Europa sier krigen er eksistensiell – men handler ikke deretter.
EU omtaler Ukraina-krigen som avgjørende for Europas fremtid. Likevel klarer unionen verken å samle seg politisk eller økonomisk bak denne retorikken. Ifølge Helge Lurås avslører EUs siste lånepakke snarere en dyp motvilje mot å ta reell regning – og en manglende vilje til å forholde seg til den eneste aktøren som faktisk kan avslutte krigen: Russland.
Et «lån» som i realiteten er en gave
EU har blitt enige om å stille rundt 90 milliarder euro over to år til Ukraina, omtalt som et lån. Men ifølge Lurås er dette i realiteten en kamuflert overføring.
– I praksis vil det såkalte lånet innebære at det er borgerne i EU-landene som stiller garantier og som må betale. Det er ikke slik at Russland ligger på slagmarken og blir tvunget til å betale krigserstatninger, slik Tyskland måtte etter første verdenskrig, sier han i en podkastsamtale med Ole Asbjørn Ness.
Planen om å bruke beslaglagte russiske midler som sikkerhet falt, fordi EU ikke fikk med seg nok medlemsland. Dermed valgte man en løsning der EU selv tar opp lån og kanaliserer pengene videre til Ukraina.
– Det patetiske er at dette er småpenger i forhold til EUs samlede økonomi, men likevel er det politisk umulig å selge som direkte støtte. Da må det kamufleres som lån.
Sprik mellom retorikk og betalingsvilje
Ole Asbjørn Ness setter beløpene i perspektiv: Tusen milliarder kroner tilsvarer under halvparten av ett norsk statsbudsjett, til et land med ti ganger så mange innbyggere som Norge, i det Europa hevder er en eksistensiell krig.
– Ut fra hva man er villig til å betale, tyder det ikke på at Europa egentlig tror dette er eksistensielt, sier Lurås.
Samtidig peker han på at Norge, målt per innbygger, bidrar langt mer enn de fleste EU-land, med rundt 0,7 prosent av BNP årlig.
EU forhandler med feil part
En av hovedinnvendingene i samtalen er at EU i realiteten ikke forhandler med Russland, men med USA – og til dels med seg selv.
– Det hjelper ikke å forhandle med USA. Det er Russland man må forhandle med i siste instans. Hvis Putin sier nei, så fortsetter krigen.
Lurås mener mye av den europeiske kommunikasjonen avslører en grunnleggende misforståelse av maktforholdene på bakken.
– Når man sier «vi er enige», så må man stille spørsmålet: Enige med hvem? Russland er ikke med på disse premissene.
Demilitarisert sone og europeiske tropper – et sikkert nei fra Kreml
Ifølge Lurås har det blant annet vært diskutert en løsning der Ukraina trekker seg ut av deler av Donbas, som deretter blir en demilitarisert sone, eventuelt med europeiske styrker til stede.
– Det er fullstendig no-go for Putin. Hvis europeiske land, inkludert Norge, snakker om å stille tropper i Ukraina, så vil Russland heller fortsette krigen og ta territoriet selv, selv om det tar ett, to eller tre år.
Konsekvensen er ifølge Lurås at begrenset økonomisk støtte bare bidrar til å forlenge en situasjon der Ukrainas posisjon gradvis svekkes.
– Det hjelper ikke på ukrainsk moral å leve på lånt tid, lånte penger og uten garantier for videre støtte.
Våpenhvile favoriserer den svakeste parten
Diskusjonen berører også hvorfor Russland er skeptisk til våpenhvile, et tema som ofte fremstilles motsatt i europeisk offentlighet.
– Russland er på offensiven og Ukraina på defensiven. En våpenhvile vil gi den svakeste parten tid til å ruste opp igjen. Det er den russiske kalkylen, sier Lurås
Ifølge Lurås frykter Russland at en våpenhvile bare vil føre til at Ukraina får nye våpen, reorganiserer styrkene og møter Russland sterkere senere.
Myten om russisk økonomisk kollaps
Både Ness og Lurås uttrykker skepsis til gjentatte spådommer om snarlig russisk sammenbrudd.
– Vi har hørt om den kommende kollapsen i fire år, sier Ness.
Lurås mener at USA fortsatt har sanksjonskort å spille, særlig knyttet til olje, men advarer mot å overse Kinas rolle.
– Jeg tror ikke Kina vil akseptere at Russland taper fullstendig. Skulle Russland bli alvorlig presset, vil vi se mer aktiv kinesisk involvering, økonomisk og industrielt.
Dette gjør ifølge Lurås Vestens strategi risikabel dersom den baserer seg på russisk kollaps alene.
Putin som rasjonell aktør – ikke evig krigsmaskin
Lurås tar også et oppgjør med forestillingen om at Putin er drevet av en grenseløs ekspansjonstrang.
– Jeg tror det er en feil analyse at Putin bare vil ha krig for krigens skyld. Russland har store tap, demografiske problemer og betydelige innenrikspolitiske kostnader.
Han mener Kreml i stedet søker en bredere sikkerhetspolitisk avtale med Vesten, der Ukraina er én del av en større pakke.
– Russland er interessert i stabilitet langs sine grenser. De ønsker en varig løsning, men på premisser de kan leve med.
Minsk, narrativer og gjensidig mistillit
Samtalen berører også de fundamentalt ulike narrativene om Minsk-avtalene.
– I vårt narrativ var det Russland som saboterte. I det russiske narrativet var det Vesten som brukte tiden til å bygge opp ukrainske styrker.
Denne gjensidige mistilliten preger ifølge Lurås også dagens forhandlinger, og gjør kompromisser politisk vanskelige på begge sider.
Mindre optimisme enn før
Avslutningsvis sier Lurås at han er mindre optimistisk for en avtale enn for bare en uke siden.
– Det virker som amerikanerne har gått med på europeiske og ukrainske krav som er helt uakseptable for Russland. Da får du også hardere retorikk fra Putin.
Likevel mener han at Trumps lekkede plan, med rundt 28 punkter, trolig ligger nær det minimumet Russland kan akseptere.
– Hvis ikke noe slikt blir grunnlaget, ser det stygt ut for Ukraina. Da blir det ikke fred, bare en langsom forverring.