Dette er et essay.
Det er skodde over Helgelandsfjella når hurtigruta Nord-Norge pløyer sjøen på en grå dag i slutten av september. Og nettopp været blir det snakk om da jeg om kvelden i skipets bar kommer i prat med et ektepar fra østkysten av Canada som er på rundtur med Hurtigruten og som nå er på vei sørover til Bergen. Ekteparet er bekymret for at det skal bli tung sjø og høye bølger når skipet senere skal gi seg på vei over Folda, ei strekning med åpent hav som er kjent for høye bølger og sjøsyke.
Jeg spør ekteparet om hvem som har signalisert dårlig vær og sjøgang, for det er ingenting som tyder på at det skal bli uvær. Etter værmeldinga å dømme er det ikke noe å frykte. De forteller at de har fått høre om dårlig vær av folk om bord, men uroen deres ser ikke ut til å dempes av det jeg sier om værmeldinga. De mener at det er ekstra høye bølger på kysten av Norge, og at det har sammenheng med stor forskjell på flo og fjære. Jeg prøver igjen å berolige dem med at denne forskjellen er liten i Norge, vanligvis rundt meteren.
Men, sier jeg, det er i hjemlandet deres, Canada, at det er størst forskjell mellom flo og fjære, om lag 16 meter på det meste, og at det er i Fundy Bay, på østkysten av Canada, at man finner denne forskjellen. Kona i paret tar spontant fram mobilkameraet sitt og viser meg bilder fra Fundy Bay som ligger på Nova Scotia, ikke mer enn et par timers kjøretur med bil fra der de bor, i provinsen New Brunswick.
Hun er litt forundret over at jeg kjenner til dette naturfenomenet, og jeg ser meg nødsaget til å fortelle dem at jeg har kjent til forskjellen mellom flo og fjære i Fundy Bay i mange år, og at denne forskjellen var viktig for den norske eventyreren og utforskeren Thor Heyerdahl. Han mente at forskjellen mellom flo og ebbe i Fundy Bay er et bevis på at Christopher Columbus hadde vært i Nord-Amerika lenge før han offisielt oppdaget Amerika i 1492.
Dermed er jeg inne i historien om hvorfor jeg var på besøk hos Heyerdahl i 1997 (mener jeg det var), da han bodde på Tenerife sammen med kona si, Jacqueline Beer. Og jeg forteller at jeg for om lag 30 år siden var veldig opptatt av det såkalte Vinlands-kartet. Jeg skrev en artikkel om kartet og kom i kontakt med Thor Heyerdahl som ba meg å komme til Tenerife for samtaler om kartet og om de norrøne Vinlands-ferdene for om lag 1000 år siden. Vinlands-kartet ble gjenstand for grundige, vitenskapelige undersøkelser i USA som viste at kartet er et falsum.
Den norsk-amerikanske historikeren Kirsten Seaver skrev ei bok om kartet og mente å kunne dokumentere at det var en tysk jesuittprest, Joseph Fisher, som var falskneren bak kartet. Seaver tok forresten kontakt med meg, og vi møttes i Oslo der hun fortalte om boka, som ble utgitt i USA, og den ganske utrolige historien om Vinlands-kartet. For øvrig var hun enig med Helge Ingstad i at Heyerdahl var på villspor når det gjaldt Columbus. Jeg påpekte noen svakheter i hennes forklaringer, og hun betraktet meg neppe som en venn da vi skiltes.
COLUMBUS PÅ ISLAND
Det hadde seg slik at Columbus hadde vært på Island i 1477-78, altså i god tid før han hadde rustet ut ekspedisjonen som nådde Karibien i 1492. Columbus sin reise til Island er kort beskrevet i biografien om ham, forfattet av sønnen hans, Ferdinand. Der står det at faren hadde vært på reise til Island og et land langt mot nord der det var en enorm forskjell på flo og fjære, 29 favner. Det skal være verdensrekord, og denne opplysningen mente Heyerdahl er et bevis på at Columbus på sin reise til Island hadde tatt en avstikker til det som i de islandske Vinlands-sagaene ble kalt Helluland, Markland og Vinland, altså Canada og USA.
