Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

«I dag har vi flytta fjell», sa lederen av Frisørenes Fagforening etter onsdagens mekling. Resultatet ble høyere minstelønn og forskuttering av syke-, pleie- og foreldrepenger. Intensjonen er god – trygghet ved sykdom er noe de fleste unner arbeidstakere. Men bak overskriften ligger en regning, og den havner et sted som sjelden får oppmerksomhet: hos den minste bedriften i kjeden.

Forskuttering betyr at arbeidsgiver skal legge ut lønn under langvarig fravær – for frisørene inntil fire måneder, fra høsten 2027 – og deretter vente på refusjon. De første 16 dagene betaler arbeidsgiver uansett. Det nye er ansvaret for å mellomfinansiere staten i månedene etterpå.

For et stort konsern er dette en regnskapsteknisk detalj. For en salong med to eller tre ansatte er det noe helt annet: å legge ut lønn måned etter måned mens stolen står tom.

Og hvorfor må de det? Begrunnelsen er avslørende: det offentlige bruker tidvis for lang tid på å betale ut. I stedet for å rette opp en treg ordning, skyver staten regningen over på dem som har minst å gå på. Da er det ikke det offentlige som får likviditetsproblemer når utbetalingen drøyer – det er den lille arbeidsgiveren, som må velge mellom husleie, leverandører og lønn.

I verste fall ender det med konkurs, og da forsvinner hele arbeidsplassen.

Dette er ikke et frisørproblem alene. Det samme prinsippet er presset inn i flere lavmarginnæringer det siste året. At avtalene selv har fått flere begrensninger – tak på beløpet, krav til ansettelsestid, bortfall dersom kravet avslås – forteller sitt: Selv partene rundt bordet så at et ubegrenset forskutteringsansvar er en byrde de minste ikke tåler.

Her ligger det prinsipielle. Velferdsstatens forpliktelser er statens forpliktelser. Når sykelønn er et offentlig gode, bør staten betale den som er syk direkte, raskt og forutsigbart. Arbeidsgiverne har allerede betalt for denne ytelsen, gjennom arbeidsgiveravgift til folketrygden. Å be dem legge ut pengene i tillegg er å la dem bære byrden to ganger: først som bidragsyter, deretter som statens tvungne långiver.

Konsekvensen er til å regne ut på forhånd. Hver ny kostnad og risiko som legges på det å ansette, vrir valget i én retning: driv alene, ansett ingen. Det er stikk motsatt av hva et land med aldrende befolkning og økende omsorgsbehov trenger.

En betydelig andel av de sysselsatte i privat sektor jobber i virksomheter med under ti ansatte. Det er her mange unge, nykommere og folk uten lang utdanning får sin første sjanse – jobber som gir fotfeste, og som avlaster fellesskapet framfor å belaste det.

Det er en dyp ironi i en politikk som skal trygge arbeidstakere, men som gjør det dyrere og mer risikofylt å skape jobbene deres – og som i neste omgang svekker det skattefundamentet den samme velferden hviler på.

Norge har ingen lovfestet minstelønn; slike ordninger vokser fram gjennom tariffavtalene og legges på arbeidsgiverne. Da står ett spørsmål igjen: Uansett hva man mener om størrelsen på den norske velferdsstaten – bør ikke de med de tynneste marginene være de siste som bes finansiere den?