Jarle Aabø mener norsk presse har mistet den journalistiske distansen etter kong Haralds død. I en podkast hos Ole Asbjørn Ness (slippes onsdag 14:30) beskriver journalisten og kriserådgiveren dekningen som en «kongetåke», og mener mediene i lange perioder har sluttet å opptre som kritiske journalister.
– Det synes jeg er et stort demokratisk problem, at pressen legger seg på ryggen, sier Aabø.
Han mener det er fullt mulig å behandle kongens død og kongefamilien med respekt, samtidig som pressen fortsetter å gjøre jobben sin.
– Bedre på landesorg enn Nord-Korea
Aabø reagerer særlig på lengden på den norske landesorgen og trekker frem en rekke historiske sammenligninger.
Han viser til at det var ti dager landesorg etter Nord-Koreas første leder Kim Il-sungs død og 13 dager etter sønnen Kim Jong-il. Etter dronning Elizabeths død var det ifølge Aabø ti dager, mens han viser til tre dager etter John F. Kennedy og ved andre statslederes dødsfall.
I Norge ble det lagt opp til 14 dager.
– Vi er altså bedre på landesorgen enn Nord-Korea, og det må jeg si undrer meg vesentlig, sier Aabø.
Problemet er etter hans syn ikke sorgen i seg selv, men hvilke konsekvenser den får når både presse og politikere begynner å betrakte vanlig journalistikk og politisk debatt som upassende.
Aabø viser til at landesorg også kan bidra til å bygge opp en personkult rundt den avdøde.
– Det som da skjer i de 14 dagene, er jo at pressen går nærmest i svart, bokstavelig talt, sier han.
Kaller det «kongetåka»
Aabø mener norsk presse i dagene etter kongens død befant seg i det han kaller «kongetåka».
Han sier mediene nærmest oversvømmet publikum med det han omtaler som «ikke-journalistiske produkter».
– Norsk presse tok på en måte oppgaven som handler om å verne kongehuset og jobbe for at ingen kritiske røster skulle komme til orde, sier Aabø.
Han mener fortellingen raskt ble at kong Harald hadde vært en fantastisk konge, og at også det nye kongeparet nærmest automatisk skulle omtales i de samme rosende vendingene.
Aabø undersøkte selv forsidene til flere norske medier tidlig om morgenen 2. september.
Ifølge hans opptelling hadde Aftenposten fem kongesaker på fronten, VG 24 og NRK hele 46.
– Det er jo ingen nyhet de forteller. Det er jo den samme runden om igjen og om igjen, sier han om den omfattende dekningen.
Han reagerer også på et NRK-innslag der en person gråt i studio mens hun fortalte om et møte med kong Harald, og der programlederen ifølge Aabø endte med å gå rundt bordet for å gi henne en klem.
– Hvor blir det av journalistrollen da? spør han.
Roser bildene og TV-produksjonen
Aabø understreker samtidig at han ikke mener alt ved dekningen har vært dårlig.
Tvert imot gir han NRK svært gode skussmål for den tekniske produksjonen.
– Jeg har ikke sett et bedre arrangement levert av NRK, sier han.
Han roser også norske pressefotografer og mener både de levende bildene og fotografiene har holdt svært høy kvalitet.
– Fotografiene og de levende bildene er topp norsk. Der skal de ha skryt.
Aabø mener også språkbruken og mange av titlene har vært gode og verdige. Problemet oppstår, mener han, når journalister og kommentatorer mister avstanden til det de dekker og selv blir deltakere i sorgen og hyllesten.
– Geniforklart før talen var ferdig
Som eksempel trekker Aabø frem reaksjonene på kong Håkons første tale.
Han mener talen nærmest ble geniforklart før den var ferdig.
Retorikkeksperter og kommentatorer rykket ifølge Aabø raskt ut og beskrev talen som et retorisk mesterverk, mens kritiske vurderinger var nesten fraværende.
– Det satt folk i NRK rundt et lite bord foran Slottet og roste kong Håkons tale så høyt opp i skyene at man skulle ikke tro det var mulig, sier han.
Aabø understreker at talen godt kan ha vært svært god. Det han etterlyser, er den journalistiske refleksen til også å undersøke hva som kunne problematiseres.