Det jeg forteller ekteparet ser ut til å være helt ukjent for dem. De har aldri hørt om Heyerdahl, og langt mindre om Columbus sin reise til Nord-Amerika, ja, det virker som om de blir skremt av ordflommen min. Det blir for mye å ta inn over seg, og ektemannen er stadig bekymret for høy sjøgang. Han reiser seg, setter seg, og reiser seg igjen og går, mens kona blir sittende og nikker samtykkende da jeg forteller om Helge Ingstad og kona hans, Anne Stine, som rundt 1960 fant arkeologisk bevis for norrøn bosetning i L’Anse aux Meadows på Newfoundland. Joda, dette har den kanadiske kvinna hørt om, selv om hun ikke kan vise meg bilder av L’Anse aux Meadows på mobilen sin.
Men tilbake til Columbus og hans reise til Island. En engelsk oversettelse av et avsnitt i biografien Columbus lyder på norsk slik: I februar 1477 seilte jeg 100 leagues bortenfor øya Thule der den nordligste delen ligger på 73 gr nord og ikke 63 som noen tror, heller ikke ligger øya på den meridianen der Ptolemaios mener at Vesten begynner, men mye lengre vest. Og til denne øya, som er like stor som England, kommer engelskmennene med sine varer, særlig fra Bristol. Da jeg var der, var ikke sjøen tilfrosset, men bølgene var noen steder så høye at de strakte seg opp 26 fathoms (favner) og falt like langt ned.
I oversettelsen til Kåre Prytz i boka Lykkelig Vinland, er tallet 26 favner, og det er ikke snakk om bølger, men om forskjellen mellom flo og fjære. Det er nok oversettelsen til Prytz som er den riktige. Når man lodder havdyp, er det ikke snakk om høyden i bølgedalene, men høyden fra sjøoverflaten til bunnen. Men 26 favner er dog ganske mye mer enn de vel 16 metrene som er registrert som største forskjell mellom flo og ebbe i Fundy Bay, ifølge Wikipedia.
HANDEL MELLOM GRØNLAND OG BRISTOL
Kåre Prytz er den som har skrevet mest utførlig om Vinlands-ferdene og den forskningen som er gjort om disse ferdene. Det gjorde han med bøkene Lykkelig Vinland i 1975 og Vestover før Columbus i 1990. Det er ytterst fascinerende lesning forfattet av en mann som ikke utga seg for å være faghistoriker, men som har skaffet til veie et lass av svært interessant stoff om Vinlands-ferdene. Prytz, som var journalist i Hamar Arbeiderblad, jobbet i mange år med Vinlands-ferdene, og bøkene hans er spekket med informasjon som han har hentet fra et mangfold av kilder, også portugisiske. Jeg traff Prytz i Reykjavik på Island i 1981 da jeg var innom museet for de islandske håndskriftsamlingene. Tilfeldigvis var Prytz der samtidig, og vi kom i prat. Senere skrev jeg en artikkel om Prytz og arbeidet hans, og artikkelen ble publisert i Dagbladet, om jeg husker rett, noe han var takknemlig fordi han følte at han ikke ble tatt nok på alvor.
Når det gjelder opplysningen om det landet som Columbus besøkte, som lå langt vest for Island og der folk handlet med engelskmennene, er det naturlig å tenke på Grønland og den norrøne befolkningen der som solgte tørrfisk og hvalrosstenner til kjøpmenn i Bristol i England. Dette var en etablert handelsforbindelse, men om denne handelen var intakt da Columbus besøkte Island i 1477, er mer usikkert.
Handelen mellom Grønland og Bristol var en sak som Helge Ingstad var opptatt av, fordi han på et tidspunkt mente at dokumenter om denne handelen kunne gi svar på hvorfor den norrøne befolkningen på Grønland forsvant. I en telefonsamtale med meg, før skriftene hans skulle utgis samlet, sa Ingstad at han hadde gjennomgått det som fantes av handelsprotokoller i Bristol fra den aktuelle tiden i håp om å finne omtale av grønlendere som han trodde hadde emigrert til Bristol. Men gjennomgangen av handelsprotokollene ga ikke noe resultat. Derfor mente han at den norrøne befolkningen hadde emigrert til Canada med skip og var blitt rammet av storm og uvær på havet, slik at skipene deres sank, og folkene om bord druknet. Det kan stemme med observasjoner gjort på midten av 1300-tallet og arkeologiske funn på 1990-tallet, men det stemmer ikke med at det trolig var folk i de mer folkerike, norrøne bygdene lenger sør på Grønland til innpå 1500-tallet.
