I en seansen under den årlige Valdai-konferansen i Moskva torsdag 1. oktober brukte Putin ca 50 minutter på å lese opp en forberedt tale, deretter tok han spørsmål og svarte i over to timer, slik at seansen totalt sett varte i 3,5 timer.
I vestlige medier et det kun bruddstykker som er rapportert, inkludert noe han sa Russlands mulig atomsvar på et Nato-angrep mot Kaliningrad.
Undertegnede har hørt engelsk dubbing av hele seansen. Det kan vi ikke regne med at alle har tid til. Men å kjenne til Putins og den russiske politiske og militære elitens tenkning er essensielt. iNyheter vil derfor formidle sentrale deler av Putins budskap spesielt relatert til krigen i Ukraina, samt hvordan ha ser på Vestens rolle og ikke minst hva som faktisk ble sagt rundt atomvåpenbruk.
Putins analyse trenger ikke være riktig for å være viktig. Dersom man ønsker å forstå hva Kreml gjør, hva Russland kan være villig til å forhandle om og hvilke risikoer Moskva mener Vesten tar, er hans egen situasjonsforståelse et naturlig sted å begynne.
Det er brukt KI i transkriberingen og formdlingen av Putins tale og svar.
Vladimir Putin brukte årets Valdai-konferanse til mer enn å kommentere krigen i Ukraina. Over tre timer tegnet Russlands president opp et samlet bilde av verden slik han mente den så ut høsten 2026: Vestens dominans var på retur, den gamle internasjonale ordenen var i ferd med å bryte sammen, Russland hadde motstått forsøket på å påføre landet et strategisk nederlag, og tiden arbeidet nå i Moskvas favør.
Ukraina-krigen fremstilte Putin ikke først og fremst som en territorial konflikt mellom Russland og Ukraina, men som én del av en langt større konfrontasjon mellom Russland og Vesten. Samtidig gjorde han det klart at han mente en direkte militær konflikt mellom Russland og NATO ville bli en helt annen type krig enn den som nå utspiller seg i Ukraina.
En verdensorden i oppløsning
Putin åpnet med å beskrive verden som inne i et historisk vendepunkt. Gamle regler var satt til side, mens nye ennå ikke hadde tatt form. Derfor var oppgaven, slik han fremstilte den, ikke bare å finne en ny internasjonal orden, men å hindre at verden havnet i katastrofale scenarier før en slik orden ble etablert.
– Verden har kommet til et avgjørende vendepunkt i sin utvikling, sa Putin.
Han advarte om at den internasjonale ordenen manglet stabile spilleregler, og at verdenssamfunnet måtte finne måter å unngå situasjoner som kunne føre menneskeheten helt til randen av utslettelse.
I Putins analyse var dette først og fremst et resultat av at maktforholdene i verden var i endring. Han mente den vestlige hegemonien var på vei mot slutten, mens en mer multipolar verdensorden gradvis vokste frem.
– I et strategisk perspektiv, etter hvert som overgangen bort fra vestlig hegemoni finner sted, vil den globale situasjonen endre seg til det bedre, mot en mer stabil, demokratisk og fri multipolar verdensorden, sa han.
Men Putin mente nettopp overgangsperioden var den farligste. Den gamle maktbalansen forsvant før en ny var etablert.
Ukraina var del av en større konflikt
Det var innenfor denne rammen Putin plasserte Ukraina-krigen.
Russlands president avviste igjen at Russland startet krigen i den betydningen Vesten legger i det. Hans fortelling var at Vesten over mange år hadde bygget opp Ukraina som et militært og politisk redskap mot Russland.
– Det var ikke vi som ønsket eller startet krigen. Krigen ble startet mot oss, sa Putin.
Han viste blant annet til NATO-utvidelse, vestlig militær tilstedeværelse i Ukraina, regimeskiftet i Kyiv i 2014 og vestlige våpenleveranser. I Putins fremstilling var Russland til slutt blitt presset frem til en rød linje der landet ikke lenger kunne unnlate å reagere.
Senere i spørsmålsrunden formulerte han synet enda tydeligere.
– Det som skjer i Ukraina, er også en aggresjon fra det kollektive Vesten mot Russland, sa Putin, og beskrev Ukraina som et redskap i denne konfrontasjonen.