– Det har ikke vært noen ordentlig debatt rundt talen, altså hvor er nedsidene? sier han.
Han mener dette illustrerer en mer omfattende ensretting.
– Det er ikke et eneste levende individ som kan komme til orde og prøve å balansere ut dekningen. Det er forunderlig.
Kritiserer meningsmåling etter dødsfallet
Aabø reagerer også på at nordmenn kort tid etter kongens død ble spurt om sin støtte til monarkiet.
Han mener tidspunktet gjør resultatet lite interessant.
– En meningsmåling rett etter et dødsfall har jo null verdi, sier han.
Ifølge Aabø er det naturlig at støtten til kongehuset påvirkes av en nasjonal sorgsituasjon, og han mener redaksjonene burde ha tatt dette med i sin journalistiske vurdering.
– Hvor er de journalistiske vurderingene da? Det er pinlig av NRK å gjennomføre en meningsmåling så kort etter et dødsfall, sier han.
– Pressen skal være kritisk 24 timer i døgnet
For Aabø handler kritikken til slutt om pressens samfunnsrolle.
Han mener norske medier har fått et samfunnsoppdrag som ikke kan settes på pause fordi landet befinner seg i landesorg.
– Norsk presse har fått et mandat, norsk presse har fått et samfunnsansvar, nemlig å være kritisk mot makten 24 timer i døgnet, sier han.
Han mener dette ansvaret i praksis ble lagt til side i dagene etter kongens død.
Samtidig kritiserer han politikerne for å dempe den ordinære politiske debatten.
– Vi har fått 14 dager med en presse som ikke funker, 14 dager med politikere som ikke vil snakke med velgerne sine overhodet, sier Aabø.
Mener pressen unngikk Høiby-spørsmålet
Et av Aabøs viktigste eksempler gjelder Marius Borg Høibys synlige rolle da kongens båre ble flyttet på Slottet i en offentlig TV-sendt seremoni.
Aabø mener selve deltakelsen åpenbart reiser journalistiske spørsmål, uavhengig av hvilket svar man lander på.
Han publiserte derfor selv et innlegg på Facebook der han spurte om Høibys plass ved båren burde diskuteres.
Innlegget fikk ifølge Aabø på tidspunktet for podkastopptaket mer enn 900 kommentarer.
– Tusen nordmenn, og sikkert noen utlendinger også, har altså vilje til å diskutere om det er greit at Høiby deltar i en offisiell hendelse, sier han.
Aabø reagerer på at norske medier etter hvert omtalte saken gjennom reaksjonene i utenlandske medier.
– Utenlandske medier reagerer på at Høiby deltok i bårebæringen, gjengir Aabø vinklingen.
Det mener han er å gjemme seg bak andre.
– Dere bør ikke dekke dere bak fikenbladet av utenlandske medier. Dere kunne jo ha ringt de 932 som har kommentert på min Facebook-vegg. Dere kunne ringt til meg, sier han.
Aabø presiserer at poenget hans ikke nødvendigvis er at Høiby ikke bør få delta i kongefamiliens seremonier. Poenget er at spørsmålet må kunne stilles.
– Makten må utfordres på det spørsmålet som hele Norge går rundt og snakker om, men som pressen ikke snakker om, sier han.
Trekker linjen tilbake til 2001
Mot slutten av samtalen trekker Aabø en historisk parallell.
Han finner frem Aftenpostens dekning av bryllupet mellom kronprins Håkon og Mette-Marit i 2001 og leser opp flere formuleringer han mener illustrerer pressens tradisjonelt servile forhold til kongehuset.
Blant annet ble Mette-Marit omtalt som «ubeskrivelig vakker, sanselig og sval».
Aabø trekker deretter frem en kommentar fra den profilerte journalisten Sissel Benneche Osvold fra samme år.
Hun skrev om pressen:
– Når vi får foten innenfor døra til de lukkede rom på Slottet, slår vi derimot blikket blygt ned.
Aabø mener formuleringen er minst like aktuell i dag.
– Det er det pressen har gjort siden 28. august. De har slått blikket blygt ned, sier han.
For Aabø er nettopp avstanden mellom journalist og makt kjernen i problemet.
– Pressen må ha avstand til stoffet. Ellers blir de en del av stoffet og blir da en aktør. Og pressen skal ikke være aktører. De skal være journalister.