ISBJØRNSKINNET I NIDAROS
Ingstad sa ikke noe til meg om at han hadde funnet dokumenter som gjaldt tørrfisk- eller annen handel mellom områder i Canada og Bristol. Men en slik handel kunne ha vært drevet via Grønland, og Grønland kunne ha blitt oppgitt som produksjonssted for slike handelsvarer. Det er ikke funnet avgjørende bevis for at det var stabile norrøne samfunn over lengre tid i Nord-Amerika. Unntaket kan være bosetningen på L’Anse aux Meadows, og noen andre indikasjoner som Kåre Prytz viser til i sine to bøker, blant annet et besøk av en biskop Erik som ble sendt dit av den norske kongen Sigurd Jorsalfare. Det som ellers er skrevet om saken i de islandske Vinlands-sagaene, tyder på at forsøkene på fast bosetning var mislykkede.
Grønland var et eget bispedømme i kongedømmet Norge, men den grønlandske biskopen bodde i Trondheim, eller Nidaros, som byen het den gangen. En litt artig digresjon i denne forbindelsen er at da den venezianske handelsmannen Pietro Querini på sin ferd sørover og hjem etter å ha strandet med livbåt på Røst i 1427, kom til Nidaros, så han at det hang et hvitt bjørneskinn i biskopgården. Det vakte stor undring hos Querini og hans landsmenn som ikke hadde sett noe slikt før. Det er gode grunner til å tro at dette isbjørnskinnet kom nettopp fra Grønland.
Alt i alt er det ingen avgjørende bevis for at Columbus var i Canada og i Fundy Bay i forbindelse med sitt opphold på Island i 1477-78. Portugal var på denne tiden en stormakt innen sjøfart og oppdagelser av «nytt land» med folk som utmerket seg på dette området, slik som Henrik Sjøfareren, en av pionerene for de portugisiske oppdagelsesreisene og som samlet ledende kartografer rundt seg. Broren til Columbus, Bartolomeo, var for øvrig kartograf, og derfor er det grunn til å tro at Columbus kjente til de kartene over Grønland, Island og Vinland som fantes på denne tiden. Portugisiske kjøpmenn var med på tørrfiskhandelen i Bristol, noe også Columbus nok var direkte engasjert i. Han kan ha hørt om forskjellen mellom flo og ebbe av islendinger eller grønlendinger i Bristol, eller på sitt besøk på Island, eventuelt også ved å ha vært på Grønland og i Fundy Bay i Canada, slik det er indikasjoner på i biografien om ham.
Det portugisiske og det dansk-norske kongedømmene hadde familierelasjoner til hverandre på siste halvdel av 1400-tallet og sendte i 1470 en felles oppdagelsesekspedisjon til Grønland og Nord-Amerika. Det er neppe grunn til å tvile på at Columbus kjente til denne ekspedisjonen. Losen til ekspedisjonen var nordlendingen Jon Skolp, ifølge Kåre Prytz. Det kan tyde på at det var en stabil skipsforbindelse mellom Helgeland/Salten og Island/Grønland i disse årene etter at den kongelige, norske skipsforbindelsen mellom Norge, Island og Grønland ble innstilt etter 1380 da Norge kom under Danmark.
ENDTE SOM SLAVER PÅ TENERIFE?
Da Norge ble underlagt Danmark ble det, som sagt, også slutt med den kongepålagte skipstrafikken mellom Norge og Island/Grønland, som ifølge kongelige dekreter skulle ha et bestemt antall seilinger fra Bergen i året. De danske kongene visste ikke noe om forbindelsen mellom Norge og Island/Grønland, og det var derfor dette påbudet om skipstrafikk etter hvert ikke ble etterlevd. Men islendingene og grønlendingene hadde behov for treverk til fiskebåter og hus, og skipstrafikken med Norge var derfor nødvendig. I islandske annaler er det nevnt tilfeller på at grønlendingene og kanskje islendingene seilte i båter bygd av trevirke fra Nord-Amerika, men sannsynligvis fikk de fiskebåtene sine bygd på Helgeland/Salten, som var kjent for sine båtbyggertradisjoner helt siden Olav Tryggvasons tid. Flaggskipet hans, Ormen Lange, ble bygd i Salten, og noen av de mest kjente slektene på Island hadde greiner til Helgeland, blant annet slekta til Egil Skallagrimson, den mest sagnomsuste islendingen i historien.
