten har bygget seg opp over tid, men signalene fra EU den siste tiden tyder på at viljen til eskalering er reell.
Samtidig vokser den folkelige motstanden mot EU her hjemme. I et slikt klima fremstår ja-sidens argumenter for medlemskap stadig mer fånyttes. Likevel har dagens Ap-regjering innført hele 597 nye EU-forordninger bare det siste året. Det skjer mens nei-siden faktisk har vunnet siden 1972. Det er derfor på høy tid å sette et punktum for dette overformynderiet EU står for.
Tyskland, som i sin tid var EUs motor og drivkraft, bukker nå under. Arbeidsplasser forsvinner i høyt tempo, industrien flyttes ut, energiprisene har gjort konkurransekraften til et svakt minne. Landet står ribbet tilbake. Og dette skal liksom være Norges forbilde. En union vi skal gi fra oss mer makt til. Kjøss meg en viss plass.
Da er det på tide å stille et helt grunnleggende spørsmål. Hvor lenge skal Norge finne seg i å bli behandlet som en råvareleverandør uten reell motmakt. Vi leverer energi som holder europeisk industri i gang. Vi eksporterer gass som er avgjørende for EUs energisikkerhet. Vi har strømkabler som bidrar til å stabilisere deres kraftsystem. Og vi har gitt fiskerirettigheter i norske farvann som mange EU-land er fullstendig avhengige av.
Hvis de dresskledde i Brussel ikke forstår hvor grensene går, må Norge begynne å bruke de virkemidlene vi faktisk har. Gass og olje er ikke en selvfølge. Strømflyt over utenlandskablene er et politisk valg. Fiskerirettigheter i norsk økonomisk sone er ikke gitt av naturen, men av norske beslutninger.
Dette handler ikke om å være konfliktsøkende. Det handler om å sette en grense. Norge er ikke medlem av EU. Vi er en selvstendig kyststat med suverene rettigheter over egne ressurser. Det er på overtid at regjeringskontorene fylles med folk som faktisk har ryggrad, og som er villige til å stå opp for norske verdier og Norge som suveren stat.
Stormen er i ferd med å blåse opp i forholdet mellom Norge og EU. Spørsmålet er ikke om den kommer. Spørsmålet er om norske myndigheter denne gangen faktisk er villige til å stå støtt når den treffer.