Dette var avgjørende for å forstå hans syn på en mulig fredsløsning. Dersom Ukraina-konflikten i realiteten var en konflikt mellom Russland og Vesten, kunne den etter Putins logikk heller ikke løses gjennom en avtale mellom Moskva og Kyiv alene.
Mente Russland hadde initiativet
Putin ga samtidig uttrykk for at han mente den militære utviklingen gikk i Russlands favør.
Mot slutten av seansen hevdet han at den russiske fremrykningen hadde økt i tempo, og at russiske styrker i september hadde tatt kontroll over 1.310 kvadratkilometer, ifølge den engelske transkripsjonen.
– Tempoet i hærens fremrykning øker, sa Putin.
Han sa Russland foretrakk å få slutt på krigen gjennom forhandlinger, men mente Ukraina og landets europeiske støttespillere måtte ta utgangspunkt i realitetene på bakken.
Senere ble han direkte utfordret på hvorfor Russland i det hele tatt skulle forhandle dersom landet mente det vant krigen.
Putin svarte med å vise til den delen av Donetsk-regionen som fortsatt var under ukrainsk kontroll. Ifølge ham mente ukrainske myndigheter at området kunne holdes i halvannet år, mens europeiske vurderinger sa to år.
– Vi tror det vil skje mye tidligere, sa Putin.
– Hvis tapet av disse områdene er uunngåelig, gir det da mening å klamre seg til territoriet? Menneskelige ofre, deres sikkerhet og deres liv, fortsatte han.
Påstanden om utviklingen på slagmarken var Putins egen. Men politisk var signalet tydelig: Han forsøkte å fremstille Russland som en part som ikke hadde behov for å inngå et raskt kompromiss fordi tiden arbeidet til Moskvas fordel.
– Problemet er ikke dette jordstykket
Samtidig sa Putin at den grunnleggende konflikten ikke handlet om selve territoriet.
– Problemet er ikke dette jordstykket, sa han.
I stedet mente han Russland trengte en løsning som ikke bare innebar våpenhvile, men en varig fredsordning.
– Vi må skape forhold som fremmer ikke en våpenhvile, men en varig fred på lang sikt, sa Putin.
Her kom også det Putin beskrev som Russlands grunnleggende sikkerhetskrav frem.
På direkte spørsmål om et nøytralt Ukraina fortsatt var et russisk mål, svarte han ja. Han viste til Ukrainas opprinnelige uavhengighetserklæring, der landet ble definert som nøytralt, og mente den senere målsettingen om NATO-medlemskap representerte en fundamental endring for russisk sikkerhet.
– Dette er en av årsakene til konflikten, sa han.
Putin trakk også frem russisk språk og den russisk-ortodokse kirkens stilling i Ukraina som forhold som måtte inngå i et oppgjør. Hans uttalelser pekte dermed mot at Moskva fortsatt så for seg en langt bredere løsning enn bare en justering av dagens frontlinje.
Trump ble behandlet annerledes enn Europa
Noe av det mest bemerkelsesverdige i Putins fremstilling var forskjellen han gjorde mellom USA under Donald Trump og de ledende europeiske landene.
Om Trump sa Putin:
– President Trump og jeg har hatt et ganske godt forhold gjennom mange år.
Han takket den amerikanske presidenten for forsøkene på å finne en løsning på Ukraina-konflikten og sa at han mente Trump gjorde dette oppriktig.
Senere gikk han enda lenger. Putin sa at situasjonen hadde endret seg siden Joe Bidens presidentperiode.
– De ledende europeiske landene har en langt mer aggressiv og hardere holdning enn USA, sa han.
– USA forsøker å stanse konflikten.
I Putins analyse var det nå europeiske regjeringer som i størst grad drev konfrontasjonen videre.
Han knyttet dette til Europas innenrikspolitiske og økonomiske problemer og hevdet at enkelte europeiske ledere brukte Russland som en ytre fiende for å samle befolkningen rundt seg.
– De skaper ytterligere kriser mellom Russland og Europa for å begrunne behovet for å forberede seg på krig og samle alle rundt seg for å beholde makten, sa Putin.