Den eneste indikasjonen på at Columbus var i Nord-Amerika, før han oppdaget Amerika, er altså den korte beskrivelsen biografien som sønnen hans skrev. En av dem som ikke ville gi slipp på teorien om at Columbus hadde vært i Fundy Bay i Canada, var altså Thor Heyerdahl. Han hadde også en teori om hvorfor og hvordan den norrøne befolkningen på Grønland forsvant. De ble tatt som slaver av portugisere, som seilte i Grønlands-området på slutten av 1400-tallet, og brukt til slavearbeid på sukkerplantasjene på Tenerife. Det kunne portugiserne gjøre fordi pavekirken i Roma på dette tidspunktet hadde mistet sin kontakt med Grønland. Dermed var de norrøne grønlendingene å betrakte som hedninger, og portugisere kunne derfor ustraffet ta dem til slaver. Heyerdahl var så overbevist om denne teorien at han sendte meg på en «ekspedisjon» til den nordvestlige delen av Tenerife for at jeg ved selvsyn skulle se at folk der kunne ligne på østerdalsbønder. Jeg dro selvsagt dit, men traff ikke på så mange innfødte som kunne vise tegn på nordisk herkomst for folket der. Det var mest utenlandske turister å se der.
Heyerdahl skrev en kronikk i Aftenposten om denne saken og fikk et sint svar fra Helge Ingstad som tok kraftig avstand både fra Columbus- og slaveteorien hans. Dette førte til en avisfeide mellom de to der Ingstad sto igjen som seierherre, etter fleres mening. Heyerdahl sa til meg at han hadde stor respekt for Ingstad som han antagelig ikke ville skulle få det siste ordet i feiden mellom de to. Heyerdahl var jo en mann som ikke var redd for å utfordre etablerte meninger og provosere, og han foreslo at vi skulle skrive et innlegg mot Ingstad for å videreføre debatten. Det virket som om han ville at jeg skulle skrive innlegget, men jeg tvilte sterkt på at jeg hadde noe å bidra med, så jeg syntes at vi burde stå over et slikt utspill, og det ble også skjebnen til forslaget. På meg virket det som om Heyerdahl på denne tiden var i beit for prosjekter, og jeg foreslo derfor at han skulle satse kreftene på å finne ut hva som skjedde med grønlenderne som forsvant på 1300-1400-tallet. I ettertid har jeg forstått at han allerede var i gang med det såkalte Odin-prosjektet sitt som han skulle høste mye og beisk kritikk for.
BLE DREPT AV INUITTER?
Det er altså ei historisk kjensgjerning og et mysterium at den norrøne befolkningen på Grønland forsvant. Det er usikkert når, men arkeologiske funn indikerer at det var liv i den norrøne befolkningen til inn på 1500-tallet. Det nordligste og nest største av de norrøne samfunnene, Vesterbygda, var tømt for folk på midten av 1300-tallet. Det ble slått fast av en ekspedisjon som norske styresmakter sendte til Grønland på 1330-tallet, ledet av nordmannen Ivar Bårdssøn (Bårdarson). Han fant Vesterbygda som ei ødebygd, men det gikk likevel husdyr i området og beitet.
Danske arkeologer begynte på 1990-tallet å grave ut en hel gård i Vesterbygda. Som følge av en endring av naturen i området ble denne gården, etter at folket hadde forlatt bygda, dekket av sand og grus. Derfor var også store deler av gården intakt da arkeologene begynte å grave den ut, fortalte lederen for arbeidet, Jette Arneborg, da jeg på slutten av 1990-tallet besøkte henne og ble vist om i Grønlands-avdelingen av Nasjonalmuseet i København. Hun mente at det var en endring av et elveløp som hadde begravd gården under sand og grus. Utgravingen viste at folk hadde latt dører til hus og fjøs stå åpne da de sammen med resten av befolkningen forlot bygda i samlet flokk. Med åpne dører ville de hindre at etterlatte husdyr gikk inn i husene og ikke kom seg ut igjen, mente Arneborg. Helge Ingstads teori om at den norrøne befolkningen hadde emigrert med skip til Canada og at skipene deres sank og folkene druknet, kan stemme med observasjonene til Ivar Bårdssøn og Jette Arneborg. Men den stemmer ikke med at det sannsynligvis var folk i bygdene lenger sør, til innpå 1500-tallet.
Den siste kjente beretningen man finner i de islandske annalene om Grønland, er fra 1408, da det er et notat om et bryllup i Hvalsey. Og bryllupet er nevnt fordi brudgommen var en islending. Mye av Hvalsey kirke står den dag i dag, en god del av veggene er intakte, men taket, som nok var av trevirke, er borte for lengst.
