Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

EU snakker varmt om Norge. Vi er en nær partner, en viktig gassleverandør, en energinasjon og en sikkerhetspolitisk alliert. Men bak de gode ordene ligger et tydelig budskap: Norge må levere.

Da EU-parlamentet nylig diskuterte forholdet til Norge, brukte EU-kommisjonens EØS-sjef Nicolas von Lingen det enorme etterslepet av EU-regler som et varsko. Norge har hundrevis av rettsakter som ikke er tatt inn i EØS-avtalen. Mange av dem gjelder energi og klima. Samtidig forhandler Norge om deltakelse i EUs helseunion og helseberedskap.

Ingen har sagt rett ut at Norge må bytte strøm mot helseberedskap. Slik fungerer ikke diplomati. Men signalet er likevel vanskelig å overse: Når Norge ber om noe utenfor EØS-avtalen, ser EU på om Norge selv leverer på sine forpliktelser. Energien er en stadig viktigere del av dette regnskapet.

Da er det grunn til å spørre hvorfor Norge fortsetter å utrede nye utenlandskabler før vi har tatt en reell diskusjon om hva vi selv har råd til å gi bort.

Regjeringen har sagt at Skagerrak-kablene til Danmark, SK1 og SK2, ikke skal fornyes. Likevel er Statnett satt til å utrede nye kabler. Det er nettopp denne dobbeltkommunikasjonen som gjør at folk mister tillit. Når en politiker lover at noe ikke skal bygges, bør ikke neste steg være å bestille utredningen som er nødvendig for å bygge det.

Energiminister Terje Aasland har svart at det er naturlig å utrede gamle kabler når de nærmer seg slutten av levetiden. Det er for så vidt sant. Men når man først bruker millioner på utredning, legger man også et teknisk og administrativt spor som kan ende i en ny søknad. Da blir det politiske løftet om ikke å fornye kablene gradvis mindre verdt.

Danmark er dessuten ikke bare et naboland vi sender strøm til. Danmark er et knutepunkt mot Tyskland og resten av kontinentet. Når strøm flyter fra Norge til Danmark, kan den i neste omgang flyte videre dit prisene er høyest. Norge skal ikke late som om dette er et enkelt bytteforhold mellom oss og danskene. Vi kobler oss tettere til et stort europeisk marked med langt høyere priser og langt større kraftunderskudd enn vi selv har.

Forbrukerne i Sør-Norge kjenner konsekvensen. Når magasinfyllingen er lavere enn normalt, hjelper det lite at man sier vi kan importere strøm tilbake senere. Det krever at noen har overskudd å selge, og at prisen er til å leve med. Vår vannkraft og våre magasiner er grunnmuren i norsk forsyningssikkerhet. De skal ikke behandles som et europeisk batteri uten at Norge selv har kontroll over hvor mye risiko vi tar.

Dette er bakgrunnen for at Støres løfte om havvind må tas på alvor. I et brev i 2022 til EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen og presidenten for Det europeiske råd, Charles Michel, skrev statsminister Jonas Gahr Støre at Norge skulle satse på 30 GW havvind innen 2040. Han gjorde det også klart at en betydelig del av kraften skulle være tilgjengelig for eksport til Europa, og at Norge ville utvikle regelverk og infrastruktur for å få den dit.

Dette er ikke bare en løs idé om å peke ut områder i Nordsjøen. Det er en politisk kurs. Norge har signalisert at vi skal bygge et nytt kraftsystem som også skal dekke europeisk behov.

30 GW er enormt. Det er i størrelsesorden tre fjerdedeler av dagens samlede norske kraftkapasitet. En slik utbygging handler ikke bare om vindturbiner. Den krever havner, skip, fundamenter, kabelanlegg, omformerstasjoner, nettforsterkninger på land, reservekapasitet og vedlikehold i flere tiår. Hvis kraften også skal eksporteres, må regningen inneholde enda mer nett og infrastruktur.

Her ser vi den store selvmotsigelsen i europeisk energipolitikk. EU vil ha mer norsk kraft, mer havvind, flere kabler og sterkere energisamarbeid. Samtidig har EU-kommisjonen fastholdt sin politiske motstand mot ny olje- og gassvirksomhet i Arktis, også i Barentshavet. Norge eier selv ressursene og EU kan ikke legge ned veto mot norsk aktivitet. Men presset er reelt.

Det skjer på et tidspunkt da verden igjen får demonstrert hvor avhengig den fortsatt er av fossil energi. USA har de siste dagene presset EU-land til å frigjøre diesel og olje fra beredskapslagrene. Bakgrunnen er stram tilgang, høye priser og frykt for konsekvensene dersom amerikansk dieseleksport skulle bli begrenset. Når G7 må åpne beredskapslagrene for å dempe markedet, er det et tegn på at olje og diesel fortsatt er helt avgjørende for transport, matforsyning, industri og beredskap.

Dette er ikke et argument for å bruke fossil energi for alltid. Det er et argument mot å bygge norsk politikk på ønsketenkning. Verden vil trenge kommersielle og stabile leveranser av olje, gass og raffinerte produkter i mange tiår framover. Nye felt i Barentshavet løser ikke en akutt dieselkrise neste måned. Men de kan være viktige for å sikre europeiske leveranser og norsk verdiskaping når dagens felt gradvis produserer mindre.

Norge bør derfor ikke godta en rolle der EU ber oss bygge ut kostbar kraft for eksport, men samtidig vil begrense utviklingen av olje- og gassressurser som Europa fortsatt trenger. Vi må føre en energipolitikk som bygger på norske interesser, norske arbeidsplasser og reell forsyningssikkerhet, ikke på politiske mål som sprekker første gang verdens energimarked blir urolig.

