Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Takk til teolog Thomas Hole for en interessant drøfting av min påstand om at «trans» fungerer som religion. Takk også til iNyheter for å gi rom til saklig og faglig debatt om et fenomen og dets konsekvenser, ikke bare debatt om grensene for debatt! Dette er sårt tiltrengt i medie-Norge, og nå typisk tatt hånd om av et såkalt alternativt medium.

Hole lanserer «kredisjon» som erstatning for «religion» om det fenomenet jeg ellers har lansert som «kjønnstro». Gledelig nok blir kjønnstro brukt av mange som betegnelse på troen på at vi har en kjønnet sjelsessens som definerer hvem vi virkelig er, og som bare vi selv kan kjenne til. Kjønnstrosbevegelsens eget navn på denne essensen er «kjønnsidentitet», en essens fullstendig løsrevet fra og uavhengig av kropp og objektive fakta.

Jeg synes «kredisjon» er et spennende forslag, og Hole gir oss lesere en fin innføring i dette. Ordet finnes ikke i norsk fagdiskurs, så vidt jeg vet, men som «credition» betegner det en nyvinning i internasjonal psykologisk forskning. Dennes siktemål ligner på kognisjonsforskningen innen religionsvitenskapen. For den som er interessert i nevrovitenskap, evolusjonsbiologi og kognitiv psykologi, er her mye å hente.

Med «kjønnstro» og min påstand om at «kjønnsidentitet» best kan forstås som et hellighetsbegrep, har jeg imidlertid ikke ambisjoner om å gi en «totalforklaring» på hvorfor transaktivisme har oppstått og spredd seg med en fart og intensitet de fleste vekkelsesbevegelser bare kan drømme om.

Totalforklaringer blir fort reduksjonistiske, så også den kognitivt orienterte religionsforskningen (også når trosdannelser koples med emosjonsforskning og kalles «kredisjon»). Det er ikke et stort problem i seg selv – alle forklaringsmodeller må redusere kompleksitet i den virkelige verden, for å kunne uttrykkes. Kjønnstro er ment å avdekke et grunnleggende trekk ved et komplekst fenomen.

Som Hole også påpeker, er det andre, sterke motivasjoner som kan gjenfinnes i transaktivisme og kjønnstro, som seksuelle tenningsmønstre. Jeg drøfter også dette i boka mi fra 2023, der religionsaspektet er en rød tråd, men der kapitlene tross alt handler om andre forhold, som språk, juss, medisin, aktørnettverk, media – og religion (siste kapittel). Så de religiøse trekkene og begrepet «religion» er etter mitt syn en viktig del av bildet, men ikke hele bildet. Inntjening og profitt er også grunnkomponenter, for eksempel.

Jeg synes stadig «religion» er bedre enn mange andre smalere begrepsforslag innen religionsvitenskapen og for eksempel psykologien. Religion inngår i en vev sammen med resten av kulturen, og med arbeidsdefinisjoner og bestemte metoder sliper man til den delen av det komplekse samvirket man ønsker å fokusere på.

Grunnen til at jeg fokuserer på kjønnstro og transaktivisme som religion, er todelt: for det første er det etter min mening er et uomtvistelig, empirisk funn som jeg føler meg faglig forpliktet til å formidle: Det er religiøst å hevde at mennesket innehar en sjelelig, åndelig, transcendent (overskridende) komponent inni seg, som har kraft til å forvandle virkeligheten. En mann blir i denne troen til kvinne når han innser og realiserer at hans åndelige komponent («kjønnsidentitet», hans indre, hellige Selv,) er å være kvinne, noe han empirisk og beviselig nettopp ikke er. Eller at han, eller hun, er noe annet, ikke-binær, kjønnsflyter, evnukk, demi osv. Uansett noe overnaturlig, som man må tro på, som alle må tro på (jmf. pronomen og endret lovverk), for at det skal være sant.

Her bruker jeg en minimumsdefinisjon på religion som tro på noe åndelig (overskridende, kontrafaktisk, trans-empirisk). Så kan man diskutere hvor interessant denne troen er, jeg skal her avstå fra å felle en dom. Men det er viktig å identifisere påstander som religiøs tro eller som noe annet, fordi måten vi håndterer dem på videre, har relevans for oss alle. 

Det bringer meg til min andre hovedgrunn for å insistere på religionsdimensjonen: Hvordan håndtere dette i et moderne rettssamfunn. Religiøse, trosbaserte påstander må behandles som tro og livssyn, og få rettigheter deretter, verken mer eller mindre. I vårt samfunn har vi imidlertid forvekslet trosbaserte og religiøse påstander om en kontrafaktisk «kjønnsidentitet» som vår vesenskjerne med faktiske egenskaper ved en person, som kjønn, alder, seksuell orientering, nasjonalitet, utdanningsnivå.

Vi må altså skille fakta fra tro, fordi vi ellers underminerer andre lovordninger og rettsprinsipp som er hjemlet i objektive fakta og materiell virkelighet. Vi kan rett og slett ikke holde oss med begge deler, til samme tid. Det er kognitiv og etisk kollaps, og angår alle.

Selvsagt er det et hav av forskjell på barnet som i skolen har blitt lurt til å tro at det finnes sju kjønn, og at det selv har fått feil kropp, og voksnes visjoner om et transhumanistisk utopia der menneske og maskin har smeltet sammen, våre kjønnede begrensninger, reproduksjon og døden er overvunnet, og vi er blitt guder. Men det representerer ulike versjoner av et forestillingsunivers, og som samfunn har vi erfaring med å håndtere både tro og skadelige, kulturelle praksiser opp mot ulike aldersgrupper og ulike nivå av selvbestemmelse.

I en epilog i Kjønnstru, bruker jeg de norrøne guddommene Odin og Frigg for å drøfte forskjellen på det som kalles transhumanisme (nevnt over) og det vi kan kalle posthumanisme. Sistnevnte kan forstås på ulike måter, men i boka bruker jeg det om et prosjekt som søker å finne nye måter å forbinde mennesket til resten av den skapte verden på, vår plassering og rolle i biosfæren som medskapninger heller enn herskere. Jeg bruker fortellingsstoff om Odin og Frigg, særlig knyttet til hvordan de som foreldre reagerer på den elskede sønnen Balders død. Jeg tror verdens ulike, religiøse tradisjoner – døde og levende – har mye å tilby oss i møte med nye utfordringer og raske endringer.

Jeg hadde selvsagt gjerne sett at andre religionsvitere engasjerte seg på feltet, men det har dessverre ikke skjedd. Desto gledeligere er det når teologer som Hole, og andre teologer som har kontaktet meg og invitert meg til samtale, gjør det! Vi har mye vi kan tilby samfunnet i møtet med kravene fra transaktivisme.

Religion, eller kredisjon, for den del, er ikke hele sannheten om det som skjer på kjønnsfeltet, men tro kontra fakta er etter min oppfatning helt nødvendige brikker å få på plass. For i motsetning til Hole, mener jeg det er avgjørende for et kunnskapssamfunn om våre overbevisninger og krav er sekulære eller religiøse.

Jeg er en kvinne, du er mann, det er en kunstig intelligens – hvem vet hva som er hva, hvis det er likegyldig om påstanden har en empirisk basis eller en trosbasis? Kan det være gode grunnen til å la påstanden «Jeg er den jeg er» være forbeholdt det guddommelige?