Dette er et innlegg i serien «Silje om livet».

Jeg klarer ikke å glemme videoen fra Bergen.

Den viser en enslig blåruss som blir angrepet av en gjeng ungdommer. Fire stykker går løs på én person samtidig. Ikke bare noen sekunder med kaos eller en slåsskamp mellom jevnbyrdige parter. Dette fremstår som grovt og brutalt. Det verste er kanskje at volden fortsetter etter at gutten ligger forsvarsløs på bakken.

Det er vondt å se på. Ikke bare fordi volden er så brutal, men fordi reaksjonene i etterkant gjør meg oppriktig forvirret. For veldig raskt opplevde jeg at fokuset flyttet seg bort fra offeret. I stedet begynte diskusjonen å handle om hvor synd det er på gjerningspersonene fordi de kan bli identifisert etter at videoen og bilder av voldsutøverne har spredt seg.

Og ja, selvfølgelig skal ingen utsettes for trusler, hets eller digital mobbing. Det burde være unødvendig å presisere. Men jeg klarer likevel ikke å la være å stille spørsmålet: Hva om rollene hadde vært snudd?

Hva om fire norske blåruss hadde angrepet en ungdom med minoritetsbakgrunn på akkurat samme måte? Hadde reaksjonene vært like dempede da? Jeg tror ærlig talt ikke det. Jeg tror mediene ville eksplodert. Jeg tror flere politikere ville uttalt seg. Jeg tror vi hadde fått debatter om rasisme, hatkriminalitet og farlige holdninger blant ungdom. Jeg tror til og med vi kunne sett fakkeltog.

Det hadde kanskje også vært riktig. For denne typen vold ER alvorlig. Men da må vi klare å mene det konsekvent. For problemet oppstår når vår moralske indignasjon ser ut til å avhenge av hvem offeret er og hvem gjerningspersonene er. Når noen saker automatisk vekker massiv kollektiv empati, mens andre blir møtt med bortforklaringer, stillhet eller et nesten desperat behov for å nyansere gjerningspersonenes situasjon.

Det gjør noe med tilliten folk har til samfunnsdebatten. Jeg tror de fleste mennesker kjenner på noe veldig grunnleggende når de ser den videoen: Dette er feigt. Dette er brutalt. Dette er uakseptabelt.

Et menneske blir angrepet av flere personer samtidig. Et ungt menneske ligger forsvarsløst på bakken mens andre fortsetter å gå løs på ham. Det burde være nok i seg selv.

Vi kan ikke ha ett moralsk kompass for noen grupper og et annet for andre. Vold må fordømmes like tydelig uansett hvem som utøver den og hvem som rammes. Hvis ikke begynner vi å sende et signal om at noen ofre vekker mer empati enn andre. Og det er en farlig vei å gå.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Har uenighet blitt en sikkerhetsrisiko?