Dette er en kommentar.
Asle Tojes innlegg i Aftenposten før jul har både inspirert og forarget. Hans advarsel om et Norge som kanskje ikke vil «overleve» treffer en nerve hos de som gjerne kalles nasjonalkonservative, mens det samme budskapet for progressive på venstresiden gir assosiasjoner til aggressiv nasjonalisme og fascisme.
Det er litt rart at innlegget har fått så mye oppmerksomhet, for det kunne like gjerne vært skrevet for ti år siden. Ja, det var kanskje mer i tidsånden da, og jeg erindrer vel også at Toje har sagt lignende ting før, inkludert i bokform.
Men som Toje selv skriver, et folk går ikke plutselig i oppløsning som en kulturell enhet med identitet. Det skjer langsomt og gradvis. Med andre ord: Toje kan skrive dette også i 2035, med mye av de samme reaksjonene fra Aftenpostens publikum.
Dette innlegget er derfor ikke først og fremst ment som et motsvar til Toje, men som et forsøk på å forklare hvorfor slike tekster alltid utløser de samme reaksjonene. Mer grunnleggende er det et forsøk på å si noe om hva samhold faktisk er, hvor vanskelig det er å opprettholde, og hvorfor både nasjonalkonservative og universalister undervurderer hvor skjøre menneskelige fellesskap i realiteten er.
Konflikt og samhold i homo sapiens
De fleste av oss forstår ikke helt mekanismene som fører til at en gruppe mennesker føler samhold, at det er noe som binder dem sammen. De fleste undervurderer trolig hvor vanskelig oppnåelig dette er og hva som faktisk skal til.
Dette er ikke bare et moralsk eller politisk spørsmål, men et grunnleggende menneskelig og biologisk problem.
Sosiologer har snakket om nasjonen som et «innbilt fellesskap». I dette ligger at det ikke er avgjørende om menneskene i nasjonen har et felles genetisk opphav, at de er del av en utvidet «slekt», og er et folk i biologisk forstand, men at de innbiller seg det selv.
Som antropologen Robin Dunbar har popularisert, har den maksimale gruppestørrelsen i homo sapiens’ historie ligget på rundt 150 individer. Dette gjelder både i førhistoriske samfunn frem til jordbruksrevolusjonen, og i jeger- og sankersamfunn observert inn i moderne tid. Dunbar peker også på at den gjennomsnittlige størrelsen på folks «venner» på Facebook ligger rundt samme nivå.
Den menneskelige utfordringen ligger i å unngå konflikt oss imellom. Vi er stridbare individer. Vi er lystne på hverandres avlinger, kvinner og territorium. Opp til et visst nivå klarer en gruppe mennesker som holder til nær hverandre å holde de sentrifugale kreftene i sjakk. Man møtes, hilser, danser, drikker, har myter og gjør ritualer.
Men ved rundt 150 individer har det ofte sprukket. Menneskesamfunn har delt seg opp, og en gruppe har etablert seg i en ny bosetting et annet sted. Antropologiske studier fra Amazonas viser at slike nye bosettinger gjerne etableres bare noen kilometer unna, og at de deretter kan føre dødelige konflikter og raid mot hverandre i årtider. Vold som dødsårsak har historisk ligget svært høyt i jeger- og sankersamfunn.
Dette er ikke ment som en romantisering av «urtilstanden», ei heller som det motsatte, men som en påminnelse om hvor lite som faktisk skal til før konflikt blir den dominerende samhandlingsformen.
Større samfunn og sivilisasjoner
Det er aspekter ved homo sapiens’ fysiologi, særlig hjernestørrelse og fysiologiske språkfunksjoner, som har gjort større samfunn mulig.
Dette reiser et åpenbart spørsmål: Hvordan har mennesker klart å skape samhold i grupper som langt overstiger den størrelsen vi tilsynelatende er biologisk tilpasset for?
Hos andre primater er maksstørrelsen bare rundt 50 individer. Hos disse bruker man «grooming» – det å plukke lus av hverandre – eller sex, som hos bonoboene, for å bygge bånd. Slike aktiviteter utløser hormoner, ikke minst endorfiner, som er vist å knytte bånd mellom individer.
Rusmidler, sang, dans, transetilstander og fortellinger knyttes til menneskets evne til å bygge allianser, bånd og samhold. Alle disse aktivitetene utløser hormoner av den typen som demper aggresjon og skaper tillit i en grunnleggende skeptisk og potensielt fiendtlig art.
Religion har ikke minst vist seg effektiv som samholdsmekanisme. I religion kombineres gjerne alle aspektene nevnt over.
Mange som selv er religiøse hevder at troens nær universelle natur – at alle kjente samfunn har hatt forestillinger om ånder, sjeler, demoner, guder og usynlige krefter – viser at dette reflekterer en underliggende sannhet.
