USA har signert det som ligner en kapitulasjon overfor Iran. Forklaringen er mer urovekkende enn et nederlag: Kritiske våpenlagre var snart halvert. Og fire uker igjen av oljelagrene, skal Trump selv ha sagt.
Tidligere etterretningsoffiser Helge Lurås, ansvarlig redaktør i iNyheter, møter Ole Asbjørn Ness til nyhetsoppdatering fra en verden i ulage. De begynner i Hormusstredet – nåløyet der en femtedel av verdens olje skal ut – hvor trafikken har stupt fra 130 til 30 skip, og amerikanerne har åpnet en sørlig rute utenom iransk farvann. Lurås leser 14-punktsavtalen slik Walter Russell Mead gjør: Trump bryr seg ikke om hva han skriver under på. Han trengte oljen ut. Nå fylles lagrene – USA skal ha skutt bort halvparten av avskjæringsmissilene sine på to måneder – før neste runde.
Så vender samtalen nordover og blir ubehagelig norsk. Ukrainske droner når i dag alt i Russland unntatt Sibir. Moskvas logiske mottrekk, mener Lurås, er ikke å knekke Ukraina, men å ramme dem som betaler. Ingen betaler mer per innbygger enn Norge. Han venter et hypersonisk missil mot Baltikum eller Polen – i løpet av måneder, ikke år. Ness følger tanken helt hjem: Hva med Kvadraturen i Oslo, der Oljefondet forvaltes? Og hva gjør NATO, når Artikkel 5 – lest nøkternt – bare forplikter medlemmene til å «vurdere tiltak»?
Under det hele ligger episodens anklage: Europa ruster opp til krig mot en makt med flere tusen atomvåpen – en krig ingen kan vinne – mens kontinentet nekter seg aircondition av klimahensyn. Kollektivt selvbedrag, i slekt med tulipankrakket, mener de to.
Men ett sted i Norge rår realismen fortsatt. Svaret finnes på fotballbanen – og det forklarer hvorfor alt annet svikter.