Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Det er nesten så en må sette seg ned med en kopp kaffe og stirre tomt ut i veggen et lite øyeblikk for å forstå hvor absurd norsk energipolitikk har blitt.

For bare noen år siden fikk vi høre at diesel var djevelens tåregass. Alt skulle elektrifiseres. Gravemaskiner skulle på batteri. Ferger skulle gå på strøm. Biler med eksosrør skulle nærmest skamklippes offentlig på torget. Hele Norge skulle bli grønt, bærekraftig og klimafrelst.

Og nå?

Nå sitter altså samme stat og diskuterer dieselaggregater i Nord-Norge for å sikre strømforsyningen.

Dieselaggregater. I Norge. I 2026. Ka fanden gir du meg?

Det er nesten så en forventer at regjeringen snart åpner en pressekonferanse med ordene:

«Vi har tatt store steg inn i fremtiden. Derfor vil vi nå investere tungt i teknologi fra 1974.»

Samtidig som dette skjer, samtidig som Statnett sier det er kraftkrise i nord og at nye prosjekter må avvises fordi nettet er fullt, så går staten inn med 2,2 milliarder kroner til et gigantisk datasenter i Narvik.

To komma to milliarder, av fellesskapets penger, til et datasenter som skal sluke strøm som en full sjømann på landlov sluker øl på bryggen.

Vanlige folk får beskjed om å spare strøm, dusje kortere, fyre mindre og akseptere høyere nettleie “for fellesskapet”. Samtidig sitter staten med pengesekken og sier:

«Vet dere hva Nord-Norge trenger akkurat nå? Enda større press på kraftsystemet.»

Det er her folk begynner å miste troen på hele prosjektet.

For dette handler ikke lenger om grønn politikk. Det handler om et system som virker å ha fullstendig mistet kontakten med virkeligheten til vanlige mennesker.

Om du bor i Troms eller Finnmark og ser strømregningen komme, mens politikere snakker om kraftmangel, så skulle en tro førsteprioriteten var stabil strøm til folk, industri og lokalsamfunn.

Men nei da.

Først i køen står datasentre som knapt skaper arbeidsplasser sammenlignet med strømforbruket sitt. SSB har allerede påpekt at verdiskapingen per megawattime er langt lavere enn i annen kraftintensiv industri.

Så hva er egentlig planen her?

Å gjøre Nord-Norge om til en gigantisk skjøteledning for internasjonale KI-systemer mens lokalbefolkningen får høre at de må tåle høyere nettleie og flere naturinngrep?

Det begynner å ligne et dårlig kommuneprosjekt der halvparten av budsjettet gikk til konsulenter mens taket fortsatt lekker.

Og det mest fascinerende er hvor fort hele det grønne narrativet kollapser når virkeligheten banker på døren.

For når strømmen ikke strekker til, hva gjør supermakten Norge? Bygger vi kjernekraft? Oppgraderer vi stabil grunnlast?

Tar vi en ærlig debatt om hvordan vi faktisk skal produsere enorme mengder stabil energi i fremtiden?

Neida.

Vi henter frem dieselaggregatet fra lageret som en gammel Onkel Skrue-løsning bak låven. Det er nesten poetisk.

Først brukte man ti år på å fortelle folk at fossil energi var roten til all ondskap. Så elektrifiserte man alt som kunne krype og gå. Deretter bygde man kabler, datasentre og kraftsluk i alle retninger. Og når regnestykket ikke går opp, da står staten der med startkabler og dieselkanne som en småstresset hytteeier i januar.

Det er vanskelig å finne et bedre bilde på norsk energipolitikk anno 2026.

Vi bygger ikke lenger kraft for å sikre landet.

Vi bygger knapphet, prispress og politiske prestisjeprosjekter mens folk får regningen.

Og midt oppi dette sitter vanlige nordmenn og lurer på om det faktisk er noen voksne igjen i kontrollrommet.