Debatten om æreskultur og vold i minoritetsmiljøer handler nesten alltid om jentene. Om tvangsekteskap. Om kontroll. Om hijab. Om sosial isolasjon.
Jawad Raja mener vi mangler en helt avgjørende del av bildet.
– Det er veldig mange menn og gutter som ikke snakker om dette her.
I en podkastsamtale med Shurika Hansen retter han søkelyset mot guttene som vokser opp i de samme regimene – og som ofte ender opp med å videreføre volden.
Jawad Raja er kjent fra et av de mest omtalte familieoppgjørene i norsk offentlighet sammen med moren Abida. Med boken Skapt for ære og en rettskraftig dom mot faren har han fortalt om vold, kontroll og frykt bak en tilsynelatende respektabel fasade.
Hans onkel er politikeren Abid Raja.
Fra tristhet til hat
Raja beskriver hvordan han som liten gutt reagerte med sorg når han ble straffet.
– Jeg gikk på rommet mitt og gråt. Jeg ville at faren min skulle komme og gi meg en klem.
Men etter hvert skjedde noe.
– Når jeg ble eldre og fikk den samme kjeften og den samme straffen, gråt jeg ikke lenger. Jeg følte hat.
Han forklarer at gutter i slike miljøer ikke får lov til å være sårbare. Tristhet og behov for trøst tolkes som svakhet. Det eneste akseptable uttrykket blir hardhet.
– Vi blir lært at vi ikke skal vise følelser. Da blir det igjen skyld, skam – og hat.
Dette er, ifølge Raja, en sentral mekanisme i æreskulturen: Guttene formes til å bli sterke, lojale og kontrollerende. Ikke fordi de er født sånn, men fordi de oppdras til det.
Friheten som koster
Han peker på en paradoksal forskjell mellom gutter og jenter.
– Som gutt får du mer frihet. Men den friheten kommer med en ekstrem lojalitet.
Guttene kan bevege seg mer ute. De kan trene. De får større handlingsrom. Men de lærer samtidig at de skylder foreldrene alt.
– Du får høre at du får lov til dette på grunn av oss. Du skylder oss.
Friheten er ikke gratis. Den er betinget. Guttene skal senere bli familiens forlengelse – beskytte æren, kontrollere søstrene og stå last og brast med foreldrene.
Slik reproduseres systemet.
De som sitter i fengsel
Raja har besøkt fengsler og holdt foredrag for unge innsatte. Han beskriver et mønster han mener går igjen.
– Alle sitter der med en ufattelig dårlig oppvekst.
I ett av møtene ble han møtt med hånlige kommentarer. Men samtalen tok en annen vending da en av de innsatte sa det høyt:
– Vi sitter jo alle her sammen. Hvordan havnet vi her?
Ifølge Raja pekte gutten på de andre og sa rett ut at de hadde blitt slått og banket hjemme.
– Absolutt alle sitter der med en historie om vold.
For Raja er sammenhengen åpenbar: Mange unge menn som ender i kriminalitet, har vokst opp i hjem preget av vold, kontroll og mangel på emosjonell trygghet.
– Hvis man går tilbake og ser på disse mennene da de var barn, kan jeg nesten garantere at de ble utsatt for vold selv.
Han understreker at dette ikke fritar noen for ansvar. Men det forklarer hvorfor syklusen fortsetter.
For sent når de er 17
Et gjennomgående poeng i samtalen er at hjelpen kommer for sent.
– Hvis vi venter til de er 16–17 år, er det som regel for sent.
Innen den tid har mange allerede utviklet en identitet preget av lojalitet til feil miljø, manglende tillit til systemet og en indre hardhet som gjør det vanskelig å ta imot hjelp.
Han mener arbeidet må starte langt tidligere – i barneskolen.
– Vi må gi dem verktøy. Lære dem å reflektere. Lære dem at det er greit å ha følelser.
Raja foreslår et eget identitetsfag i skolen, der barn får trene på å diskutere, reflektere og forstå ulike perspektiver.
– Gi dem muligheten til å ta av masken.
Menn uten egne valg
Han peker også på en mindre synlig gruppe: Menn som ikke nødvendigvis blir kriminelle, men som lever liv de aldri valgte selv.
– Veldig mange menn lever i en boble. De har kone, barn og hus, men hater jobben sin. De valgte ikke selv.
I miljøer preget av sterk familielojalitet kan også gutter oppleve at valg av ektefelle, utdanning og yrke bestemmes av foreldrene.
– De kan ikke plutselig si at de hadde det dårlig. De er nå hodet til æren.
Dermed fortsetter tausheten – og mønsteret.
Empati før fordømmelse
Raja er klar over at det er vanskelig å ha empati med menn som selv utøver vold.
– Når de var barn, hadde vi hatt sympati for dem. Nå er de blitt menn og voldsutøvere, og da er det vanskelig å finne empati.
Likevel mener han at samfunnet må klare begge deler: å beskytte ofrene – og samtidig forstå hvordan nye voldsutøvere formes.
– Hvis vi ikke jobber forebyggende, kommer vi bare til å fylle opp fengslene.
For Raja handler det ikke om å flytte ansvar. Det handler om å bryte en generasjonsoverføring.
Han vet av egen erfaring hvor lett det kunne gått galt.
– Jeg gikk nesten i samme fella.
At han ikke gjorde det, tilskriver han både tilfeldigheter og hjelp utenfra.
Derfor mener han én ting er avgjørende:
Vi må begynne å hjelpe guttene før de blir det vi senere fordømmer.