Dette er en kommentar.
Dramatiske bilder fra Sør-Europa har igjen skapt inntrykk av en klode i flammer. Men de globale dataene viser en helt annen utvikling: Brannutslippene er rekordlave, og det brente arealet har falt kraftig over tid.
2026 kan bli året med minst brent areal siden 1900. Likevel fortsetter politikere og medier å beskrive en klode i flammer.
Er dette redelig dekning – eller følelsesstyrt skremselsretorikk?
– Ren skremselspropaganda
«Europa brenner«, heter det i bombastiske artikler fra et nyhetsbilde fylt av voldsomme skogbranner i Frankrike, Spania og Hellas. Flere hundre tusen mennesker har måttet evakueres, og enkelte av brannene har vært blant de største registrerte.
Brannene har av medier og ledende politikere blitt løftet fram som et bilde på en stadig mer omfattende global klimakatastrofe.
Den danske ministeren for industri, næringsliv og finans, Martin Lidegaard, skrev i et Facebook-innlegg at Europa brenner og at mennesket har skapt klimaet som nå «setter fyr på kloden». Også miljøminister Maria Reumert Gjerding brukte de europeiske brannene som argument for at klimakampen er viktigere enn noen gang, og advarte i et eget innlegg om at dagens ekstreme forhold gradvis vil bli den nye normalen.
Det får den internasjonalt anerkjente danske klima- og utviklingsdebattanten Bjørn Lomborg til å reagere. Han mener politikerne plukker ut de mest dramatiske enkelthendelsene og fremstiller dem som representative for utviklingen på hele kloden.
– Teksten din er ren skremselspropaganda og rett og slett ikke støttet av data, skriver Lomborg i sitt svar til Lidegaard.
Tilsvarende kritikk fikk Gjerdings innlegg, hvor han anklaget henne for å «kirsebærplukke» branner fra Frankrike og Spania. Mediene plukker ut de mest dramatiske brannene i rike og tett befolkede områder, mens den globale utviklingen knapt blir omtalt, mener Lomborg.
Problemet er at de globale branntallene ikke viser en verden som brenner stadig mer.
Rekordlavt i EUs satellittserie
Lomborg viser til tall fra EUs egne globale skogbrannsystem Global Wildfire Information System (GWIS).
Sammenlignes 2026-kurven med årene fra 2012 til 2025, ligger det brente arealet under gjennomsnittet på samtlige kontinenter. Afrika, Amerika og Europa ligger på de laveste nivåene i denne dataserien, mens også Asia og Oseania ligger under normalen. Utviklingen framgår også av den løpende GWIS-serien hos Our World in Data.
Dersom utviklingen fortsetter gjennom resten av året, vil 2026 ende med det minste globale brannarealet siden 1900.
Det er heller ikke bare arealet som peker nedover.
Copernicus Atmosphere Monitoring Service opplyser samtidig at de globale utslippene fra vegetasjonsbranner i årets seks første måneder var de laveste som er registrert i tjenestens 24 år lange satellittserie.
Ifølge data fra januar til juni ble utslippene beregnet til like under 400 millioner tonn karbon. Ingen av årene siden målingene begynte i 2003 har hatt lavere brannutslipp gjennom årets første seks måneder. Nivået var rundt halvparten av det som ble registrert tidlig på 2000-tallet.
Den viktigste forklaringen er at det brenner betydelig mindre i Afrika og deler av Asia. Disse verdensdelene står normalt for mer enn tre firedeler av de globale utslippene fra brenning av vegetasjon, mens Europa og Nord-Amerika samlet står for mindre enn en åttedel.
Store lokale katastrofer i Europa og Nord-Amerika kan derfor dominere TV-bildene, selv om den globale totalen samtidig faller.
Nedgangen har pågått i flere tiår
Nedgangen er heller ikke begrenset til første halvår i år. En omfattende studie støttet av NASAs Interdisciplinary Science and Carbon Monitoring System Programs og publisert i Science, fant at det globale brannarealet falt med 24,3 prosent mellom 1998 og 2015.
Nedgangen fortsatte til tross for stigende temperaturer og ble hovedsakelig knyttet til menneskelig arealbruk.
Når savanner gjøres om til åkrer, beitemark stykkes opp, og flere mennesker etablerer boliger, veier og annen infrastruktur, blir det færre store, sammenhengende arealer hvor ilden kan spre seg fritt. Bønder og innbyggere forsøker samtidig aktivt å forhindre brann nær avlinger og hjem.
En fagfellevurdert rekonstruksjon av brannarealet fra 1901 til 2020 viser den samme overordnede utviklingen. Arealet falt fram til slutten av 1970-tallet, økte fram mot 2008 og falt deretter enda raskere fram til 2020.
En annen global studie, som dekker perioden 1901–2007, fant også en statistisk tydelig nedgang i brent areal – både globalt og i tropiske og tempererte områder.
Utviklingen betyr ikke nødvendigvis at klimaet har blitt mindre brannfarlig. Mennesker slukker branner, bygger veier og branngater, dyrker jorden og beskytter boliger og avlinger. Disse inngrepene har flere steder redusert arealet som faktisk får brenne, selv om temperaturene samtidig har økt.
Påstanden om at verden samlet sett brenner mer og mer, støttes dermed ikke av de lange globale tidsseriene.
