– Bommer med en faktor på 100

Slik beskriver journalist Kjell Erik Eilertsen det nye innvandringsregnskapet som Statistisk sentralbyrå (SSB) har utarbeidet på oppdrag fra Fremskrittspartiet.

Regnskapet, som blant annet er omtalt i Nettavisen, konkluderer med at ikke-vestlig innvandring koster staten rundt 4 milliarder kroner årlig, mens innvandrere samlet sett går i pluss.

For Eilertsen er dette et ekko fra en debatt som allerede ble ført for over et tiår siden.

– Vi er tilbake i 2013. Den gangen ble det også presentert et regnestykke som viste et stort overskudd fra innvandring. Det spredte seg raskt, og alle «visste» plutselig at innvandring var lønnsomt, sier han.

– Et altfor enkelt regnestykke

Kjernen i kritikken er at SSBs analyse kun ser på kontantstrømmer: hvor mye innvandrere betaler i skatt, og hvor mye de mottar i trygdeytelser.

– Problemet er at det norske samfunnet består av langt mer enn skatt og trygd. Hele offentlig sektor er utelatt, sier Eilertsen i en podkastsamtale med iNyheters Ole Asbjørn Ness.

Han peker på at store kostnadsposter ikke inngår i regnestykket:

– Barnevern, skole, helsevesen, politi, rettsvesen, tolketjenester, infrastruktur – alt dette er kostnader som ikke er med. Det eneste man sitter igjen med er et kontantregnskap. Og hvor interessant er egentlig det?

Også programleder Ole Asbjørn Ness reagerer på forenklingen.

– Du kan nesten ikke tro det. Hele velferdsstaten er jo en «offentlig suppe» av tjenester. Når flere brukere kommer inn, så trekker det ressurser, sier han.

– Kostnadene bæres av fellesskapet

Allerede i 2013 ble det advart mot denne typen regnestykker.

Eilertsen viser til SSB-forsker Erling Holmøy, som den gang påpekte at kostnadene ved innvandring ikke nødvendigvis kommer til syne i statsbudsjettet som rene utbetalinger.

– Kostnaden vil bæres av gjennomsnittsnordmannen, enten gjennom høyere skatt eller lavere kvalitet på offentlige tjenester, sier Eilertsen.

Dermed er ikke spørsmålet bare hva man betaler inn og får ut i kontanter.

– Det avgjørende er i hvilken grad man bruker velferdstjenestene. Og der vet vi at enkelte grupper er overrepresentert.

– Bruken av tjenester er ikke likt fordelt

Et sentralt ankepunkt er at SSB i praksis fordeler offentlige kostnader likt på alle innbyggere.

– Det betyr at man legger til grunn at alle bruker like mye av offentlige tjenester. Det er åpenbart ikke riktig, sier Ness.

Eilertsen peker på flere indikatorer som tyder på skjev bruk:

– Vi har sett at det brukes betydelig mer ressurser på enkelte skoler enn andre. Kriminalstatistikk viser at noen grupper bruker tre til fire ganger så mye politi- og rettsressurser. Under covid så vi også tydelig overrepresentasjon i enkelte innvandrergrupper på intensivavdelinger.

Slike forskjeller fanges ikke opp i kontantregnskapet.

– Hvis man i stedet ser på faktisk forbruk av tjenester, får man et helt annet bilde, sier han.

– Mener reell kostnad er hundre ganger høyere

Der SSB anslår en årlig kostnad på rundt 4 milliarder kroner for ikke-vestlig innvandring, opererer Eilertsen med helt andre tall.

– Jeg vil si at det ikke koster 4 milliarder. Det koster 400 milliarder i året, sier han.

Han mener forskjellen skyldes metodikken.

– De bommer med en faktor på 100.

Resonnementet bygger blant annet på en antagelse om at enkelte grupper bruker betydelig mer offentlige ressurser enn gjennomsnittet.

– Hvis du legger til grunn at de bruker for eksempel dobbelt så mye ressurser, og kombinerer det med kjente skattetall, så ender du opp med at netto kostnad tilsvarer hele det oljekorrigerte underskuddet, sier Eilertsen.

– Oljepengene skjuler regningen

Dette innebærer i praksis at innvandringskostnader kan være på nivå med hele bruken av oljepenger i statsbudsjettet.

– Den gangen vi regnet på dette, var oljepengebruken rundt 250 milliarder kroner, og det var en «perfect match». I dag er vi oppe på rundt 400–600 milliarder, sier han.

Ness mener Norges økonomiske situasjon gjør at konsekvensene blir mindre synlige.

– Vi har så mye penger at vi kan smøre systemet. Vi kan dempe konflikter og holde ting gående. Men det endrer ikke den underliggende utviklingen, sier han.

– Forutsetninger uten godt holdepunkt

Eilertsen retter også kritikk mot forutsetningene i SSBs modell.

Blant annet legges det til grunn at etterkommere av innvandrere i praksis er fullt integrert økonomisk.

– De antar at andre generasjon har samme forhold til statsfinansene som øvrige nordmenn. Samtidig skriver de selv at dette ikke har noe godt empirisk holdepunkt, sier han.

Likevel får slike antagelser liten oppmerksomhet i offentligheten.

– Det står svart på hvitt, men ingen journalister tar tak i det.

– En debatt få vil ta

Både Eilertsen og Ness mener det er en påfallende mangel på vilje til å gå inn i de underliggende problemstillingene.

– Hvor er samfunnsøkonomene? Det er tusenvis av dem. Men nesten ingen tør å delta i denne debatten, sier Eilertsen.

Han mener temaet er blant de viktigste for norsk økonomi.

– SSB har selv skrevet at knapt noen andre faktorer har påvirket norsk økonomi sterkere enn innvandring. Likevel er det nesten ingen som vil analysere det i dybden.

– Tilbake til start

For Eilertsen er det mest oppsiktsvekkende at debatten ser ut til å gå i sirkel.

– Vi er fortsatt der vi var for 10–15 år siden. De samme forenklede regnestykkene presenteres på nytt, og de samme feilene gjentas, sier han.

Han etterlyser en mer helhetlig analyse.

– Hvis man tydelig hadde sagt at dette kun er et kontantregnskap, og at hele tjenesteapparatet er utelatt, så hadde det vært greit. Men når det presenteres som et uttrykk for hva innvandring «koster», så blir det misvisende.

Konsekvensen, mener han, er at den reelle debatten uteblir.

– Da starter vi bare på nytt. Igjen.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Integrering er ikke nok – verdimessig assimilering er nødvendig