Dette var Putins politiske analyse, ikke et dokumentert motiv hos europeiske regjeringer. Men den fortalte mye om hvordan Kreml tolket Europas nåværende Russland-politikk.
Anchorage: – Jeg reiste dit for å si ja
Putin kom også med en interessant fremstilling av forhandlingene med USA i Anchorage.
Ifølge Putin var det amerikanerne som hadde lagt frem et forslag til løsning. Han sa at Russland først måtte vurdere forslaget.
– Jeg fløy til Anchorage og sa at vi var enige i USAs forslag, sa Putin.
Han understreket at det ikke var et russisk forslag som ble diskutert, men et amerikansk. Ifølge Putin svarte amerikansk side deretter at de måtte tenke videre.
Senere gjentok Putin at han hadde endret sin opprinnelige vurdering.
– Jeg fløy til Anchorage, endret min tilnærming og sa: Ja, jeg er enig i forslaget deres.
Dersom fremstillingen var korrekt, styrket den Putins bredere fortelling om at Moskva mente en løsning med Washington var mulig, mens de viktigste hindringene nå fantes andre steder.
Skilte mellom våpenleveranser og direkte krigsdeltakelse
Putin trakk også et interessant skille da han snakket om vestlig støtte til Ukraina.
Han sa at våpenleveranser mellom land i utgangspunktet var vanlig militærteknisk virksomhet.
– Leveranser av våpen fra ett land til et annet er ikke noe nytt. Dette er i hovedsak militærteknisk samarbeid. Det skaper ikke bekymring hos oss, sa Putin.
Men han mente grensen gikk når vestlige land ble involvert direkte i militære operasjoner.
Putin viste spesielt til ukrainske angrep dypt inne i Russland og hevdet at slike operasjoner ikke kunne gjennomføres uten vestlig satellittetterretning og teknisk støtte fra vestlige spesialister.
– Det innebærer at disse landene engasjerer seg i krigen mot Russland, sa han.
Dermed trakk han en grense mellom å forsyne Ukraina med våpen og å bidra operativt til hvordan og hvor de ble brukt.
Samtidig sa Putin at han ikke trodde Russland ville angripe land bare fordi de leverte våpen til Ukraina.
Atomvåpen som Russlands «konkurransefortrinn»
Den alvorligste delen av seansen kom da Putin diskuterte hva som ville skje dersom konflikten utviklet seg til direkte krig mellom Russland og NATO.
Utgangspunktet var Kaliningrad og spørsmål om en mulig blokade eller et direkte angrep mot russisk territorium.
Putin sa at dersom Russland ble direkte angrepet, ville bruk av alle våpen landet hadde tilgjengelig umiddelbart komme på dagsorden.
– Da vil bruk av alle våpen som Den russiske føderasjonen har til rådighet, umiddelbart komme på agendaen, sa Putin, og omtalte dette som uunngåelig.
Så forklarte han hvorfor.
NATO hadde en langt større befolkning og et større samlet militært og økonomisk potensial enn Russland. Moskva ville derfor ikke kunne møte alliansen på like vilkår konvensjonelt.
– Vi vil ikke ha like mange virkemidler til å møte en slik trussel, og vi vil måtte bruke våre konkurransefortrinn i en slik kamp, sa Putin.
Han trakk umiddelbart frem at Storbritannia og Frankrike også var atommakter, før han viste til Russlands egne strategiske våpensystemer.
Dette var ikke en eksplisitt erklæring om at ethvert NATO-angrep automatisk ville føre til atomvåpenbruk. Men Putin gjorde det svært tydelig at Russland så atomarsenalet som et avgjørende virkemiddel dersom konflikten gikk fra krig i Ukraina til direkte krig mellom Russland og NATO.
Advarte om at atomterskelen kunne komme nærmere
Atomvåpenbudskapet sto heller ikke alene.
Allerede i hovedtalen hadde Putin advart om hvordan eskalering kunne gjøre bruk av masseødeleggelsesvåpen stadig mer sannsynlig.
Han viste til at stormaktene hadde våpen som kunne utslette alt liv eller påføre kloden katastrofale konsekvenser, og spurte om man kunne være sikker på at disse aldri ville bli brukt.