Men for en evolusjonsantropolog som Dunbar er dette ikke en indikasjon på annet enn at det har fungert bedre enn alternativene. Selve religionens funksjon har vært å skape fellesskap og samhold hos en gruppe mennesker.
Det er denne funksjonelle rollen – snarere enn teologiske sannhetskrav – som er avgjørende for å forstå både religionens historiske betydning og dens gradvise svekkelse i moderne samfunn.
Kristendommen på vikende front
For med utviklingen av rasjonell vitenskap og systematisk kritikk av dogmer fra den europeiske renessansen og frem mot og gjennom Opplysningstiden fra sent 1600-tall, så virket ikke kristendommen like effektivt som bindemiddel.
Dette er ikke først og fremst en moralsk vurdering av kristendommen, men en funksjonell betraktning av dens evne til å skape og opprettholde sosialt samhold.
I tillegg hadde splittelser internt i kristendommen mellom katolikker og protestanter, og videre mellom protestanter, svekket dens evne til å skape samhold som sammenfalt med de politiske og økonomiske strukturene som utviklet seg i Europa i takt med teknologisk fremgang og etter hvert den industrielle revolusjon.
Med utviklingen av systematisk, kritisk tenkning i vitenskapene fremsto religion for stadig flere som intellektuelt uholdbar og som «overtro». Kunnskap om andre samfunn, deres annerledes tro, og en økt forståelse av human- og samfunnsvitenskapene gnagde også på kristendommens evne til å fungere som sosialt lim i Europa.
Det har betydning hvorvidt folk opplever det religiøse limet som sant eller ikke. At jøder, kristne og muslimer deler et gudsbilde av en inngripende Gud – en gud som bryr seg og har krav og løfter til hvordan menneskene skal oppføre seg – er en del av forklaringen på hvordan religion har fungert samlende.
Men dersom man ikke lenger tror at denne guden finnes, men snarere at det er mennesker som har skapt og kontinuerlig skaper sine egne gudsforestillinger, forsvinner forutsetningene for religionens mest potente samlende funksjon.
Ritualene, kirkene som stolte bygninger og presteskapet som institusjon kan fortsatt ha en viss samlende effekt, men dette er bare en blek skygge av hva kristendommen en gang representerte som sosial infrastruktur.
Det er i dette historiske rommet, der kristendommens samlende kraft svekkes uten at menneskets behov for fellesskap forsvinner, at nasjonalismen vokser frem som et alternativt bindemiddel.
Nasjonalisme, universalisme og konflikt
Det som følger er ment som en idéhistorisk og sosiologisk beskrivelse av konkurrerende fellesskapsmodeller, ikke som et innlegg for eller mot ett bestemt politisk parti.
Nasjonalismen i 1800-tallets Europa, og videre inn på 1900-tallet, ble den kraften som dannet nytt sosialt lim etter hvert som kristendommens grep over sinnene ble svakere. Opplevelsen av et felles historisk opphav i et «folk» var med på å skape bånd i en tid da industrialisering og handel skapte nye økonomiske klasser og store forskjeller i velstand.
Men nasjonalismene sto ikke uten konkurranse. I sosialismen og marxismen ble det formulert ideologier som var nasjonsoverskridende, og som heller søkte å skape samhold basert på klasse enn mellom klassene.
Vi kan si at denne universalismen i venstresideideologiene, i kontrast til nasjonalismens partikularisme, har sine røtter i kristendommen, som selv var en universalisering av jødedommens mer ekskluderende praksis.
Spenningen i det 20. og videre inn i det 21. århundre i Vesten har ikke minst stått mellom nasjonalismen og universalismen, sistnevnte uttrykt både gjennom sosialisme, globalisme og ulike former for identitetspolitikk, der identifiseringen av «ofre» for majoritetskulturen ofte har blitt et mål i seg selv.
For tenkere som Asle Toje fremstår denne universalistiske ideologien, og de faktorene som følger av den, som noe som undergraver nasjonen. Og i den grad nasjonen har vært det bærende fundamentet i europeiske statsdannelser, har han fra et funksjonelt perspektiv rett i sin bekymring.
For det som har holdt oss sammen og forhindret at vi har gått i tottene på hverandre – nasjonen, de felles verdiene, enhetskulturen – er i ferd med å forvitre.
At dette oppleves som et tap for noen og som en frigjøring for andre, endrer ikke det underliggende spørsmålet om hvordan samhold faktisk oppstår og opprettholdes.
Minoriteter, grenser og frykt
Men for Tojes fiender på venstresiden er nasjonen noe farlig. For det var nasjonene som barket sammen i to blodige verdenskriger. Og i nazistenes tilfelle endte det med et ønske om folkemord. Det er også dette de holder frem som et speil for de som i dag snakker om enhetskultur, felles språk og verdier.
