Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Som alle vet betyr ordet demokrati folkestyre. Og få ord brukes oftere i vårt samfunn som en legitimering av vår samfunnsorden.

Likevel opplever stadig flere i de vestlige demokratiene at avstanden mellom de som fatter politiske beslutninger, og de andre har blitt større. Det kan være liten tvil om at utviklingen har gått i en retning der uklart utvalgte eliter fatter beslutninger fjernt fra folks hverdag. På toppen av dette kommer de overnasjonale strukturene, slik som EU, som opplagt svekker den mulige folkelige påvirkningen gjennom de nasjonale demokratiene.

Utviklingstendensene går altså i retning av en bevegelse bort fra demokratiets grunnidé. Men svaret er mer direkte demokrati – ja til folkeavstemninger.

I Norge har vi en lang, men sparsom, tradisjon for folkeavstemninger. Siden 1905 har det blitt avholdt seks nasjonale rådgivende folkeavstemninger: om unionsoppløsningen og styreformen i 1905, om brennevinsforbudet i 1919 og 1926, og om EF- og EU-medlemskap i 1972 og 1994.

I 1972 stemte 53,5 prosent nei til EF, og i 1994 sa 52,2 prosent nei til EU. Det kan ikke herske tvil om at disse to EF-avstemningene har hatt stor politisk betydning for Norge, men de var likevel kun rådgivende. Grunnloven nevner ikke folkeavstemninger, og Stortinget er ikke rettslig bundet av resultatet. Det er en demokratisk svakhet at folkets direkte vilje ikke har bindende kraft.

Sveits, ofte kalt verdens mest demokratiske land, viser at det finnes en bedre vei. Landet er konsekvent rangert blant verdens mest demokratiske. Det sveitsiske systemet bygger på tre grunnpilarer: folkets initiativ, det fakultative referendumet og det obligatoriske referendumet.

Her åpner Sveits’ konstitusjon for folkets initiativ ved at innbyggerne selv fremmer forslag om grunnlovsendringer. For at et initiativ skal bli gyldig og sendt til avstemning, kreves det 100 000 underskrifter samlet inn i løpet av 18 måneder. Myndighetene kan presentere et motforslag, men det er folket og kantonene som avgjør.

Men Sveits har mer å by på: det fakultative referendumet gir velgerne også en vetorett. Når parlamentet – i Sveits det føderale parlamentet – vedtar en lov, kan 50 000 borgere kreve at loven blir lagt ut til folkeavstemning innen 100 dager. Dette sikrer at lovgivningen forblir forankret i folkets vilje. Uten folkets tilslutning, ingen ny lov.

Det obligatoriske referendumet betyr at alle grunnlovsendringer automatisk må godkjennes av folket og kantonene. Det samme gjelder visse internasjonale avtaler, som medlemskap i overnasjonale organisasjoner. Dermed kan ikke politikerne overlate suverenitet til utenlandske institusjoner uten folkets samtykke. Som et eksempel: Sveriges raske NATO-innmelding i 2024 hadde ikke vært mulig for Sveits.

Det samlende resultatet av disse direkte demokratiske rettighetene i Sveits’ grunnlov er et politisk system der parlamentets innflytelse er mer begrenset enn i land som ikke har direkte demokrati. Systemet tillater at borgerne selv, på en direkte måte, fungerer som en motvekt til etablerte eliter.

Og disse bestemmelsene er ikke sovende paragrafer: Sveits holder folkeavstemninger om lag fire ganger i året, og innbyggerne stemmer over alt fra skattesatser til innvandringspolitikk. Det sveitsiske eksemplet viser med tydelighet at slike bestemmelser i grunnloven ikke lammer styringen, men at de er en del av et system som tvinger politikerne til å lytte til folket.

Som allerede nevnt har utviklingen i vestlige demokratier dessverre gått i motsatt retning. Forskning og samfunnsdebatt peker på en økende kløft mellom eliter og folk. Statsvitere har beskrevet hvordan en politisk elite har fjernet seg fra vanlige borgeres liv og verdier, og hvordan de økonomiske elitene har blitt betydelig mektigere. Norge er intet unntak her.

Parallelt med de nasjonale utviklingstrekkene har de overnasjonale strukturene blitt mye sterkere. EU fatter i dag beslutninger på områder som tidligere lå under nasjonalstatenes demokratiske kontroll. All makt som sentraliseres i Brussel, har en pris i form av demokratisk underskudd i enkeltlandene. Selv om Norge ikke er medlem av EU, er vi likevel bundet av de overnasjonale avtalene gjennom EØS.

Det er mye riktighet i at de viktigste sakene i Norge vedtas av utenforstående, og helt utenfor de norske demokratiske strukturene. Det er vanskelig å hevde at dette ikke utgjør et problem.

Vårt syn er at Norge bør endre Grunnloven slik at folkeavstemninger blir en etablert og ofte brukt del av vår politiske styreform. Det holder ikke å innføre rådgivende folkeavstemninger etter initiativ fra velgerne. Vi bør gå lenger. En rett til borgerinitiativ bør gi folket rett til å kreve folkeavstemning om saker av nasjonal betydning.

Ved alle spørsmål av stor nasjonal betydning, blant annet ved grunnlovsendringer og overføring av suverenitet til overnasjonale organer, må folkeavstemning være obligatorisk.

Selvfølgelig vil ikke et slikt forslag møte velvilje fra etablerte politikere i Norge og internasjonalt. Og grunnen til det er opplagt: Herskerne ønsker ikke å bli fratatt sin makt og sine privilegier. Argumentasjonen om at politikk er komplisert, at systemet vil bli helt handlingslammet, og at politikerne egentlig vet best, er lett å gjennomskue.

Eksempelet Sveits viser klart at en betydelig større grad av direkte demokrati fungerer godt i praksis – og det i et land som på mange måter ligner mye på Norge. Sveits har gjennom mange tiår vist at direkte demokrati virker – og landet er fortsatt stabilt, rikt og med høy tillit til institusjonene. Det er ingen grunn til at Norge ikke skulle kunne gjøre det samme.

Videre handler dette om hva demokrati i Norge skal være: Er vårt folkestyre bare å overlate makten til en selverklært elite som tror de vet best? Eller handler det om at det er folkets suverene beslutninger som skal være retningsgivende for hvilken vei landet skal ta?

For meg er svaret opplagt.

Derfor er svaret på vårt demokratiske underskudd i Norge et ja til folkeavstemninger. Og med det et ja til et Norge der folket ikke bare velger sine herrer, men også har det siste ordet i alle viktige spørsmål.