– Dessverre kan vi ikke være sikre, sa Putin.
Han brukte deretter Tsjekhovs kjente metafor om geværet som henger på veggen i første akt og til slutt blir avfyrt.
Jo mer kompromissløs konfrontasjonen ble, og jo tydeligere målet om å påføre en motstander et strategisk nederlag ble formulert, desto større mente Putin risikoen var for at konflikten gikk inn i sin mest brutale fase.
Mente Vestens strategi hadde mislyktes
Gjennom seansen vendte Putin stadig tilbake til det han mente var Vestens opprinnelige strategi: å påføre Russland økonomisk, politisk og militært nederlag.
Han hevdet Vesten hadde forventet at den russiske økonomien og finanssystemet skulle kollapse, samtidig som det russiske samfunnet skulle splittes.
– De forventet ikke graden av solidaritet i det russiske samfunnet, og de forventet heller ikke motstandskraften i den russiske økonomien og det russiske finanssystemet, sa Putin.
Hans konklusjon var at motparten nå burde endre strategi.
– Alle kan gjøre feil. Men å fortsette med sine feil er det bare en idiot som gjør, sa Putin.
Deretter la han til:
– Vi er klare for fredssamtaler.
Men samtalene måtte, understreket han, ta hensyn til russiske nasjonale interesser.
Så ikke Europa som en permanent fiende
Til tross for den harde retorikken overfor europeiske regjeringer, fremstilte ikke Putin nødvendigvis bruddet mellom Russland og Europa som permanent.
På spørsmål om fremtidige forbindelser sa han at Russland ikke stilte forhåndsbetingelser for å gjenoppta forholdet til Europa eller enkelte europeiske land.
Senere sa han at Russland var villig til å gjenoppta dialog både med EU og med enkeltland dersom europeerne heller ikke stilte forhåndsbetingelser.
Dette passet inn i Putins større idé om en ny eurasisk orden der Europa på sikt også kunne få en plass.
Fra Sovjetunionens fall til Ukraina
Putin brukte samtidig mye tid på historie.
Hans fortelling var at dagens konflikt ikke begynte i 2022 eller i 2014, men ved slutten av den kalde krigen.
Han hevdet at deler av NATO etter Sovjetunionens sammenbrudd så muligheten til ikke bare å isolere Russland, men å svekke og fragmentere landet ytterligere.
NATOs krig mot Jugoslavia i 1999 fremstilte han som et avgjørende vendepunkt.
– Hvis de kan gjøre det, kan alle andre gjøre det, sa Putin, og argumenterte for at maktbalansen og respekten for reglene som ble etablert etter andre verdenskrig begynte å bryte sammen da Sovjetunionen forsvant.
Det var denne historiske linjen Putin brukte for å forklare hvordan verden etter hans syn hadde endt i Ukraina-krigen.
En leder som mente tiden var på hans side
Lest som helhet fremsto talen og spørsmålsrunden som et forsøk på å formidle en ganske bestemt situasjonsforståelse.
Putin mente Russland hadde overlevd Vestens økonomiske og politiske press. Han mente den russiske hæren nå hadde initiativet i Ukraina. Han mente Vesten gradvis mistet sin dominerende plass i verdenssystemet, samtidig som Kina, India, BRICS og andre ikke-vestlige maktsentre vokste frem.
Derfor fremsto han heller ikke som en leder som først og fremst søkte en rask vei ut av krigen.
Putins budskap var snarere at Russland var villig til å forhandle dersom forhandlingene førte til et større sikkerhetspolitisk oppgjør som tok russiske interesser på alvor.
Overfor Trump signaliserte han at en slik avtale kunne være mulig. Overfor Europa var tonen betydelig hardere.
Og overfor NATO sendte han samtidig et langt mer alvorlig signal: Krigen i Ukraina kunne etter Putins syn fortsatt holdes under terskelen for direkte stormaktskrig. Men dersom NATO og Russland endte i direkte væpnet konflikt, ville Russland ikke forsøke å konkurrere med Vesten utelukkende med konvensjonelle midler.
Da ville også atomvåpnene komme inn i regnestykket.
Hele seansen kan sees med engelsk tale her.