For de peker på mangfoldet, og de innvandrede demografiske faktorene, og sier: Din logikk, Toje, ender med etnisk rensing – remigrasjon – og i ytterste konsekvens folkemord. Og med dagens jøder mener de i hovedsak muslimene i Europa.
Dette er ikke en urimelig frykt gitt Europas historie, men den bygger på en forenklet forståelse av hvordan samhold og konflikt faktisk oppstår mellom mennesker og grupper.
Og hva er så den ubehagelige fellesnevneren for jøder og muslimer – ikke bare i dagens Europa, men historisk i mange samfunn der de har levd som minoriteter?
Jo, det er at begge grupper, og ja, jeg anerkjenner at det særlig blant muslimer også er stor variasjon, mange undergrupper og tidvis sterke interne motsetninger, har mekanismer i sin religion, sine ritualer, sine verdier og sine opprinnelsesmyter som skaper sterkt internt samhold, og dermed tydelige grenser mot «andre».
Dette er ikke unikt for disse gruppene, men de er blant de få som har videreført slike mekanismer konsekvent over svært lang tid.
Og hvordan reagerer så en gruppe mennesker som selv arbeider kontinuerlig med å skape samhold utover vår naturlige enhetsgrense på rundt 150 individer, når den får i sin midte grupper som gir tydelige signaler om at de ikke ønsker å bli som dem?
De reagerer med aversjon, mistenksomhet og i noen tilfeller med direkte pogromer.
Dette er ikke en rettferdiggjøring av slike reaksjoner, men en beskrivelse av et tilbakevendende mønster i menneskelig samhandling.
Noen vil nok her beskylde meg for å fremme teorier som impliserer at jøder og muslimer har seg selv å takke for den motstanden de møter som minoriteter. Men her kan man ikke la seg stilne analytisk av de ubehagelige implikasjonene som følger av en rasjonell, vitenskapelig analyse.
Vi vil ikke forstå hva som skjer i dagens Europa med integreringsutfordringene knyttet til islam dersom vi ikke anerkjenner islams evne og krav til sine egne tilhengere om å leve som en synlig og distinkt gruppe med egen gud, egne profeter og egne normer.
Jøder og muslimer har langt mer effektive forsvar mot assimilering enn de fleste andre grupper vi kjenner. De gruppene som har hatt mindre effektive forsvar, har i stor grad forsvunnet ved assimilering.
Men siden vertskulturene, de europeiske nasjonene, også alltid har slitt med å holde seg sammen, ikke minst i møte med offentlighetens fragmentering og teknologisk utvikling, blir tilstedeværelsen av grupper som tydelig markerer avstand til majoritetskulturen, en trussel mot samholdet.
Individualisme som norsk verdi
«Et folk lever så lenge individene føler ansvar for noe større enn seg selv. Når individualisme settes over fellesskapet, nytelsen over forpliktelsen, tømmes samfunnet for samhold», skriver Toje.
Det er mye sant i dette. Men individualismen er samtidig også en del av den norske kulturen. Vi har levd spredt og verdsatt einstøingen, slik den kommer til uttrykk hos Isak Sellanrå.
Dette er ikke i motsetning til behovet for fellesskap, men et uttrykk for en bestemt måte å balansere samhold og selvstendighet på innenfor en felles kulturell ramme.
Det som er krevende for oss som er individualister og verdsetter individualismen, er når mangfoldet som er importert gjennom innvandring fører til ønsker, og krav, om et forsterket fellesskap som da skal bære de europeiske nasjonene.
Og la meg da ta ønskene om en revitalisering av kristendommen som et prominent eksempel. Det ville for meg vært tragisk om det var en slik absurd forestilling vi skulle samle oss om i Norge og Europa som grunnlag for samhold og identitet.
Dette glemmes ofte av de som selv er troende. Men for oss som ikke tror at det er Gud som er opphavsmann til kristendommen, men tvert imot menneskene som har funnet opp Gud, Bibelen og kristendommen, ville det vært et totalitært mareritt om dette skulle fungere som forpliktende grunnlag for vårt samhold.
Dette er ikke et argument for normløshet eller grenseløs individualisme, men en avvisning av religiøs tvang som samfunnsmessig lim i et moderne, pluralistisk samfunn.
Ingen vei tilbake
Jeg tror også at de av oss som innser nasjonalismens rolle i å skape samhold siden 1800-tallet, og som ligger til grunn for en liberal stat og demokratisk styreform, må ta inn over oss at en retur til fortiden ikke er mulig. Verken som nasjon i tradisjonell forstand eller som «kristenhet».
