Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Det er tydeligvis medisinen Arbeiderpartiet foreskriver etter de elendige PISA-resultatene.

Den norske skolen er allerede i all hovedsak offentlig finansiert, regulert og styrt. Likevel er konklusjonen at problemet er for lite styring. Nå skal staten i enda større grad bestemme hvordan skolen skal drives, hvilke verktøy som skal brukes og hvordan undervisningen skal innrettes.

Problemet skal altså løses med mer av det samme. Men når resultatene er så dårlige etter mange år med dagens kurs og system, hvorfor skulle mer av den samme medisinen gi et annet resultat?

PISA-resultatene burde heller utløse en grunnleggende diskusjon om selve måten vi organiserer den norske skolen på. For resultatene er alvorlige, og utviklingen har gått feil vei over lengre tid. Norske elever presterer nå under OECD-snittet i både lesing, matematikk og naturfag. Stadig flere elever mangler grunnleggende ferdigheter. Det er litt tragisk å tenke over i et land som Norge.

Likevel er svaret igjen mer sentralisering og mer ensretting.

Jeg mener vi burde gå motsatt vei.

Statlig detaljstyring bygger på en merkelig antakelse: at politikere, direktorater og embetsverk langt unna klasserommet er bedre egnet til å avgjøre hvordan undervisningen bør gjennomføres enn lærerne og skolelederne som faktisk møter elevene hver eneste dag.

En klasse på Figgjo er ikke nødvendigvis lik en klasse i Oslo. Én elev lærer best gjennom bøker og tradisjonell undervisning. En annen trenger mer praktisk læring. Én skole kan ha problemer med uro og disiplin, mens en annen har helt andre utfordringer.

Hvorfor skal løsningen da være stadig mer ensretting? Hvorfor tas det ikke større høyde for individets behov?

Lærere og rektorer burde få større frihet til å finne løsningene som fungerer for akkurat deres elever. Og markedet, altså folket, burde hatt langt bedre valgmuligheter utover den norske A4-skolen.

Hva om skolene faktisk fikk konkurrere om å være best?

Det burde heller ikke være kontroversielt å spørre hvorfor foreldre og elever skal ha så begrensede valgmuligheter.

Tenk om skoler, som alt annet i et samfunn, i langt større grad kunne utvikle forskjellige tilbud. Noen kunne satset tungt på realfag. Andre på praktiske fag. Noen kunne tilbudt leksehjelp som en integrert del av skoledagen. Noen kunne hatt lekser, andre ikke. Andre igjen kunne samarbeidet med lokalt næringsliv om yrkesrettet undervisning, kjøreopplæring, praksis, reiser eller andre tilbud.

Foreldre og elever kunne velge løsninger ut fra egne ønsker og behov – slik vi tar for gitt på nesten alle andre områder i samfunnet.

Skoler som utviklet gode løsninger, ville tiltrekke seg elever. Skoler som ikke leverte, måtte forbedre seg. Nye konsepter kunne prøves ut, og vellykkede løsninger kunne kopieres av andre. Vi hadde lært hva som fungerer og ikke fungerer.

Alt vi lærer i dag er hva som ikke fungerer.

Når løsningen i stedet er at skolene skal bli «likere» og forskjellene mindre, uten at de grunnleggende systemproblemene løses, risikerer vi bare å gjøre alle skolene likere på de samme svakhetene.

Man løser ikke et problem ved å sørge for at alle har det samme problemet, på samme måte som man ikke avskaffer fattigdom ved å gjøre alle like fattige.

Forskjellige mennesker har forskjellige behov. I nesten alle andre deler av samfunnet aksepterer vi derfor at forskjellige tilbydere forsøker å møte disse behovene på forskjellige måter.

I skolen later vi derimot ofte som om én modell skal passe alle.

Vi mangler heller ikke penger.

Norge bruker allerede enorme ressurser på skole, blant de høyeste i verden. Når resultatene likevel svikter, bør vi våge å spørre om problemet ikke er hvor mye penger vi bruker, men hvordan systemet er organisert.

Likevel sliter altfor mange unge med grunnleggende lesing, skriving og matematikk. Gutter gjør det svakere på flere sentrale områder og mistrives oftere i en skolehverdag som for mange er blitt svært akademisk. Dyktige elever opplever at de ikke blir utfordret nok, samtidig som elever som sliter ikke alltid får oppfølgingen de trenger.

Les også: Udir foreslår seks nye retninger i videregående studiespesialiserende

Min egen skolegang er et godt eksempel på hvor dårlig A4-modellen kan treffe praktisk anlagte elever.

Jeg gikk gjennom hele ungdomsskolen uten én eneste sløydtime, og hadde knapt praktisk sløyd på barneskolen heller. I stedet besto mye av kunst- og håndverksundervisningen av å tegne, studere kunstnere og analysere kunstverk.

Samtidig skriker næringslivet etter håndverkere.

Jeg endte selv som automatiker, men skolen ga meg knapt anledning til å oppdage eller utvikle praktiske ferdigheter. Det illustrerer noe av problemet med en skole som i stadig større grad har blitt akademisk innrettet: Vi forventer at svært forskjellige barn skal passe inn i den samme formen.

Når praktisk anlagte elever møter en skole med begrenset rom for praktisk læring, burde det ikke overraske oss at noen mister motivasjonen. Og særlig når vi vet at gutter i gjennomsnitt sliter mer på flere områder i skolen, burde svaret være større rom for forskjellige måter å lære på – ikke enda mer ensretting.

Les også: Dumsnill-skolen

Et annet problem er at lærere står i store klasser og ikke rekker å følge opp alle. Mange opplever uro og manglende respekt for lærerrollen.

Dette er ikke først og fremst et argument for at staten må bruke enda mer penger eller skrive enda flere regler.

Det er et argument for å spørre om systemet faktisk fungerer.

Jeg ønsker en skole der makten flyttes nærmere elevene og lærerne, ikke lengre bort, slik venstresiden ønsker.

Løsningen må være å gi mer frihet til lærerne. Mer frihet til skolelederne. Mer valgfrihet for foreldrene. Større rom for private og alternative skoler. Flere pedagogiske modeller. Og langt større mulighet til å prøve, feile og lære av dem som lykkes.

Det siste norsk skole trenger, er mer av A4-modellen.

Etter de siste PISA-resultatene burde det være vanskelig å hevde at dagens system er en ubetinget suksess.

Likevel virker venstresidens løsning igjen å være mer styring, mer standardisering og mer av det systemet som allerede har levert resultatene vi nå kritiserer.

Hvis man ser at man er på vei mot en fjellvegg, er ikke løsningen å gi mer gass.