Dette er en kommentar.

Man skal begynne å nærme seg medianalderen i Norge, som er 40 år, for å huske hva terroraksjonene 11. september gjorde med Vesten. I dag er det 25 år siden.

Hendelsen hadde sine røtter 1400 år tidligere, i Mekka og Medina, der «profeten» Muhammed slo seg frem som krigsherre og grunnla islam.

Ekspansjon og islamske imperier fulgte, med «blodige grenser», som Samuel P. Huntington formulerte det. Ikke minst mot kristendommen og det europeiske Vesten. Etter den industrielle revolusjon fulgte ydmykelsenes periode for islam, med oppløsningen av det osmanske kalifatet tidlig på 1920-tallet. Like etter oppsto en bevegelse sentrert i Egypt for å gjenreise islam som politisk kraft.

Det var skolelæreren Hassan al-Banna som grunnla Det muslimske brorskapet i 1928. Han la grunnlaget med islamisering nedenfra, utenfor myndighetenes kontroll. Senere kom Sayyid Qutb til som ideolog, og etter et opphold i USA la han Vesten for hat. I boken Ma’alim fi al-Tariq – ofte oversatt som Milestones – argumenterte han for at en liten, disiplinert fortropp måtte arbeide for å gjenopprette et genuint islamsk samfunn.

Qutb ble hengt av Nassers regime i 1966. Men hans innflytelse grodde videre i undergrunnen. Fra Brorskapets mer politiske orientering utviklet andre en «jihadistisk» og mer konfronterende posisjon. I dette bildet ble sekulære arabiske regimer utpekt som fiender fordi de var «frafalne» (takfir) og dermed med rette, etter sharia, kunne drepes.

Kampen ble internasjonalisert av den iranske revolusjonen – selv om den var sjia og ikke sunni som Brorskapet – men ikke minst av den USA-støttede motstandskampen mot kommunistregimet i Afghanistan og den sovjetiske invasjonen etter 1979. Mujahedin, som de ble kalt, avfødte senere al-Qaida under den velstående saudieren Osama bin Ladens ledelse.

Etter Saddam Husseins invasjon av Kuwait i 1990 sendte USA flere hundre tusen soldater til regionen for å drive irakerne ut. Det lyktes, men noen av troppene forble stasjonert i Gulf-landene, inkludert i Saudi-Arabia.

Nok en ydmykelse for islam, mente bin Laden, for dette var staten som huset profeten Muhammeds hellige steder. At de jødiske sionistene okkuperte islams tredje helligste by, Jerusalem, gjorde ikke saken bedre sett fra et radikalt islamsk perspektiv.

USA og Israel ble utpekt som al-Qaidas fremste fiender.

Flere terroraksjoner fulgte på 1990-tallet, og Afghanistan under Taliban ble et fristed for bin Laden og hans gruppe. Muslimer fra hele verden søkte seg til treningsleirene dedikert til terror. Der skal også ideene om å kapre passasjerfly og bruke dem som bomber mot mål i USA ha blitt klekket ut.

At plottet ikke ble fanget opp, er det fortsatt gitt noe ulne svar på. Men offisielt skyldtes det dårlig kommunikasjon mellom ulike deler av USAs etterretningsapparat, og kanskje en dose dobbeltspill fra enkelte nominelt allierte av USA. Så vel Saudi-Arabia som Pakistans etterretningstjenester og kanskje Mossad kan ha visst ting som CIA kunne gjort bruk av i sin analyse.

Selve terroraksjonen var spektakulær og det sjokket for Vesten som nok var hensikten. Hendelsen kom mens det unipolare geopolitiske øyeblikket var på topp og Vestens tro på universaliteten til det liberaldemokratiske systemet var som mest standhaftig.

Invasjonen og forsøkene på å reformere, demokratisere og modernisere Afghanistan og Irak fulgte i årene etter. Parallelt med dette fortsatte innvandringen til Vesten fra muslimske land, med påfølgende polarisering og radikalisering. Terror både ute og hjemme fortsatte.

Trådene til den arabiske våren fra 2011 er klare, og det samme gjelder fremveksten av Den islamske staten, en om mulig enda mer radikal versjon av al-Qaida. De kontrollerte store områder i Irak og Syria helt frem til 2017.

Det året kan vi vel også si markerer et mer omfattende skille, muligens et epokeskift.

For de siste snaue ti årene har trusselen fra radikal islam avtatt som geopolitisk fenomen, og for de av oss som husker hvor påtagelig trusselen om terror fra IS var i vestlige land, har også den avtatt reelt – og ikke minst i vår bevissthet.

Nå er det stormaktskonflikter, som den mellom Russland og Vesten om Ukrainas skjebne, og Kinas vekst som dominerer oppmerksomheten til det militærindustrielle komplekset og dets etterretningsaktører, medier og akademia.

Konfliktene i Midtøsten har fortsatt en religiøs dimensjon, og ikke minst Israel søker å minne Vesten på at trusselen fra islam aldri var, er eller kommer til å bli borte.

Og selv om vi nå er i en fase der islam ikke lenger mobiliserer som før, er det neppe grunn til å tro at den jihadistiske bevegelsen er død. Ikke minst i Sahel i Afrika er ulike grupper med selverklært tilknytning til IS og al-Qaida i fremvekst.

Og i Afghanistan er Taliban kommet tilbake for å bli. Lenge.

Når vi sier at medianalderen i Norge er 40 år, betyr det at omtrent halvparten av befolkningen er yngre enn 40 år, og halvparten er eldre.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Regjeringen sykeliggjør sannheten om islam i sin «Handlingsplan mot muslimfiendtlighet»