Så vel nasjonen som den kristne infrastrukturen vil og skal være elementer som videreføres, men det er utopisk å tro at vi kan reversere utviklingstrekkene som har ført oss dit vi er.
Dette gjelder uavhengig av om man normativt ønsker en slik retur eller ikke.
Snarere står vi etter min mening foran enda raskere endringer i årene som kommer. Tiden da NRK, Arbeiderpartiet, Høyre, VG og Aftenposten samlet vår konsentrasjon og samtale, er over.
Fragmenteringen av offentligheten, der alle har sin unike «feed», samt den stadige strømmen av grunne inntrykk og etter hvert umuligheten av å skille mellom KI-generert innhold og «ekte vare», er bare noe av det som vil fremskynde kristendommens, og muligens også nasjonenes, plass på historiens ruinhaug.
Innvandringens realitet
Men det Toje peker på, nemlig innvandringens rolle i å endre forutsetningene for samhold og fellesskap, er reelt. Og det er for Norges del den muslimske innvandringen som peker seg ut som mest utfordrende, nettopp fordi islam så eksplisitt foreskriver sine følgere å ikke la seg assimilere.
Dette er ment som en analytisk beskrivelse av religiøse og kulturelle mekanismer, ikke som en moralsk rangering av mennesker.
Muslimene har sine ritualer som gir dem samhold, og de markerer avstand gjennom mat, klesdrakt og kulturelle praksiser.
Slikt skaper alltid gnisninger med majoritetskulturen. Dette er ikke noe som er unikt for europeisk kultur. Det er slik overalt.
Islamske riker institusjonaliserte forskjeller basert på tro, der kristne og jøder var dhimmier med annen og lavere status enn muslimer, som var del av ummaen, fellesskapet av muslimer.
Og jødedommen, og staten Israel i praksis, er ekskluderende i større grad enn det kristenkulturelle Europa.
Disse frastøtingsmekanismene er ikke historiske avvik, men speiler grunnleggende trekk ved homo sapiens som vi neppe kan ønske oss bort fra.
Fra analyse til politikk
Jeg mener Toje har rett i at innvandringen er en trussel mot samholdet, og han har rett i at samhold trolig er en forutsetning for et harmonisk samfunn.
Så hva kan vi gjøre?
Jeg mener en faktisk og reell innvandringsstopp er nødvendig. Inkludert slutt på praktisk talt all familieinnvandring.
Dette er ikke et uttrykk for kulturell pessimisme, men en konsekvens av analysen som er lagt frem over.
Historien har vist at selv grupper som har innebygde kulturelle og religiøse forsvarsverk mot assimilering, assimilerer seg i noen grad over tid. De første kristne samfunnene vokste frem fra den jødiske diasporaen i Romerriket. Og det skjedde også assimilering av jøder inn i de europeiske nasjonene gjennom middelalderen og fremover.
Det samme skjer også i Europa i dag med mennesker som har innvandret fra islamske land. Vi skal ikke ha så dårlig selvtillit på egen kulturs vegne at vi ikke ser at vi på mange måter tilbyr noe bedre enn det islam tilbyr.
Det er mange nominelle muslimer i Norge som gjerne kunne tenke seg å bli mer norske i kultur, verdier og levemåte. Ja, mange av dem er allerede blitt norske i det meste.
Jeg er gift med en slik «eks-muslim».
Men skal slik assimilering bli annet enn et marginalt fenomen, må vi stoppe påfyllet av kulturelt fremmede mennesker som gjør diaspora-gruppene selvforsynte som enklaver og ghettoer i europeiske land.
For meg fremstår aktiv utstøtelse av de fremmede, slik det tas til orde for i begrepet «remigrasjon», som noe som er i strid med nettopp de verdiene som er med på å definere hva Norge er.
Det som kan gjøres
Når det er sagt, sier jeg ikke at integreringen med nødvendighet kommer til å gå seg til selv med full innvandringsstopp.
Men det vi kan gjøre, er å begynne å praktisere asylinstituttet slik det opprinnelig var ment. Og samtidig føre en innvandringspolitikk basert på en ærlig erkjennelse av hva mennesket er disponert for, og hva som faktisk skal til for at grupper på langt over 150 individer skal kunne leve sammen uten vedvarende konflikt.
Og da må vi også kunne være ærlige på at noen grupper utgjør en større utfordring for samholdet enn andre.
Det kan derfor være rasjonelt å åpne for at en etnisk norsk mann kan hente en kone fra Thailand eller Filippinene, samtidig som man setter langt strengere barrierer for en nylig innvandret syrer, somalier, afghaner eller pakistaner som ønsker å hente ektefelle fra sitt opprinnelsesland.
En slik lovfestet praksis vil ikke være rasisme.
Det vil være sunn fornuft, basert på det vi vet om homo sapiens. En art vi alle tilhører.