Kåre Prytz sa til meg at svaret på forsvinningen til den norrøne befolkningen på Grønland lå i ruinene av det store biblioteket i Lisboa som ble ødelagt av det forferdelige jordskjelvet i 1755 og de påfølgende brannene i byen som rammet mesteparten av bebyggelsen. Han mente også at svaret kunne finnes i de pavelige arkivene i Roma, som han hadde besøkt, og jeg mener han sa han ville gjøre nye forsøk på å finne opplysninger om denne saken i pavearkivet. Om det ble noe av, vet jeg ikke.
Det er flere som har påpekt at forsvinningen av folket på Grønland må ha hatt flere og sammensatte årsaker. Det inntraff en klimaendring på øya på 1300-tallet, noe som gjorde det vanskelig å holde fram med gårds- og kvegdrift. Noen historikere mener befolkningen dermed fikk problemer med å skaffe seg mat, at dårlig tilgang på mat og manglende omlegging av kostholdet var årsaken til undergangen. Men det er arkeologiske funn som viser at de la om kostholdet sitt ved å spise mer sjømat, kjøtt av kval og sel. Middelalderhistorikeren Arnved Nedkvitne gjorde seg upopulær hos folk for noen år siden ved å påstå at den norrøne befolkningen ble drept av inuittene som på 1300-tallet var kommet så langt sør som til de norrøne bygdene. Teorien hans har ikke fått særlig noen oppslutning, kanskje på grunn av det politisk ukorrekte ved å si at en «ikke-hvit» befolkning utryddet den «hvite» befolkningen på Grønland.
EPILOG
Det var litt av ei tankerekke og nostalgiske minner hos undertegnede som det canadiske ekteparet på hurtigruten Nord-Norge utløste med sin frykt for høye bølger langs norskekysten. Jeg skjønte fort at jeg ikke kunne dele tankene mine med ekteparet som ikke hadde forutsetninger til å ta alt dette innover seg. Mens mannen forsvant til lugaren sin for liggende å møte de bølgene og den sjøsyken han mente ville komme, ble kona sittende, og samtalen mellom oss kom etter hvert til å dreie seg om årets regnfylte og dårlige sommer på Helgeland. Sommeren i Canada derimot hadde vært svært varm, med unntak for en periode i august, da det hadde falt snø. Det er ikke vanlig i New Brunswick der ekteparet bor, på den tiden av året.
Hun hadde spist både brunost, svele og reinkjøtt, men syntes at reinkjøttet var litt tørt, eller coarse, som hun sa. Hun lurte også på om det er mye sau i Nord-Norge, om nordlendingene driver med viltjakt og hvorfor det ikke finnes noen større, eldre bygg i Nord-Norge, antagelig ut fra en tro på at Nord-Norge i vikingtiden var en del av et imperium. Imperier etterlater seg jo alltid store bygg eller rester av store bygg og andre fordums storslagenheter. Jeg sa at det nok heller var fattigdom og ikke storhet som gjennom tidene har preget Nord-Norge, og det også har vært skrint med folk i landsdelen, ingen bysamfunn, men spredt bosetning der det var langt mellom husa. Dessuten bygde man hus av trevirke som dårlig tåler tidens tann, men oppi alt dette, sa jeg, finnes det to kirker på Helgeland bygd av stein, kirken på Alstahaug, fra 1100-tallet, og kirken på Dønna fra 1200-tallet og ei kirke på Trondenes ved Harstad fra 1200-1400-tallet.
I baren på hurtigruten Nord-Norge annonserer den svenske reiselederen om bord quiz om Hurtigruten og Nord-Norge, og jeg og den canadiske kvinna blir enige om å danne lag. Mannen dukker plutselig opp fra sin lugar for å sjekke stoda, men når han ser det er lagt opp til spørrekonkurranse, trekker han seg fort tilbake til lugaren. Som nordlending sier jeg at det er gode utsikter til at vi kan vinne quizen, men jeg bommer dessverre på tre-fire spørsmål, blant annet på navnet til den eldste hurtigruta som er i drift, og på hvor mange hurtigruteanløp det er mellom Bergen og Kirkenes.
Neste dag møter jeg ekteparet igjen, og særlig mannen ser frisk og optimistisk ut. Han gliser bredt. Det ble ingen storm over Folda, og ingen sjøsyke, men for meg ble det en tur med tankevisitter til store deler av den vestlige verden og møter med en del, for meg, svært interessante personer. Til og med til Canada «sammen» med selveste Christopher Columbus i det herrens år 1477-78.