Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Jeg hørte Jonas Gahr Støres nyttårstale på vei til jobb. Det var nyttårsaften, mørkt ute, kofferten sto i bagasjerommet, og jeg var på vei til et hotell for noen timers søvn før utreise offshore klokken 06.00 neste morgen.

Ikke noe dramatisk i det. Bare en vanlig arbeidshverdag for mange nordmenn som holder hjulene i gang også når resten av landet feirer.

Det var nettopp derfor kontrasten traff så hardt. En franskutdannet, økonomisk uavhengig statsminister, en arving med millionformue, som fra Høyblokka snakker om krig, utrygghet og uklare grenser mellom fred og konflikt, mens vanlige folk er på vei til skift, nattarbeid og reiser de ikke kan utsette.

Jeg må innrømme det. Jeg ble kvalm og redd. Ikke bare jeg, men mange med meg kjenner utryggheten vokse når makten taler fra avstand og rikdom, uten å kjenne på vanlige menneskers bekymringer. Det var ikke en nyttårstale. Det var en mental beredskapsordre.

Rammen var nøye valgt. 22. juli, regjeringskvartalet, sorg og fellesskap. Når politikere vil si noe ubehagelig, pakkes det gjerne inn i symboler ingen våger å kritisere. Høyblokka ble gjort til både minnested og moralsk skjold. Slik blir kritikk lett tolket som mangel på respekt.

Så kom hovedbudskapet: «Også vi må være forberedt på at krig kan ramme Norge.»

Det er i seg selv ikke urimelig. Det urovekkende kom i neste setning: «Skillet mellom krig og fred er ikke lenger like klart.»

Dette er et dramatisk utsagn. Det betyr at grensene for hva staten kan gjøre i fredstid når det gjelder overvåkning, informasjon, kontroll og inngrep i privatlivet, blir flytende. Når samfunnet alltid er litt i krise, kan nesten alt begrunnes som nødvendig.

Slik normaliseres unntakstilstander.

Støre snakket om påvirkning, desinformasjon, etterretning og sabotasje, diffuse, usynlige trusler. Det er politisk praktisk. Når fienden ikke kan pekes på, kan heller ikke mottiltakene etterprøves. Samtidig var de konkrete trygghetsproblemene mange nordmenn møter i hverdagen, påfallende fraværende: gjengkriminalitet, radikalisering, parallelle samfunn og tap av lokal kontroll.

Deretter ble ansvaret flyttet. Etter å ha tegnet et bilde av en farligere verden, vendte statsministeren blikket mot oss. Vi må endre passord, regulere barns skjermbruk, ta flere forholdsregler i hjemmet. Nasjonal sikkerhet ble gjort til et spørsmål om individuelle hverdagsvalg.

Budskapet er subtilt, men effektivt. Hvis tryggheten svikter, er det også fordi du ikke gjorde nok.

Problemet er at det var politikken som først sviktet. Det er Arbeiderpartiet og deres regjeringspartnere som har styrt mens beredskap ble nedprioritert, Forsvaret tappet og politiet strukket til bristepunktet. Nå brukes en urolig verden som forklaring, uten et ærlig oppgjør med hvordan vi havnet her.

Ironien er slående. I årevis har særlig høyresiden advart om et mer sårbart samfunn, med mindre kontroll, større indre spenninger og svekket trygghet. Nå erkjenner statsministeren alvoret. Men han gjør det uten å ta ansvar for at mye av dette er politisk selvpåført.

Jeg satt i bilen, på vei til jobb, og kjente ikke på trygghet. Jeg kjente på avstand, kvalme og en gryende frykt. Avstand mellom dem som snakker om krise fra maktens bygninger og dem som lever med konsekvensene av politikken i hverdagen.

For når roret holdes av mennesker som aldri har kjent økonomisk utrygghet på kroppen, som er født inn i penger, nettverk og makt, blir fellesskapet noe man forvalter, ikke noe man er en del av.

Jeg er en vanlig norsk mann på vei til arbeid. Og jeg er langt fra alene når jeg sier dette. Det føles ikke trygt når Norge styres av en politisk arving med millioner på bok, som ber oss ofre mer, tåle mer og stole mer på systemet, et system han selv aldri har vært avhengig av for å klare seg.

Et sterkt land trenger ledere som forstår risiko, ikke bare beskriver den.

Som kjenner konsekvensene av egne beslutninger, ikke bare holder taler om dem.

For trygghet kan ikke vedtas ovenfra. Den må bygges nedenfra, av tillit. Og den tilliten er i ferd med å bli brukt opp.

Lykke til, folkens