Oscarsborg Festning har en lang forhistorie, som faktisk strekker seg helt tilbake til 1600-tallet. Fra 1846 og fremover i tid ble festningsverket bygget ut og forsterket flere ganger. 

Festningen har sitt navn fra Kong Oscar I. Oscar inspiserte selv festningen i 1855. Kongen ønsket å sikre riket, og han var en sentral pådriver for utbyggingen av festningen, som i 1855 var utrustet med 111 tunge, middels og lette kanoner, derav flertallet var tunge kanoner. Oscarsborg er et langt mer omfattende festningsverk enn det ofte avbildede hovedbatteriet på Søndre Kaholmen, midt i Drøbaksundet. 

Kanonene på Oscarsborg har gjennom tidene vært mange og variert mye. I denne artikkelen ser jeg nærmere på de kanonene som deltok i Slaget ved Oscarsborg den historiske natten da tyske marinestyrker kom inn Oslofjorden, med fokus på de tre krupp-kanonene, som ble plassert i hovedbatteriet i 1893, og som fortsatt står på samme sted. Området rundt kanonene har endret seg noe med tiden. 

Betegnelsen på disse kanonene er Krupp 28 cm MRK L/35. MRK står for Marine Ring Kanone. L/35 står for kaliberet/lengden på løpet, som inkludert bakstykket er 9.80 meter langt. For å være helt nøyaktig så er den indre omkretsen på løpet 28.3 cm. Kammeret blir åpnet/stengt manuelt med et horisontalt glidende sluttstykke, som skal være av typen sylindrisk-prismatisk. Et eget kruppdesign, som gir tett og robust stenging mot bakstykkets ladeport. 

Kanonene ble laget ved hjelp av en mye brukt metode, som gikk ut på å tre stålrør over hverandre. Røret som skulle tres over ble varmet opp til 400 grader celsius. Når røret kjølet ned, la det seg tett inntil løpet det var tredd over. I tillegg kunne det etter samme metode bli presset på kortere rør og ringer rundt første del av løpet og kammeret. Slik fikk man et tykt, kraftig kanonløp, som tåler et høyt indre trykk. På engelsk kalles denne typen oppbygde kanoner for hoop gun og på tysk kalles de ringkanone. Norsk litteratur beskriver denne produksjonsmetoden for; kjernerør med påkrympede stålmantler. Vekten på løpet til Krupp 28 cm, er oppgitt i flere kilder til 43.9 tonn, inkludert bakstykket. 

Kanonene ble opprinnelig ladet med en 240 kg tung panserbrytende granat eller en like tung sprenggranat og deretter en 96 kg tung ladning brunkrutt. Senere ble brunkruttet byttet ut med en 56.6 kg tung sprengladning av det tyske røyksvake drivmiddelet RP C/12. Ved detonering utviklet denne ladningen ifølge Wikipedia et kort øyeblikk en temperatur på ca. 2700 grader celsius. Et omlag 20 meter langt flammekast fulgte ut løpet bak granaten. Denne granaten målte 28×126 cm. Den styrte sprengkraften gav granaten en utgangshastighet på 685 m/s – 2466 km/t.  Max rekkevidde ca. 20 km. Kikkertsikte ble montert i en liten åpning i våpenskjoldet, på venstre side. Løpet kan løftes 25°. 

Selve ladeoperasjonen ble utført manuelt med hjelp av en kran og en innføringsstokk som seks mann brukte til å skyve den tunge granaten på plass i løpets kammer. For å håndtere den kraftige rekylen ble kanonene montert i et vognsystem (affutasje) som ved skudd beveger seg bakover, i en skrå vinkel. Vogna er påmontert hydraulisk rekylbrems, som ved retur av trykket og i kombinasjon med tyngdekraften, trekker kanonen tilbake til utgangspunktet. Ordningen vises ikke så godt på bilder av kanonene da løsningen er nesten helt skjult.

Hvor effektivt disse kanonene kunne bli brukt var helt avhengig av hvor trenet mannskapet var. Dette fordi alle operasjoner ble utført manuelt og i samhandling med hverandre. Å skyte inn kanonen mot et bevegelig mål på flere tusen meters avstand var en spesielt krevende oppgave, men disse kanonene hadde en joker i ermen, og det var at de er veldig treffsikre på kloss hold, det vil si opp til ca. 3000 meter. Da det ble plassert skudd på krysseren Blücher var avstanden kun 1400 meter. 

I tillegg til de tre 28 cm kanonene var hovedbatteriet den 9. april 1940 også satt opp med britiske Armstrong 26.7 cm kanoner og en krupp 30.5 cm. Alle eldre utgaver med forladning, og montert i enkle affutasjevogner. Samtlige kanoner i hovedbatteriet er plassert i litt opphøyde, åpne barbette-stillinger. Det skal ha vært ammunisjon til de eldre kanonene, men ikke nok mannskap til å betjene dem. Fra hovedbatteriet ble det kun skutt to skudd, med de to 28 cm kanonene som kalles Moses og Aron. Den tredje 28 cm kanonen, kalt Josva, skal ha blitt ladet, men ikke skutt med. 

Det ble imidlertid skutt fra tre Armstrong 15 cm L/47,5. Disse kanonene befant seg rett over sundet og dette batteriet var etablert for å påføre inntrengere kryssild. Batteriet kalles Kopås-batteriet. Flere skudd fra de langløpede bakladerkanonene penetrerte Blüchers skuteside, trengte dypt inn i skipet og forårsaket omfattende skade. Det er ikke usannsynlig at disse treffene var katastrofale, men som kjent tok Blücher også to treffere fra torpedobatteriet på Kaholmen, og disse treffene beseglet skipets skjebne. Kopås-batteriet satte også skudd på krysseren Lützow og krysseren Emden. Husvik batteriet var en annen stilling utenfor hovedbatteriet, og dette batteriet leverte mellom 25 og 36 skudd med sine to hurtigskytende 57mm. Treff fra disse lettere kanonene gjorde mindre skade, men de bidro til å skape forvirring og uorden i den tyske returilden. 

Til slutt kan det nevnes at 28 cm krupp-kanonene ble utviklet og produsert på initiativ fra den tyske admiralen, og datidens sjef for det tyske admiralitetet, Leo von Caprivi. Kanonene skulle brukes som hovedskyts på nye slagskip i Kurfürst Friedrich Wilhelm-klassen (også kalt Brandenburg-klassen), derav tre av dem havnet altså i Norge. Krysseren Blücher fikk sitt navn etter den prøyssiske nasjonalhelten Gebhardt Leberecht von Blücher. 

Kilder: Wikipedia, Oscarsborg festningsmuseum, NavWeaps, m.fl.