Hun ble mobbet gjennom hele barneskolen. Holdt utenfor av jentene. Direkte plaget av guttene. Følelsen av å stå alene i skolegården sitter fortsatt i kroppen.
– Det er veldig vondt å være utenfor, sier psykologspesialist Silje Schevig i en podkastsamtale med Shurika Hansen.
Likevel er det ikke først og fremst mobbingen hun trekker frem som det avgjørende. Det var én stemme som veide tyngre enn alle de andre.
– Jeg har aldri tvilt på at mamma har elsket meg. Hun fikk meg alltid til å føle at det ikke var noe galt med meg.
Den ene stemmen kan være nok. Én trygg relasjon kan demme opp for mye.
I dag arbeider Schevig med emosjoner, relasjoner og hvordan mennesker forstår – og misforstår – hverandre. Hun har spesialisert seg i emosjonsfokusert terapi, og mye av det hun formidler, springer ut av egne erfaringer.
Gamle sår i nye situasjoner
Mange tror vi reagerer på det som skjer her og nå. Men ifølge Schevig er det sjelden så enkelt.
– Hvis reaksjonen din er mye sterkere enn situasjonen skulle tilsi, så handler det ofte om gamle følelser som trigges i nåtid.
En kollega gir deg et litt kjølig blikk. Du blir ikke invitert med på lunsj. Partneren din glemmer å rydde oppvaskmaskinen. Reaksjonen kan bli voldsom – langt sterkere enn hendelsen isolert sett skulle tilsi.
– Da reagerer du ikke bare på det som skjer her og nå. Du reagerer på alle gangene du har blitt holdt utenfor tidligere.
Hun beskriver det som at den yngre versjonen av oss aktiveres.
– Det er den lille jenta i skolegården som reagerer. Eller den lille gutten som ikke ble sett.
Følelsene sitter ikke bare i tankene. De sitter i kroppen.
– Du blir dratt tilbake. Følelsene dine er tilbake i skolegården, selv om du egentlig er på jobb.
Det indre barnet – mer enn en klisjé
For mange kan begrepet «indre barn» høres diffust eller alternativt ut. Det er Shurika Hansen som bringer det opp. Schevig reagerte selv slik da hun først ble introdusert for det i terapi.
– Da terapeuten sa at jeg måtte snakke med lille Silje som var seks eller ni år, så tenkte jeg bare: Men jeg er jo voksen nå.
Likevel ble det avgjørende for hennes egen utvikling.
Som del av spesialiseringen måtte hun gjennom hundre timer med egen terapi. Det handler om å rydde i egne emosjonelle sår, slik at man ikke reagerer på egne triggere i møte med pasienter.
– Hvis du ikke har jobbet med dine egne sår, så kan du reagere på dine egne ting i stedet for pasientens.
Å møte det indre barnet handler ikke om å bli barn igjen. Det handler om å forstå hva som skjer når reaksjonene blir uforholdsmessige.
– Bare det å vite at nå er det den yngre versjonen av meg som reagerer, kan gjøre det lettere å stå i det.
Det gir rom for omsorg.
– Hvis du har omsorg for det lille barnet i deg, så får du også mer omsorg for deg selv.
Sinne som dekker over sårhet
Mange par oppsøker hjelp fordi kommunikasjonen har låst seg. De krangler om oppvaskmaskiner, middager og små hverdagslige detaljer.
– Det handler jo ikke om oppvaskmaskinen, sier Schevig.
Under ligger det ofte noe annet: følelsen av ikke å bli sett, ikke å bli forstått, ikke å være viktig.
– Mange blir sinte når de egentlig er lei seg. Eller redde. Eller usikre.
Problemet er at sinne sjelden utløser det vi egentlig trenger.
– Hvis du blir sint når du egentlig trenger omsorg og trøst, så får du jo ikke omsorg og trøst.
Hun beskriver også en klassisk forskjell i parforhold: Når én part ønsker å ventilere, går den andre rett i løsningsmodus.
– Noen ganger trenger man bare at den andre lytter og sier: Det hørtes slitsomt ut. Ikke at han eller hun skal fikse det.
Manglende forståelse av hva som egentlig ligger under, skaper avstand.
Skilsmisse, stemor og følelsen av ikke å være god nok
Schevig vokste opp med foreldre som skilte seg da hun var liten. Faren giftet seg på nytt. Hun beskriver en periode der hun aldri helt følte seg god nok for stemoren.
– Jeg prøvde så godt jeg kunne å gjøre alt riktig. Være snill og flink. Men jeg opplevde likevel at det aldri var godt nok.
Samtidig forsøker hun å forstå situasjonen fra et voksenperspektiv.
– Det er sikkert en vanskelig og utakknemlig jobb å skulle få ansvar for barn som ikke er sine egne.
Hun har i dag et godt forhold til begge foreldrene. Likevel erkjenner hun at erfaringene kan ha satt spor i hennes egen tilknytningsstil.
– Jeg kan være litt utrygg.
Hun beskriver også en frykt for å være «for mye».
– Når jeg føler noe veldig sterkt, så kommer tårene. Og kroppen min sier at dette er farlig. At jeg ikke kan vise det, fordi da er jeg for mye.
Rasjonelt vet hun at det ikke stemmer. Likevel reagerer kroppen automatisk.
– Jeg må jobbe mot det kroppen forteller meg.
Kan indre arbeid redde relasjoner?
Over halvparten av ekteskap ender i skilsmisse. Mange brudd handler om misforståelser, følelsen av ikke å bli elsket, eller gjentatte konflikter som aldri blir løst.
Kunne flere forhold blitt reddet dersom vi forstod våre egne triggere bedre?
– Absolutt, sier Schevig.
Mye av det som skjer i relasjoner, handler om at vi ikke har jobbet nok med oss selv.
– Hvis du blir veldig sjalu, så handler det ofte om en usikkerhet i deg selv.
Når vi ikke tør å vise de ekte følelsene, legger det seg sekundære følelser over – sinne, irritasjon, kritikk.
– Da kommuniserer vi ikke det vi egentlig trenger.
– Alle har emosjonelle sår
Det finnes en forestilling om at psykologer har alt på stell. At de selv er ferdig bearbeidet.
Schevig avviser det.
– Alle har emosjonelle sår med seg i bagasjen. Noen dypere enn andre.
Hvis man mener man ikke har noen sår, kan det handle om manglende bevissthet.
– Da undertrykker man dem.
Hun mener nøkkelen starter med nysgjerrighet.
– Hvis du merker at reaksjonen din er sterkere enn situasjonen skulle tilsi, så bli nysgjerrig. Hva handler dette egentlig om?
Reagerer jeg bare på det som skjer nå? Eller også på noe annet?
Følelser gir oss viktige signaler. Men noen ganger gir de feilsignaler, fordi de forsøker å beskytte oss mot gamle farer.
– Det er ikke så lett, sier hun.
Ingen av oss er utdannet psykolog. Men alle bærer på en historie. Og historien lever videre – i relasjonene våre, i konfliktene våre, i kjærligheten vår.
Den lille versjonen av oss forsvinner ikke. Spørsmålet er om vi tør å lytte til den.