Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
En av de sikreste veiene til livskvalitet er opplevelsen av mestring og et reelt eierskap til eget liv.
Fra et historisk og sosialt perspektiv kan mobbing forstås som en mekanisme som har oppstått i menneskelige fellesskap for å beskytte gruppen mot at enkeltindivider eller minoriteter utvikler atferd som oppleves som skadelig for fellesskapet. I denne forstand kan mobbing og konformitet sies å ha et felles utgangspunkt: Begge handler om å regulere adferd og teste i hvilken grad individer bidrar positivt til gruppen eller utfordrer dens normer og stabilitet.
Problemet oppstår når slike mekanismer utvikler seg i en uhensiktsmessig retning. Dersom samfunnet i større grad fremmer offerforståelser fremfor robust mestring, kan det skape negative spiraler der både mobbing og konformitet forsterkes. Resultatet blir et miljø hvor mennesker i mindre grad utvikler egen styrke, identitet og mestringsevne.
Når stadig flere søker tilhørighet gjennom merkelapper, slagord og symbolske identiteter fremfor gjennom personlig utvikling og ansvar, risikerer fellesskapet å miste substans. Ordene blir stående igjen, mens innholdet gradvis forsvinner. Dette kan føre til at mennesker verken finner en trygg plass i seg selv eller i samfunnet rundt seg.
Et fellesskaps styrke ligger i dets evne til å gi individet retning, mening og muligheter for utvikling. Når denne funksjonen svekkes, vil flere oppleve usikkerhet, fremmedgjøring og mangel på tilhørighet. Mennesker som ikke finner sin egen vei, kan bli fristet til å søke enkle svar og identiteter som lover trygghet, men som mangler dybde og varig verdi.
Samtidig som samfunnet stiller krav til individet, vurderer også individet om samfunnet er verdt å investere tillit i. Et fellesskap må ikke bare kreve deltakelse; det må også tilby noe tilbake. Dersom mennesker opplever at de forventes å tilpasse seg uten å bli møtt med reell anerkjennelse, mening og muligheter for mestring, er det forståelig at mange velger å trekke seg unna eller melde seg ut av fellesskapet.
På mange måter kan dagens samfunnsutfordringer forstås som et uttrykk for denne gjensidige tillitskrisen. Flere opplever at samfunnet selv fremstår som den sterkeste formen for mobber: Et system som stiller stadig flere krav, men som i mindre grad gir mennesker følelsen av å bli sett, verdsatt og inkludert som de faktisk er.
Paradoksalt nok kan et samfunn som legger stor vekt på inkludering og mangfold, ende opp med å fremme ensretting dersom aksept i praksis forutsetter bestemte meninger, verdier eller uttrykksformer. Da reduseres mangfoldet til ulike fasader, mens rommet for reell forskjellighet blir stadig mindre.
Resultatet kan bli et samfunn hvor mange føler at de ikke er velkomne som seg selv. Der mennesker skjuler sider av egen identitet, ikke fordi de ønsker det, men fordi de frykter å falle utenfor.
Kanskje er veien videre ikke først og fremst å endre enkeltmennesket, men å styrke fellesskapets evne til å skape mening, mestring og tilhørighet. Et godt samfunn bygges av mennesker som opplever eierskap til eget liv, som utvikler robusthet gjennom erfaring og ansvar, og som inngår i fellesskap preget av gjensidig respekt fremfor tvangsmessig tilpasning.
Inkluderingssamfunnet er på mange måter blitt utenforskapets arnested,
hvor det kreves at alle er like, med samme meninger og verdisyn, gjerne påtvunget og forventet i inkluderingen- og mangfoldighetens navn.
Vel, så er vi her da hvor ingen av oss er velkommen slik vi egentlig i oss selv er.
Gode samfunn skapes av mestringsdyktige individer med eierskap til eget liv. I slike fellesskap respekteres også den personlige sfæren: Følelser er verdifulle, og deles med dem man selv velger å stå nær. Frivillig, ekte og uten press.