Les også: Folket mener journalister farges av egne meninger – samtidig er media venstredominert
Europa er ikke verden
Den globale nedgangen gjør ikke årets europeiske branner mindre alvorlige. EUs regionale system EFFIS har registrert langt mer brent areal enn normalt innenfor EU i år.
Fram til 29. juli hadde 434.976 hektar brent innenfor EU, ifølge EUs European Forest Fire Information System. Det er mer enn på samme tidspunkt i 2025 – som endte som det verste året i EUs statistikk – og klart over gjennomsnittet for de foregående 20 årene.
Nye analyser tyder også på at menneskeskapt oppvarming har gjort de varme, tørre og vindfulle forholdene bak brannene i Spania og Frankrike langt mer sannsynlige. Samtidig har antallet dager med ekstremt brannvær i Sør-Europa mer enn doblet seg siden 1980-tallet.
Det er derfor fullt mulig at to tilsynelatende motstridende utviklinger skjer samtidig: Det samlede brannarealet og de globale utslippene faller, mens enkelte befolkningstette regioner opplever hyppigere og mer intense ekstrembranner.
Men en rekordbrann i Spania eller Frankrike sier ikke i seg selv noe om retningen på verdens samlede brannareal. Europa utgjør en liten del av den globale totalen.
Det er også viktig å skille mellom brent areal, utslipp fra branner og værforhold som øker brannfaren. Tallene følger ofte hverandre, men måler ikke det samme.
Begge utviklingene kan være sanne – Europa kan brenne mer, men det gjør ikke fortellingen om at «hele kloden står i brann» og at vi har en «menneskeskapt global klimakrise» mer presis.
Les også: Medienes tillitskrise er et eliteoppgjør: Folk merker at virkeligheten filtreres
Brannunderskudd gjør brannene mer ødeleggende
Samtidig betyr det at færre områder brenner ikke nødvendigvis at brannene som oppstår blir mindre alvorlige. Snarere kan problemet være at det har brent altfor lite over svært lang tid.
Som tidligere omtalt, analyserte forskere brannspor i trær fra mer enn 1.800 steder i USA og Canada. Studien, publisert i Nature Communications, fant at skogene brant langt sjeldnere mellom 1984 og 2022 enn de gjorde før 1880.
Mer enn hundre år med systematisk slukking, mindre tradisjonell brenning og endret arealbruk har skapt et omfattende «brannunderskudd». Dødt trevirke, busker og annet brennbart materiale har fått hope seg opp, mens vegetasjonen har blitt tettere og mer sammenhengende.
Når det først oppstår brann under varme og tørre forhold, ligger det dermed langt mer drivstoff klart i skogen.
Resultatet kan være færre, men langt mer intense branner. Forskerne fant at moderne branner oftere har høy alvorlighetsgrad, større sammenhengende områder med omfattende tredød og mer ødeleggende virkninger for både natur og lokalsamfunn.
Paradokset er dermed at deler av dagens skogbrannproblem skyldes mangel på brann. Hyppigere, mindre og mindre intense branner fjernet tidligere brennbart materiale før det rakk å hope seg opp til nivåer som gir næring til katastrofebranner.
Forsøket på å slukke enhver brann kan gjøre de få gjenværende brannene langt mer ødeleggende.
Forskerne anbefaler å kraftig øke brannaktiviteten i enkelte områder – gjennom blant annet kontrollerte branner, mekanisk tynning og mer naturlige brannregimer. I noen områder anslås behovet å være mellom ti og hundre ganger dagens nivå, slik at framtidige ukontrollerte branner blir mindre ødeleggende.
Dette underbygger også poenget om at oppmerksomheten ikke ensidig bør rettes mot globale CO₂-kutt. Bedre skogforvaltning kan påvirke styrken på den neste brannen direkte.
Les også: Sjokkfunn: Til tross for flere skogbranner, er det alvorlig «brannunderskudd»
Kloden brenner ikke mer – tvert imot
Medienes prioritering er forutsigbar: Brennende hus, evakueringer og enorme røykskyer er sterke nyhetsbilder som genererer alarmerende overskrifter med påfølgende klikk. En fallende global kurve er langt mindre dramatisk og samtidig mer teknisk.
Klimaendringer finnes, og temperaturøkninger og tørke vil forverre bestemte branner. Kritikken retter seg derimot mot spranget fra alvorlige lokale katastrofer til påstanden om at hele verden brenner stadig mer og at klimaendringer er en eksistensiell trussel.
Resultatet av mediene og politikere ensidige fryktporno er likevel et systematisk skjevt bilde som villeder befolkningen.
Publikum ser store, skumle og destruerende branner, men får ikke vite at verdens samlede brannareal har falt med rundt en fjerdedel på få tiår – og at trenden de siste hundre årene viser klar nedgang.
Den ensidige oppmerksomheten rundt CO₂-kutt kan samtidig skyve mer direkte og effektive tiltak i bakgrunnen, som kontrollerte branner, bedre skogforvaltning og styrket beredskap.
Brannene i Frankrike, Spania og Hellas er virkelige, ødeleggende og blant de alvorligste Europa har opplevd. Men de er ikke representative for kloden som helhet.
Mens overskriftene forteller om en verden som står stadig mer i flammer, viser de målbare globale dataene det motsatte: Brennende areal har falt kraftig over tid, utslippene var rekordlave i første halvår – og 2026 ligger foreløpig an til å bli det minst brannrammede året i den lange statistikken.