Det er her professor Jonas Kristiansen Nølands nylige rapport blir viktig. Han stiller det opplagte spørsmålet som altfor sjelden stilles i norsk energidebatt: Regner vi på kostnaden for kraftverket, eller regner vi på kostnaden for samfunnet?

Et vindkraftverk kan se lønnsomt ut på papiret hvis man bare teller turbinen, fundamentet og den forventede produksjonen. Men samfunnet betaler også for nettet som skal bygges, tiltakene som skal stabilisere et uforutsigbart kraftsystem, arealbruken, naturinngrepene, belastningen på kommunene og de økte kostnadene for strømbrukerne. Når staten subsidierer produksjonen, men sender nettregningen til vanlige folk og bedrifter, er det ikke marked. Da er det politisk regning uten ærlig prislapp.

Havvind blir ofte forsvart med at verftene trenger arbeid når oljeeventyret en dag avtar. Det er et legitimt poeng. Norge trenger industriarbeidsplasser langs kysten. Men det betyr ikke at vi ukritisk må binde oss til en kostbar, eksportorientert havvindsatsing.

Spørsmålet er ikke om vi skal ha arbeidsplasser eller ikke. Spørsmålet er hvilke arbeidsplasser Norge skal bygge framtiden på.

Norge har allerede en offshore- og subseanæring i verdensklasse. Vi har prosjektert, bygget og driftet store konstruksjoner i et værhardt havområde, med ekstreme krav til kvalitet, sikkerhet og drift over mange tiår. Troll A er selve symbolet. Betongplattformen på Troll-feltet ble bygget for drift på mer enn 300 meters havdyp. Den er den høyeste installasjonen mennesker noen gang har flyttet på jordoverflaten.

Når Norge kunne bygge Troll A, slepe den ut og få den til å fungere i Nordsjøen i flere tiår, har vi et langt bedre utgangspunkt enn de fleste land for å levere til ny kjernekraft. Et kjernekraftverk er selvsagt ikke en oljeplattform. Reaktorteknologien har egne sikkerhetskrav og krever egne godkjenninger. Men en moderne SMR består av langt mer enn selve reaktoren.

Den trenger prefabrikkerte moduler, betong- og stålkonstruksjoner, røranlegg, pumper, ventilasjon, elektriske systemer, reservekraft, automasjon, instrumentering, transport, løfteoperasjoner og nøyaktig kvalitetssikring. Dette er arbeid norske verft, ingeniører og leverandørbedrifter allerede kan.

Aker Solutions har inngått samarbeid med Rolls-Royce SMR om ikke-nukleære, modulbaserte leveranser. Samtidig har svenske Videberg Kraft valgt Rolls-Royce SMR til tre nye reaktorer ved Ringhals. Det betyr ikke at Aker allerede har en offentlig svensk byggekontrakt. Men det viser at norsk industri er inne i den samme verdikjeden som skal levere til konkrete europeiske kjernekraftprosjekter.

Dette er den strategiske muligheten Norge må gripe. Vi kan bruke verftene til å bygge en leverandørindustri for kjernekraft i Norden og Europa. Da får vi arbeidsplasser, eksportinntekter og teknologisk utvikling. Samtidig kan vi bygge stabil kraft hjemme, der den trengs til industri, datasentre, lokalsamfunn og beredskap.

Vi må også løfte blikket mot Fensfeltet. Der handler det ikke bare om sjeldne jordarter som Europa trenger. Feltet inneholder også thorium. Thorium er ikke en ferdig kommersiell energiløsning i dag, og det må vi være ærlige om. Men det kan bli en viktig ressurs dersom ny reaktorteknologi gjør det anvendelig i framtiden. Da er det kortsiktig å behandle Fen som et rent råvareprosjekt uten å tenke på hva ressursene kan bety for norsk energiteknologi over flere tiår.

Det samme prinsippet må gjelde havbunnsmineraler. Norge kan sitte på ressurser som en dag kan gi industri, arbeidsplasser og inntekter. Men her må vi ikke gjenta gamle feil. Vi vet for lite om økosystemene på havbunnen og hva utvinning vil gjøre med dem. Kommersiell interesse kan aldri få erstatte uavhengig forskning og reell miljøkontroll. Førdefjorden og Repparfjorden viser hvor galt det kan gå når løftet om arbeidsplasser får veie tyngre enn spørsmålet om hva utslippene faktisk gjør med fjorden. Norge skal utvikle ressurser, men ikke ved å gamble med natur som ikke kan bygges opp igjen.

Sverige velger samtidig å satse på ny kjernekraft og vurderer sine egne uranressurser. Norge bør ikke være landet som bare eksporterer råvarer, kraft og kompetanse, mens andre bygger opp den industrielle verdikjeden.

Søknaden om kjernekraft i Aure og Heim må derfor behandles som det den er: en mulighet til å utrede om Norge kan få stabil kraftproduksjon, industrivirksomhet og ny kompetanse i en region som allerede har tung prosessindustri og energierfaring. Det betyr ikke at alle spørsmål er besvart. Men det betyr at Norge må utrede kjernekraft med samme alvor som vi bruker på vindkraft, kabler og eksport.

Før Norge binder seg videre til nye kabler og 30 GW havvind, må vi kreve en samlet samfunnsøkonomisk analyse. Ikke bare av turbinen, men av hele systemet. Hva koster nettet? Hva koster reservekraften? Hva blir virkningen for strømprisen, naturen, kommunene og forsyningssikkerheten? Hvor mye av kraften skal faktisk bli igjen i Norge? Og hvor mye er i realiteten planlagt for eksport?

Norge har nok energiressurser til å velge en klokere vei. Men da må vi slutte å behandle strøm som en gavepakke til EU, og begynne å behandle den som det den er: grunnlaget for norsk trygghet, industri og selvstendighet.