Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Konservativts 1. nestleder Truls Olufsen-Mehus gir i et leserinnlegg i iNyheter en fascinerende analyse av partiets dårlige valgresultat (0.48%) ved forrige stortingsvalg. Mens de fleste partier i en lignende situasjon ville ha vurdert sin strategi, sitt budskap, kommunikasjon, og valgkampgjennomføring – legger Olufsen-Mehus «skylden» på to grupper: velgerne og medlemmene.
Velgerne får sitt pass påskrevet for å ha hatt «for lite tro» siden de ikke stemte på et mikroparti, mens medlemmene gjennom å ha fremført kritikk mot partilederen visstnok ikke anerkjenner at han har et mandat direkte fra Gud.
«Hvordan kan en mann med veldig tykk hud og litt lite karisma enda sitte ved roret dersom ryktet sier at han er så upopulær, uegnet og uønsket?» spør Olufsen-Mehus retorisk. «Jeg tror at Gud holder sin hånd over Erik Selle….at han er gitt en visjon å lede Konservativt.»
Her serverer Olufsen-Mehus en lederanalyse det er vanskelig å argumentere mot: Hvis Erik Selle fortsatt sitter ved roret til tross for kritikken, må det være fordi Gud holder sin hånd over ham. At Selle har støtte i partiets ledelse, kunne vært en forklaring, men den mangler åpenbart tilstrekkelig bibelsk schwung.
Resonnementet åpner også for en spennende ny standard i norsk politikk: Jo mer kritikk en leder møter, desto sterkere bevis på guddommelig beskyttelse. Til slutt kan selv et krav om innsyn i regnskapet bli møtt med: «Har dere ikke sett hvem som holder hånden over lederen vår?»
Olufsen-Mehus står fritt til å tro at Gud har gitt Selle en visjon. Men hvis enhver innvending mot kapteinen tolkes som manglende forståelse for hvem som holder ham ved roret, blir det fort vanskelig å diskutere hvor båten faktisk er på vei.
Olufsen-Mehus gir oss en grei innføring i hvordan kritikk håndteres internt i Konservativt: Spør et medlem hvordan ledelsen har håndtert en konflikt? Sverting. Ber noen om innsyn i økonomien? Mistenkelig negativitet. Forteller tidligere tillitsvalgte offentlig om egne erfaringer? Baksnakking, til tross for at de snakker foran et kamera og dermed har gjort en nokså grundig jobb med å unngå «bak»-delen.
Den mest ambisiøse delen av resonnementet gjelder velgerne. Dersom de ikke stemmer på Konservativt, ligger sannsynligvis problemet i deres tro. Det må være en lettelse for valgkampstaben. Man trenger ikke lenger spørre hvorfor politikken ikke overbeviste folk.
Olufsen-Mehus forteller at han selv endret syn på Erik Selle etter bønn og erfaring. Det respekterer jeg. Men hans personlige konklusjon er ikke en fasit andre kristne er forpliktet til å kopiere. Bønn gir heller ikke partiledere fritak fra vanlige spørsmål om beslutninger, konflikter og regnskap.
Det blir stadig tydeligere at Konservativts grunnleggende problem er en ledelseskultur som skjermer partiledelsen mot kontroll og korrigering. Når politisk uenighet diagnostiseres som et åndelig problem, fremstår ledelsen som uangripelig – og det blir vanskelig for ikke å si umulig for medlemmene å si fra.
Saklig kritikk fortjener saklige svar, også i et kristent parti.